Anmeldelse

The Bard's Tale

The Bard’s Tale er navnet på en svært populær og høyt respektert rollespillserie fra det glade 80-tall. Merkelig nok har ikke The Bard’s Tale på Xbox noe særlig med denne trilogien å gjøre – bortsett fra at det er laget av en av opphavsmennene til serien. Brian Fargo er grunnleggeren av rollespillgiganten Interplay (som blant annet har utgitt Baldur’s Gate og Fallout). Han ble tvunget til å trekke seg fra selskapet når Titus Interactive kjøpte opp Interplay. Slutt med de kjedelige styreromshistoriene, sier du kanskje, men vi tror faktisk at denne tørre prosessen er grunnen til at The Bard’s Tale har blitt slik det er: En satirisk, overfladisk reise i spillprodusentenes klisjébefengte fantasiverden. Kanskje et angrep på samlebåndmentaliteten som preger mange utgivelser; definitivt en måte for Fargo å tømme seg for frustrasjoner.

Seinfeld-bard
Med utgangspunkt i samme spillmotor og struktur som Baldur’s Gate: Dark Alliance er Bard’s Tale et uhyre tradisjonelt action-RPG i "hack ’n slash"-tradisjonen. Karakterutviklingen er svært lineær og åpner ikke for så mange ulike muligheter – du har naturlig nok bare én karakterklasse (dette er jo tross alt bardens fortelling), med mulighet for å fordele erfaringspoeng over fem-seks attributter. I tillegg kan du velge mellom en rekke spesialferdigheter, som evnen til å slåss med et våpen i hver hånd.

rollespillsjangeren er kanskje den mest stereotype av alle spillsjangere. Klisjeene er mange og slitte, og både produsenter og spillere ser ut til å like det trygge og forutsigbare. Det virker som om Fargo har sett seg lei på oppskriftene, og som en rutinert standup-komiker tar han for seg de fleste konvensjonene og vrir og vender på dem. Humoren handler mye om pupper og om å få seg et nummer – vi savner kanskje at mansuforfatterne virkelig tar tak i skattkammeret av klisjeer som sjangeren er full av - men folk med to-tre rollespill under beltet kommer garantert til å glise i skjegget. Mange av vitsene forløses av gode stemmeprestasjoner, spesielt i dialogen mellom fortelleren og den desillusjonerte hovedpersonen som vel egentlig ikke er noen helt, men heller en ganske gretten, egosentrisk og grisk kåting. Lett å identifisere seg med, altså.

For barden handler det meste om penger eller i det minste belønning i form av seksuelle tjenester. Hvis det ikke er noen belønning i sikte er han heller ikke så keen på å gjøre jobben, uansett hvor nobelt oppdraget måtte være. Underveis i spillet får du selv mulighet til å veilede barden når han snakker med folk, men samtalevalgene begrenser seg til to valg: Enten en hyggelig tone, eller en usympatisk og brautende fremferd. Dialogene er både mange og lange, og selv om de er godt skrevet kan det av og til føles litt langdrygt å se alle lange scener. En del av poengene er ganske opplagte, og klarer ikke mer enn å trekke bittelitt på smilebåndet vårt. Men det er kanskje nok - og selv om historien begynner ganske forutsigbart kommer den seg betraktelig etter hvert.

Fantasivenner
I utgangspunktet må du kjempe alene mot de mange, mange monstrene og utyskene, men den kanskje største innovasjonen i The Bard’s Tale er måten magi brukes for å skape nye gruppemedlemmer. Barden kan, ved hjelp av sitt musikalske øre og velklingende strengeinstrument, fremkalle en rekke gode hjelpere. Underveis i spillet lærer han stadig nye magiske sangsnutter, og med disse kan han mane frem både kvinnelige bueskyttere, staute ridder og maniske drapsrotter. Avhengig av kraften til instrumentet, kan du ha flere aktive hjelpere samtidig – helt unnværlig i de aller fleste kampsituasjoner. Siden gruppemedlemmene dine egentlig ikke er levende selvstendige individer mister du dessverre helt det sosiale spillet innad i gruppa, som på mange måter kan være noe av det mest underholdende med selskapsbaserte RPG-spill. Påfunnet er originalt og brukervennlig, men gjør kanskje til syvende og sist spillopplevelsen litt kaldere og grunnere.

Mye av kosen med et godt rollespill er eksperimentering og lek med ulike typer våpen og utstyr. Men Fargo har visst gått lei av sånt. I The Bard’s Tale blir alt du finner automatisk konvertert til skinnende gullmynter når du plukker det opp, og spillet holder automatisk oversikt over hvilke våpen og rustning som er det beste valget – finner du utstyr som er dårligere blir det vekslet inn i valuta. Greit for deg som ikke liker å måtte oppsøke en eller annen slesk kjøpmann for å selge unna ubrukelig stæsj, eller for deg som ikke klarer å holde oversikt over våpenarsenalet. For oss andre er det med på å understreke hvor gjennomført actionfokusert utviklerne har vært – spillet skal tulle med rollespillsjangeren, men er egentlig ikke et fullblods rollespill i den forstand at du får være med på å forme spillopplevelsen i stor grad.

The Bard's Tale Xbox Xbox Windows PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 17. juni 2005
  • Plattform: Xbox
  • Utgiver: Ubisoft Entertainment
  • Utvikler: inXile Entertainment

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen