Det er ikke bare sauebønder som ser mye av den samme ulla, spillanmeldere som meg sliter til tider også med dette problemet. Nå er det ikke alltid at tilleggspakker bør differensiere seg for mye fra det originale spillet, men i dette tilfellet burde forbedringene være klare som dagen. Historien fortsetter for Dario og hans heltevenner i Thalgrund, i nøyaktig det samme traurige sporet som det Settlers V tråkket opp. Som for noen måneder siden får du ikke den berømte "Settlers-følelsen" i denne tilleggspakken heller, og spørsmålet er om hele serien er et synkende skip.
Historieløst
For dere som ikke var borti The Settlers: Heritage og Kings, så kan vi fortelle at det er et strategispill i sanntid der ressursinnsamling står sentralt sammen med våpenmakt. Hvert brett har ett eller flere oppdrag som drives fremover av diverse bablende ikke-spillende karakterer. Selve historien er et av spillets største svakheter, den er uinspirert og kjedelig. I denne sammenhengen klarer derfor ikke utviklerne å lage et spill som engasjerer, du gjesper deg igjennom småkaotiske slag og billige dialoger. Hvorfor lages det da en tilleggspakke, lurer du kanskje. Vel, det må være et marked for det et eller annet sted i universet. Jeg setter mine penger på at dette stedet er Tyskland.
Grunnideen i tilleggspakken er som i Settlers V enkel. Hver landsby har et hovedbygg der du kan rekruttere håndlangere (Serf). Disse ivrige arbeiderne står for majoriteten av ressursinnhøstingen og byggingen. Klarer du å balansere innsamling av ressurser mens du gir dine arbeidere mat og husly, så vil sjappa fort gå som smurt. Når alle er fornøyde vil du merke at produktiviteten holder seg høy, derfor er det viktig å holde seg oppdatert på dine undersåtters sinnstilstand. Du kan til og med pynte opp byen din for å øke moralen, en fin men strengt tatt unødvendig detalj. Mangler du mot formodning produksjonsmidler vil det som oftest dukke opp skattekister rundt omkring på kartet med nyttig innhold. Dette er selvsagt positivt både for din egen og arbeidernes moral.
Krig er et rot
Militære styrker blir trent opp og ledet av offiserer ved militære forlegninger, på denne måten kan du stadig vekk rekruttere nye soldater til lave kostnader. De fleste enheter kan også oppgraderes, slik at de blir mer effektive utover i de ulike oppdragene. Du kan også forske for å få tilgang på nye bygg og teknologi. Interessant hvis det strategiske aspektet hadde oppnådd et minimum av troverdighet.
Økt fokus på en ubalansert og rotete krigføring er fremdeles ødeleggende for spillet i tilleggspakken. På papiret skal de ulike enhetene stå til hverandre i strid på måter som kan avgjøre kampene i den ene stridsmakt sin favør. Dessverre føles det langt oftere som om at det er den som har flest soldater som vinner, uten særlig hensyn til fordelingen av enheter. Du sender bare hele røkla mot fienden og venter, om du har nok folk er seieren som regel sikret. Heltene dine kan fortsatt best beskrives som sjarmløse og udødelige supermenn. Til tross for at du får tilgang på et par nye, så er de like fult ganske grå i fremtoningen. En av de største nyhetene er at du kan bygge broer over de mange elvene som finnes på kartet. Ai, så spennende da gitt. Fienden må du møte i kamp uansett, hva er da vitsen med å bruke tid på brobygging?
Det positive med enhetene er måten de finner veien på. Dine lojale undersåtter vil sjeldent stange i vegger og trær nå de vimser rundt i sin egen lille verden. Blue Byte skal ha skryt for dette, at enheter er gode til å orientere seg er nemlig ingen selvfølge i dagens spillflora. Dette er hendig når det gjelder transport til og fra slagmarken og med tanke på alle arbeiderne du har i "stallen". Dessverre gjør det seg ikke gjeldene når kampene raser som verst, da er det full mølje som er stikkordet.
Visuell mikroforbedring
Grafikken ser grei ut ved første øyekast, og i full 3D er flere av miljøene pene å se på. Utviklerne har luket vekk en del av feilene som var i originalspillet, likevel går det ikke veldig lang tid mellom grafiske blundere. Zoomingen avslører også at spillet ikke er så dårlig på nært hold som før, men du må like fullt ta forbehold om at du ikke vil bli blåst av kontorstolen på grunn av det visuelle. Væreffektene er fortsatt pene og stemningsfulle, uheldigvis har de svært liten virkning på spillets strategiske aspekter. Mellomsekvensene er for øvrig horrible, og burde egentlig vært droppet fullstendig.
Lyden har ikke blitt oppgradert på samme måte som grafikken, og her er det virkelig mye å ta tak i. Hele lydbildet minner meg om en tysk voksenfilm fra åttitallet, der stemmegivningen overgår det meste. Ikke bare er dialogene forferdelige i seg selv, de drar ut i det lange og brede med uinteressant informasjon. Videre er miljølydene anonyme, og lyden under slag pregløs. Musikken følger hakk i hæl, den er platt og fargefattig. Du kunne faktisk kvittet deg med lydkortet, spillet ville neppe ha sunket i opplevelsesverdi av den grunn.
Flerspillerdelen er heller ikke noe å hige etter, og er nok kun spillføde for spesielt interesserte. Ja, du får et par nye kart å "kose" deg med. I tillegg kan du bruke noen av de nye heltene som er tilgjengelige i tilleggspakken. Ellers bærer flerspillerdelen preg av det som farger enspillerdelen, nemlig tannløst strategisk tidsfordriv.
Konklusjon
Når du har laget et relativt svakt produkt, da gjør du deg selv og dine kunder en tjeneste ved å forbedre det. Dessverre tenker ikke utvikler Blue Byte slik, det gir oss en miniatyrversjon av originaltittelen uten nevneverdige forandringer. Ja, de gir oss ni nye brett, et par nye helter og pusser en smule på grafikken, men hva så? Spillets svakheter stikker mye dypere en disse overfladiske elementene, og utviklerne driver nesten gjøn med oss gamere ved å forsette i samme spor. Jeg skal ikke dra frem mine mange nostalgianekdoter, men når det gjelder The Settlers så var faktisk det meste mye bedre i gamle dager. The Settlers er dødende, lenge leve The Settlers!
