Anmeldelse

The Bard's Tale

Hva er så hysterisk latterlig med trollmenn, magiske sverd, prinsesser i nød og helter med en lutt på ryggen? Hvis du ikke skjønner det bør du ta en titt i speilet: Ser du en tykkfallen, sortkledd rollespillnerd der inne? Tenkte vi det ikke.

Side 1
Side 2

Når du skal slakte tusenvis av kjempeulver og mordermunker er det best at alt ligger til rette for en god slakteopplevelse. Og her leverer utviklerne endelig fullt ut. Barden kan etter hvert velge mellom fire våpenkategorier: Pil og bue, vanlig sverd, dobbelthåndssverd, klubbe eller øks. Magiske hjelpere hentes frem ved hjelp av venstre skulderknapp, og noen sekunders leting i menyene. Underveis plukker du også opp krystaller som lar deg påkalle prinsesse Caleigh (tilfeldigvis den samme sexy dama som du skal forsøke å redde, og som har lovet deg sengehygge og et pengeberg i belønning), som stiger ned fra himmelen og helbreder både deg og de hjelperne du måtte ha påkalt. Etter en ti-tolv timer spilling får du også tilgang til en egen hjelper som kan helbrede i det uendelige.

Brukergrensesnittet for disse ekstrafunksjonene funker litt klønete fordi de må utføres i sanntid. Det er ikke så greit å lete seg gjennom en etter hvert ganske omfattende meny, mens man blir jaget og trakassert av hissige monstre med sverd, skarpe tenner og det som verre er. Systemet hadde strengt tatt fungert bedre hvis handlingen stoppet opp mens du var inne i brukergrensesnittet. Likevel er det lett å bli oppslukt av de primitive, men saftige kampene.

Spilleren kan lagre fremgangen sin på spesielle steder, markert med svevende og stjernestrålende kjempebøker som de andre innbyggerne i landet sikkert lurer på hva søren er, og i visse deler av spillet fører de få lagringspunktene til litt for mye trasking og omspilling av til dels kjedelige passasjer. Likevel er The Bard’s Tale totalt sett et vellykket "hack ’n slash" med enkel og effektiv slåssing, og et magisystem og våpenutvalg som gir akkurat så mye rom for taktikk og variasjon at kampene blir interessante.

Skjønnheten sitter dypt inne
The Bard’s Tales spillmotor begynner å dra på årene nå, den er god på en del ting og fryktelig dårlig på andre. Det er stor kvalitetsforskjell på de ulike områdene helten reiser gjennom, fra en ganske uinspirert start i skog- og jordbrukslandskap blir spillet raskt mer stemningsfullt i de underjordiske vikinggravene. Vann- og lyseffekter ser fortsatt ganske friske og imponerende ut, og utviklerne er flinke til å gi brettene dybde ved å la tretopper og søyler sveipe nesten ut av skjermen. Likevel er totalinntrykket smått kjedelig og utdatert. Ingen av karakterene imponerer, kuttscenene er fryktelig statiske og avslører hvor kantete modellene faktisk er, og det er liten variasjon i antall fiender. Visuelt er The Bard's Tale generisk og forutsigbart kjedelig - men hva vet vi, kanskje akkurat det også er meningen? Ironi er fryktelig vanskelig, spør du oss.

The Bard's Tale låter heldigvis bedre enn det ser ut: De aller fleste stemmeprestasjonene er svært godt gjennomført og utviklerne har også lagt inn en del småmorsomme musikalnumre, som faktisk er ganske fengende låter. Ikke noe du tar opp på iPod-en og nyter i ensomme stunder, men likevel. Det er vanskelig å ikke bli fan av et boyband satt sammen av små, onde alver.

Konklusjon
Det er veldig få spill som har humor som et hovedpoeng, og vi må helt tilbake til LucasArts' glansdager for å finne titler som klarte å bære stor satire i den begrensede fortellerformen et spill er. På den måten kan The Bard's Tale minne om epoken det henter navnet sitt fra, og til tider er det gøyalt med gode vitser og overraskende poenger. Men av og til mister det også fokus på satiren, og vips er det like gravalvorlig som spillene det parodierer. Til bunns for historien og tøyset ligger likevel en god motor for action, og utviklerne har klart å komponere en svært balansert og belønnende reise gjennom et landskap vi selvfølgelig kjenner alt for godt.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden