Anmeldelse

The Getaway

Sam Hammond har lagt gangsterlivet bak seg. Nå skal han ta seg av familien og bli en samfunnsnyttig borger. Dessverre vil et fremtredende medlem av Londons mer lyssky bedrifter det annerledes. Før du er ferdig har du plaffet ned en hel haug med fiender, knust et par hundre biler og antakeligvis også et par kontrollere. The Getaway er spillet vi alle har ventet på, men som tar virtuelt selvmord.

Side 1
Side 2
Side 3

Vanskelig
The Getaway er et vanvittig vanskelig spill. Fiendene dine er svært så kapable til å skade deg, og et par treff fra en hagle eller skaftet på en pistol er nok til å sende deg til Valhall. Å gjennomføre spillet med en Quake-innstilling er derfor ikke det letteste. Havner du i en shoot-out dør du som regel, i hvert fall under de par første forsøkene. Utviklerne har lagt en del arbeid i utformingen av snike-modusen i spillet, og du kan følgelig snike deg langs vegger, skyte blind rundt hjørner eller plutselig hoppe frem og skyte et par skudd. Problemet er bare at det kan være et sant helvete å faktisk få til det du prøver på. Selv om du sniker deg rundt aldri så mye kan det å faktisk drepe fiendene dine fra en gjemt posisjon være nærmest umulig. Det er ikke uvanlig å se fienden rundt et hjørne, hoppe frem og finne ut at det ikke er mulig å faktisk sikte på og skyte han. Til tross for at det ikke er snakk om mer enn en meters avstand vil du av og til oppleve at han bare går rolig frem til deg, slår deg i hodet med våpenet sitt og du må starte nivået på nytt.

Heldigvis behøver du ikke starte oppdraget helt fra begynnelsen selv om du dør. Spillet lagrer fremgangen din automatisk slik at du begynner fra siste trygge område du befant deg i før du døde. Problemet er at dette ofte er et godt stykke unna der du døde. Hvis du derimot slår av konsollen for å fullføre oppdraget neste dag må du finne deg i å starte helt på nytt. Det er heller ikke mulig å hoppe over cut-scenes du allerede har sett. Disse kan av og til ta flerfoldige minutter og bidrar ikke til å dempe frustrasjonen. Store deler av spilletiden går derfor ut på å spille deg gjennom områder du allerede har unnagjort. Kameraproblemer er noe som går igjen i nærmest samtlige tredjepersons-spill. The Getaway er intet unntak. Fiender kan dukke opp fra de underligste plasser og du skjønner sjelden at du ikke er alene i et rom før du blir beskutt. Når vi kombinerer dette med dårlige kontroller og en hårreisende vanskelighetsgrad blir hvert en oppdrag en dose frustrasjon, og i disse juletider kan julegleden fort bli erstattet med høylydt banning.

Spillet foregår heldigvis ikke bare til fots. Du kan stjele alle bilder du ser og utviklerne har gjort en genistrek i å lisensiere en hel rekke kjente bilmerker. De klassiske sorte London-taxiene er naturligvis med og det samme er de svære røde bussene. I tillegg kan du styre Rovere, Mercedeser, Lotuser og Morris Mini-er bare for å nevne noen. Bildelen fungerer også veldig godt i og med at kontrollene er gode og responsive. Spillets realistiske holdning gjør at bilene ikke tåler all verden, noe som gir deg nok av anledninger til å røske en uanende eier ut av bilen sin. En har også greid å rekonstruere store deler av London.

Hvorvidt du kan navigere rundt i spillet på bakgrunn av lokalkunnskap skal forbli usagt, men alle de store landemerkene er representert i spillet. Noen vil nok likevel stusse over mangelen på fotgjengere. Det er tross alt snakk om London, men likevel finner du aldri stappfulle fortau. Et par fotgjengere her og der er beholdningen, noe som unektelig virker litt pussig. Spesielt i forbindelse med fotgjengere er det også en betydelig grad av pop-up-problemer. Når du befinner deg i områder hvor du kan se langt fremover blir det vanskelig å ikke legge merke til hvordan fotgjengere plutselig dukker opp etter hvert som du nærmer deg de. I arbeidet med å gi The Getaway en troverdig ramme gjenskapte utviklerne store deler av London. Resultatet av dette er at vi kan oppleve mange kjente landemerker på kloss hold. I tillegg til dette har man lagt inn detaljer som at du faktisk kan bli sittende fast i en trafikkork. Dette er ikke noe du ønsker å oppleve mens du flykter fra fiendtlige triader.

Hele tiden kan en også se hvordan trafikken beveger seg uavhengig av dine egne bevegelser. Du kan ikke ta det for gitt at trafikken stopper bare fordi du bestemmer deg for å kjøre gjennom neste lyskryss i 150 km/t. Samme bilproblem som Grand Theft Auto 3 hadde dukker også opp i dette spillet. Bilene du møter på kommer i klynger, noe som kan være rimelig irriterende. I lang tid kan det bare være små Fiater små kjører rundt mens det like etterpå ruller Lotuser og atter Lotuser forbi. For å kunne vise London på realistisk vis må man naturligvis ha en hel haug med elementer på skjermen samtidig. Delvis har utviklerne gitt oss dette, men ikke uten at det har sin pris. I hektiske scener faller frame-raten drastisk. Dette er spesielt markant ute i trafikken. Heldigvis er ikke disse problemene særlig markante når du virkelig avhenger av en stødig frame-rate som for eksempel i viktige skyteepisoder.

Politi
I alle gangsterspill er naturligvis politiet en viktig del. I The Getaway funker denne delen veldig godt. Både biler og uniformer er prikk like den virkelige politistyrken og det de mangler i individuell intelligens tas igjen med det store antallet du etter hvert må kjempe mot. Kjekt å merke er det at politiet også reagerer på småting som råkjøring og ikke venter med å gripe inn til dekkene dine er dekket av blod. Krasjer du med en motgående bil rett foran nesen på politiet må du forberede deg på en politijakt. Klarer du derimot å unngå flere påkjørsler eller drap av sivile går det ikke så altfor lang tid før de gir seg. Slakter du derimot ned et par politimenn samtidig som du gir full pinne mot kjøreretningen kalles det inn forsterkninger. Klarer de ikke å fakke deg hentes det frem både veisperringer og spikermatter. Å flykte fra politiet mens røyk siver ut av motoren og dekkene er redusert til slitne felger kan være en rimelig hektisk opplevelse.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden