Morrowind er et spill som ikke burde stilles ut på lumske PC-butikker, men heller Louvre museet i Paris. Etter flere titalls timer med spilling av mesterverket, våger jeg å skrive en omtale av det. Dessverre, jeg har sikkert ikke fått opplevd mer enn 5% av spillets potensiale fordi det ganske enkelt er enormt. Jeg har spillt så mange rollespill at jeg antakelig har glemt halvparten av dem, men likevel kan jeg trygt si at Morrowind er det spillet andre rollespill bør kalle "pappa" fra nå av. Alle elementene i spillet er formidabelt utført; grafikken er grensesprengende for et spill av denne størrelsen. Musikken og lyden er fantastisk og gameplayet overlater lite til fantasien. Som nummer tre i en av tidenes beste rollespill-serier, fullfører Morrowind den foreløpige triologien med glans.
Jeg har vært en fan av "The Elder Scrolls"-serien helt siden det første spillet, Arena, ble utgitt i 1994. Morrowind har jeg ventet spent på i hele seks år nå, helt siden forgjengeren Daggerfall ble utgitt i 1996. Allerede da kunngjorde utviklerne planene om en etterfølger, og nå er den endelig her. Du kan jo bare forsøke å forstå gleden jeg opplevde da jeg endelig fikk ta på CD-platen, føle den mellom fingrene, for ikke å snakke om å installere herligheten. Da andre mennesker var til stede for å bevitne begivenheten, kjempet jeg hardt for å holde tårene tilbake da jeg endelig fikk se introduksjonen! Dette er episk, og man opplever slikt kun noen få ganger i livet.
Men, likevel finner jeg noe kritikkverdig ved Morrowind, selv om de gode punktene i spillet fullstendig overskygger de dårlige. Morrowind er en epos full av mystikk, spenning, innovasjon og pur underholdning. Hadde jeg hatt kun 500,- kroner å bruke et helt halvår, hadde jeg brukt dem på Morrowind. Uansett, mat og drikke får man ikke engang tid til så lenge man spiller Morrowind. Flere spillere rapporterer at de spilte Morrowind i over atten timer i strekk da de først installerte det. Om dette er til å anbefale eller ikke, skal jeg ikke våge meg til å si, men jeg kan uten tvil konstatere det faktum at det er skremmende vanskelig å legge vekk slike spill når man først begynner. Og Morrowind er absolutt intet unntak. Jeg advarer på forhånd om at denne omtalen er lengre enn vanlig, ganske enkelt fordi det er såpass mye jeg vil dekke og såpass mye som bør dekkes.
En legendarisk spillserie
Serien som er kalt "The Elder Scrolls", kan måle seg med andre legendariske serier slik som Ultima, Lands of Lore og Lords of Midnight. Da Arena kom ut i 1994 revolusjonerte det rollespill-sjangeren fullstendig. Strengt linære historier ble helt satt til side, og Arena introduserte oss til en verden fyllt til bristepunktet av sidequests, tusener av NPC-er og en spillverden som var så stor at det fikk andre spillverdener til å se ut som minigolf-baner. Grafikken var pen til den tiden å være, men den virkelige dybden lå i gameplayet. Man kunne praktisk talt leve seg inn i en verden, og leve karakteren sin fullt ut. Så, to år etter, kom etterfølgeren Daggerfall ut. Enda engang hadde Bethesda Softworks, som er utviklerne bak serien, utviklet magi i den fineste form. Det var attpåtil enda bedre enn Arena. Spillverdenen ble sagt å være like stor som Storbritannia i areal, og det var bokstavelig talt tusenvis av byer, landsbyer og dungeons. Takket være muligheten til å kunne skape sine egne karakterklasser, var mulighetene endeløse. Slik som i Arena eksisterte det et hovedplott (Daggerfalls plott var forøvrig svært bra), men man hadde muligheten til å overse det fullstendig, ganske enkelt for å leve seg inn i spillverdenen uten noen form for restriksjoner eller forpliktelser.
Spillserien er fullstendig rollespill-basert. Det er likevel ikke så strengt basert på D&D-systemet (Dungeons & Dragons), selv om man finner likheter i massevis. Spillene i serien har et ganske unikt karaktersystem, noe jeg er en særdeles stor fan av. Det finnes ingen erfaringspoeng (på engelsk "experience points") slik som i de fleste andre rollespill. Utviklerne sa det selv i Daggerfall manualen, "Det ga oss ikke så mye mening at en tyv ikke ble noen bedre tyv av å stjele, samme hvor mye han stjal, før han drepte et monster". Slik fungerer de fleste andre rollespill, man får erfaringspoeng ved å drepe monstre, og etter man har sanket inn et viss antall av disse poengene går du opp en level. I Morrowind, samt de andre spillene i serien, øker dine skills-poeng når man bruker dem. Etter hvert som dine skills når nye høyder, går du opp i levels. Altså, du kan drepe så mange monstre du vil, men du blir ikke en bedre tyv før du virkelig prøver å stjele, og bruker din stjele-skill. Når din stjele-skill da når et viss punkt, går du opp en level. Dette gir deg muligheten til å spille en kampsky adelsmann, lyssky tyv eller hva som helst i mellom, og fremdeles bli en bedre karakter.
Mindre kjent, men likevel verdt å nevne, er spillene Redguard og Battlespire. Disse er en del av "The Elder Scrolls"-serien, men anses ikke som en del av rollespillene. Dette er mer adventure-aktige spill med et betraktelig lettere karaktersystem og mindre frihet enn Arena, Daggerfall og Morrowind. Redguard var et slags Monkey Island IV-spill; et adventure spill i 3D. Battlespire minnet mer om Quake enn et rollespill, og ble en heller ukjent tittel ettersom spillet fikk svært dårlig kritikk i mediene. I det man snakker om dårlig kritikk er det verdt å nevne at både Arena og Daggerfall var plaget av et stort antall bugs. Daggerfalls siste patch tar nok de fleste av dage, men da det først kom ut ble det regelrett slaktet pågrunn av alle de tekniske feilene. Etterhvert som patchene kom ut ble kritikken svært mye bedre og Daggerfall anses av mange som det beste rollespillet noensinne, selv den dag i dag. Selv om Daggerfall var storslått og verdenen var enorm, klaget selv trofaste spillere ofte over at verdenen var litt for ensformig, fordi alt var tilfeldig generert av spillet selv. Dette er ikke tilfellet i Morrowind hvor alt er plassert for hånd av designerne selv.
