Anmeldelse

The Rub Rabbits

The Rub Rabbits klarer det underlige kunststykke på samme tid å være to tilsynelatende diametrale motsetninger. På den ene siden er det legemliggjørelsen av alt hva DS-en står for, i hvert fall i mitt hode: lekenhet, nye vinklinger, kreativitet og galskap. Spillet er spekket med innhold fra Segas innerste syrelagre: Fra kjærlighetskalkulatoren du kan bruke sammen med din utkårede, som spytter ut en baby til ære for dere etter at dere har puttet inn vitalia, til "Maniac"-modusen, hvor du kan pynte kjæreste din med et utvalg av opplåsbare klær og så ... kremt ... ta på henne for å se hvordan hun reagerer.

På den andre siden er det også legemliggjørelsen av hvor uinteressante DS-minispill kan bli. Historiemodusen, som utgjør hoveddelen av spillet, består av en rekke småspill bundet sammen av en løs historie. Her handler det om jakten på den store kjærligheten, en pike du naturligvis treffer for første gang i en rulletrapp, og som du blir hodestups forelsket i. Deretter bærer det ut i en real minispillfandango for å vinne hjertet hennes, og etterhvert også for å unngå lumske angrep fra en sjalu, kvinnelig rival som har sett seg ut deg som sin drømmeprins.

Sjarmerende intetsigende

Problemet er naturligvis at disse minispillene er av høyst varierende kaliber, og sjelden blir noe mer enn mildt underholdende. Det vil si, noen av dem er fabelaktig morsomme, men dessverre ikke på grunn av spillene i seg selv, men heller fordi komikken i hva du driver med får deg til å smile. Sjarmen skinner gjennom stadig vekk, som for eksempel i scenen hvor du må bevege deg til siden inntil du finner en åpning i en folkemengde slik at du kan få sendt et uforstyrret slengkyss til din kjære. Eller snøballkrigen du har med henne en stund senere, hvor du ikke bare får beskjed om å la henne treffe, men også får se hvordan avataren din later som han blir sur når hun treffer, bare for å sjarmere henne ytterligere. Er man riktig surmaget, kan man kanskje kalle det sjåvinistisk, men mest av alt er det bare vidunderlig søtt.

I mange minispill fordamper denne sjarmen imidlertid ganske raskt, og hva vi da står igjen med er ikke allverden å skryte av. Mange av oppgavene krever for eksempel at du spiller gjennom dem flere ganger, rett og slett fordi spillet kaster på deg uventede utfordringer du nesten må vite om på forhånd for å få det til. Andre blir for banale eller for upresise til at det riktig fungerer. Nå har det naturligvis neppe vært noe stort mål for The Rub Rabbits å tilby dybde eller presis spilldesign, men i så fall er Wario Ware sin løsning bedre: Nintendo har skjønt at minispillene i seg selv ikke er interessante i mer enn fem sekunder, men nettopp derfor varer heller ingen av dem lenger enn det. I The Rub Rabbits blir du derimot sittende med noen av de mer frustrerende bitene i et kvarter i strekk, ofte tvunget til å spille deg gjennom fire enkle, og dermed småkjedelige, nivåer før du igjen kommer til det nivået du døde på sist.

Dermed blir ikke alle de ulike oppgavene i seg selv belønning og spillglede, men får en lei avsmak av nødvendighet. Du vil gjerne se hva som kommer etter, og hvor den fantastiske LSD-historien bærer hen, og dermed godtar du også spillets særheter. Det går sjelden over i det langtekkelige eller det overvettes frustrerende, men det er så godt som aldri riktig frydefullt heller.

Et smykkeskrin av dilldall

I tillegg til historiemodusen, byr The Rub Rabbits på et utall bonuser. De mest opplagte er kanskje muligheten til å spille gjennom allerede klarerte oppdrag på ny, i jakt på flere hjertepoeng. Dette kan du enten gjøre i "Attack", hvor du jobber mot tidspress, eller i "Memories" hvor du simpelthen spiller de samme oppdragene, men over lengre varighet og i vanskeligere varianter. Begge disse fungerer fint for å utvide den temmelig gode varigheten ytterligere, og har du først gått til innkjøp av spillet er det ikke noe problem å pimpe det ut til i hvert fall en ti-tolv timer.

Hjertepoengene bruker du i den såkalte "Maniac"-modusen, hvor du som nevnt kan pynte opp kjæresten din med klær du låser opp etterhvert som du spiller spillet mer. Utover å appellere til de aller mest basale samleinstinktene er det ikke mye å hente her heller – det er for så vidt morsomt at du kan kle henne opp, siden hun stadig kommer med små pauseinnslag i historiemodusen hvor hun gjør ting som å lese, koke kaffe eller skrive på en bærbar datamaskin – men siden ingen av disse samleobjektene har noen innvirkning på spillet ellers sier det seg selv at alle andre enn nasale samlere heller finner andre ting å bedrive tiden med.

De kreative innslagene stopper for øvrig ikke der: Kjærlighetskalkulatoren er nevnt, men vel så artig er Kongen Befaler-varianten "Hulla Baloo" hvor du skal utstyre DS-en din med så mange venner som mulig, og hvor poenget er å samarbeide om å holde og slippe knapper når DS-en ber om det. Jo flere venner, jo færre knapper per person, og jo lettere blir det.

Dette er omtrent like engasjerende som flerspillermulighetene ellers - det er rett og slett helt greit – sånn som den enkle varianten av lufthockey du kan spille her mot en venn – men det blir aldri det helt store. Med mindre vennene dine og du har særdeles lite å drive bort tiden med, vil dere mye heller vende tilbake til Meteos, Mario Kart DS eller Worms: Open Warfare enn å spille dette.

Konklusjon

Det er ingen tvil om at The Rub Rabbits er et sympatisk, og ofte veldig karismatisk produkt. Stilen fungerer som bare det, og absurditeten i både det du gjør og det som skjer har lett for å bringe et smil til munnvikene dine. Likevel er dette selve definisjonen på midt-på-treet: Det er underholdende, mildt tilfredsstillende og trivelig, men det blir likevel aldri noe mer enn en sympatisk samling minispill, hvor mange føles litt halvferdige og uraffinerte, og baserer seg mer på ren prøving-og-feiling og mønstermemorisering enn på forståelse av spillsystemene. Som minispillsamling er f.eks. Wario Ware Touched! et bedre spill, nettopp fordi det sørger for at ingen av minispillene varer mer enn noen få sekunder.

The Rub Rabbits havner dermed mellom to stoler: Det er ikke i nærheten av Wario Wares adrenalinnivå, og sett hver for seg sliter mange av spillene med å engasjere. Historien er utvilsomt underholdende og søt nok til at det er verd å spille seg gjennom, og smilet forlater aldri helt munnvikene, men er du ute etter noe med dybde eller varig interesse er dette dessverre feil sted å begynne.

Vurdering


The Rub Rabbits! DS DS 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 10. februar 2006
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: SEGA

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen