Anmeldelse

Tarr Chronicles

Før vi begynner på selve omtalen, er det én ting jeg må ta tak i. Jeg tror nemlig man har klart å drepe dette spillets sjanser til kommersiell suksess før det i det hele tatt er kommet ut. Og grunnen? «Tarr Chronicles». Dette intetsigende og tåpelige navnet er sannsynligvis nok til å skremme bort de aller fleste, og det er skikkelig synd, for som jeg vil prøve å forklare i denne omtalen, er dette spillet verd litt oppmerksomhet.

Uhyggelig dystert

Det første du legger merke til når du starter Tarr Chronicles, er sannsynligvis hvor utrolig dystert det er. Historien omhandler noe som kalles «The Mirk», et dødelig og nærmest overnaturlig fenomen som har spredd seg fra galaksens kjerne, og ødelagt alt på sin vei. Menneskeheten synger på siste verset, og det som engang var fjerne utposter har blitt de siste stedene hvor sivilisasjonen prøver å klore seg fast, i påvente av dens sikre undergang.

Tarr Chronicles gir deg en utrolig tydelig følelse av desperasjon, og det blir ikke bedre i løpet av spillets gang. Mye av historien fortelles gjennom dagbøker, og noen av sitatene derfra får det til å fryse nedover ryggen min, selv når jeg har lest dem flere ganger. Det triste er at oversettelsen fra russisk til engelsk ikke holder et spesielt høyt nivå, og av og til kan det være vanskelig å forstå hva som egentlig skjer på grunn av den forvirrende måten dialoger og slikt er skrevet på. Mot slutten hadde jeg faktisk ingen idé om hva som foregikk, og etter avslutningssekvensen satt jeg igjen som et stort spørsmålstegn.

Action i verdensrommet

Tarr Chronicles er et romskipspill i stil med Freespace og Wing Commander. Fokuset er på action, og selv om det har noen taktiske elementer, er dette spillet milevis fra de kompliserte titlene som preger romskipsjangeren i dag. Du spiller en pilot i en av flere skvadroner i tjeneste på en gammel rustholk av et romskip, som står i fare for å falle fra hverandre bare noen titter litt skummelt på det. Situasjonen din er imidlertid i ferd med å forandre seg kraftig, men akkurat det skal jeg ikke si så mye om i denne omtalen.

Før du sendes ut i på oppdrag må du innom hangaren, hvor du kan skreddersy fartøyet ditt ved hjelp av en rekke ulike deler. Her finner du en mengde våpensystemer, skjoldsystemer, reaktorer og så videre, som alle har ulike egenskaper, og i løpet av spillets gang får du tilgang på stadig mer utstyr. Du kan heldigvis la spillet autokonfigurere fartøyet ditt, og i så fall kan du velge mellom tre typiske konfigurasjoner (manøvrerbart og skrøpelig, middels, og langsomt og tungt pansret).

Våpnene kommer i to kategorier, nemlig missiler og «tradisjonelle» skytevåpen (inkludert laservåpen og lignende). Noen våpen har uendelig med ammunisjon, men skaper varme som kan overopphete reaktoren i skipet ditt, mens andre har begrenset ammunisjon. Det er også forskjell på hvor effektive ulike våpen er på å ta ut elektroniske skjoldsystemer og panser. Hvor mange våpen du kan ha avhenger av hva slags skip du velger.

Store oppdrag

Spillets oppdrag er ganske store, og inneholder flere ledd. Ofte forandrer situasjonen seg underveis, noe som gjør oppdragene passelig uforutsigbare. En ting kan du imidlertid alltid være trygg på, nemlig at du vil møte massevis av slasker som er ute etter å drepe deg. Åtti prosent av tiden tilbringer du i kamp med ett eller flere fienderomskip, og må forsøke å utmanøvrere dem mens de forsøker å gjøre det samme mot deg. Du er aldri alene, og kompanjongene dine er ikke helt unyttige, men som vanlig i slike spill er det du som må stå for mesteparten av jobben.

I utgangspunktet er oppdragene rimelig varierte, og inneholder alt fra rekognosering til eskorter og angrep på tyngre mål. I praksis blir det likevel litt ensformig etter hvert, da kjernegameplayet er det samme fra start til mål. Fiendene du møter i det siste oppdraget oppfører seg i stor grad akkurat som fiendene du møtte i det første, og den eneste forskjellen er at de har bedre våpen og rustningsystemer.

Gode kontroller

Utviklerne har vært veldig heldige med selve flyingen. Kontrollene er svært presise, og det er genuint moro å spille Tarr Chronicles. Kampene er intense, og når du er låst i en duell med en verdig motstander er det lett å glemme alt annet og bare fokusere hundre prosent på det som skjer på skjermen. Pusting er tross alt for pyser. Spillet er ganske vanskelig selv på «medium» vanskelighetsgrad, og du må regne med å spille enkelte sekvenser flere ganger (det er flere lagrepunkt i hvert oppdrag, men det kan være langt mellom disse). Dessverre er det ikke mulig å velge vanskelighetsgrad underveis.

Et spørsmål som ofte dukker opp i forbindelse med romskipspill er om de bruker realistisk fysikk eller ikke. Antakeligvis har sammenligningene med Freelancer og Wing Commander gitt deg en viss pekepinn, men hvis du fortsatt lurer: Nei, det er ikke et snev av realisme i Tarr Chronicles. Det gjør selvsagt ingen verdens ting, så lenge gameplayet er involverende og moro, men om du hadde håpet på en romkampsimulator blir du i alle fall sårt skuffet. Du kan bruke joystick for å kontrollere romskipet, men selv har jeg kun brukt mus og tastatur, noe som fungerte utmerket.

Ikke helt ferdig

Det store problemet med Tarr Chronicles er at det virker som utviklerne har undervurdert hvor lang tid den siste finpussen kom til å ta. Tarr Chronicles er egentlig et knakende godt spill: Grunngameplayet er velsmurt og heftig, oppdragene er spennende, og historien er interessant (selv om den kan være forvirrende til tider). Men det virker ikke alltid helt som det skal. Enten det er snakk om uforklarlige krasj mellom eller i oppdragene, dialoger som plutselig spilles på russisk, eller ikke spilles i det hele tatt, eller situasjoner der romskipet ditt eksploderer i en filmsekvens, fordi det flyr inn i ett eller annet mens du ikke hadde kontroll over det, gir spillet stadig inntrykk av at det ikke er helt ferdig.

Dette er ikke første gangen jeg opplever slikt i et spill fra Paradox, og grunnen kan godt være at den svenske utgiveren fortsatt mangler litt erfaring på det å stå som ansvarlig utgiver (og ikke bare distributør) for andres spill. Uansett årsak er det veldig synd. Mangelen på finpuss hindrer Tarr Chronicles i å få den karakteren det egentlig fortjener. Dette er et spill jeg genuint liker, og som jeg har satt stor pris på å få spille, men på grunn av feil og tull kan jeg ikke annet enn å gi det en rimelig lunken anbefaling.

En ting Tarr Chronicles i alle fall gjør rimelig godt, er å gi de ulike omgivelsene du besøker sine egne særpreg. Størsteparten av verdensrommet er jo egentlig ganske tomt og kjedelig, men i Tarr Chronicles kjemper du som oftest rundt enorme strukturer og asteroider, som gjør at det er store forskjeller på hvordan de ulike omgivelsene ser ut. Grafikken er også ganske flott, med fargesprakende bakgrunner og lekre eksplosjoner. Lyden skuffer imidlertid litt, spesielt den gjentakende bakgrunnsstøyen under selve kampene.

Konklusjon

Vi har måttet vente lenge på et spill som kan ta opp fakkelen fra de klassiske Freespace og Wing Commander-seriene, og dessverre er ikke Tarr Chronicles det spillet vi har ventet på. Det kjipe er at det lett kunne vært det. Det grunnleggende gameplayet fungerer nemlig glitrende, og det eneste det egentlig trenger er mer variasjon mot slutten og litt bedre balansering av vanskelighetsgraden. Men så lenge det har så mye rusk i maskineriet kan jeg ikke annet enn å være varsom i min anbefaling av spillet. Så: Tarr Chronicles er i utgangspunktet et godt spill som jeg tror du vil like, men vær oppmerksom på at det inneholder flere tilsynelatende uferdige elementer kan sette tålmodigheten på prøve.

Vurdering


Tarr Chronicles Windows Windows 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 28. september 2007
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Paradox Interactive
  • Utvikler: Quazar Studio

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen