Du befinner deg i byen Miniopolis og styrer en virtuell gutt eller jente rundt omkring i en like virtuell verden fylt med oppgaver og målsetninger for din lille ”slave”. Som nevnt er spillet en avlegger av Electronic Arts sitt hjertebarn, The Sims. The Sims in the City er undertittelen som hinter til at urbant er lik kult, jamfør en populær TV-serie på TV3 med lignende navn. Problemet oppstår når det raskt går opp for deg at spillet slettes ikke fortjener dette stempelet. I steden for å være kult er det repeterende, uinteressant og tidivs meget kjedelig. Dessuten er bruken av teknologien som Nintendo DS tilbyr altfor dårlig. Når DS-pennen kun spiller en ubetydelig birolle, ja da har utviklerne av spillet skutt seg selv i foten. Grunnen kommer vi tilbake til litt senere.
Navn og rykte
Spillet går ut på å skaffe seg et godt rykte, og da spesielt hos en av de fire ”fraksjonene” som er tilgjengelige. De fire fraksjonene er de gatekule, nerdene, snobbene og kunstnerspirene. Hvilken tilhørighet du får avhenger av hvordan du svarer på en rekke spørsmål som blir stilt før spillet settes i gang. Videre bygger du opp ryktet ved å gjøre de ulike oppgavene du blir bedt om. Skaff deg en jobb, tjen penger, og vær lydig. Dette er den svært enkle løsningen til suksess i The Urbz.
Oppgavene du får utdelt innebærer nesten uten unntak at du må farte frem og tilbake mellom ulike områder. Ikke bare er de lite morsomme i seg selv, det stadig gjentagende reisemønsteret tar rett og slett på. Igjen kommer ordet kjedelig opp, det er ikke mye adrenalin som skilles ut underveis i The Urbz. Spilling av The Urbz på DS over lengre tid ga meg i det hele tatt veldig lite igjen for den dyrebare tiden som ble investert.
Mye av spillet baserer seg på dialog, og kvaliteten på denne er derfor helt avgjørende. Uheldigvis er den slettes ikke god, og virker tilfeldig og uinspirert med unntak av de faste sekvensene der du får tildelt oppgaver. Du kan påvirke personene du snakker med gjennom disse samtalene, noe vi kjenner fra tidligere spill i sjangeren. Siden dialogen er dårlig, føler du fort at denne påvirkningskraften også blir uinteressant. Det hele er en ond sirkel som brer seg til alle ledd i spillopplevelsen, du blir dermed raskt lei.
Oppstykket
Den geniale følsomme skjermen DS’en innehar blir neglisjert av The Urbz. Den blir stort sett brukt til ting som dine mål og inventaret ditt, altså ikke "ekte" spillaktiviteter. Eneste unntaket er minispillene, men jeg savner at den også brukes mer i selve hovedspillet. Hadde man gjort litt mer ut av mulighetene denne skjermen tilbyr, kunne resultatet kanskje blitt bedre. Jeg stusser for øvrig over lommene min hovedperson innehar. Han har utrolig nok plass til både dusjer og senger i sine velsittende jeans uten at det blir så mye som en liten kul på dem. Hvor får man kjøpt slike? Jeg kunne spart en bråte på både flytteutgifter og krefter neste gang jeg skal skifte bopel.
Jeg kan godt forstå at min hovedperson har naturlige og kunstige behov, har vi ikke alle det? Men hele spillopplevelsen behøver ikke å blir farget av dette, slik som i The Urbz. Her skal man konstant enten på do, dusje, sove, se på TV eller sitte i en stol. Du rekker ikke spille mer enn et par minutter før det du driver på med avbrytes av ikoner som forteller om din persons trang til et eller annet. Spillet blir dermed helt stakkato, og det siste av dynamikk forsvinner totalt ut av vinduet. Det eneste som ikke forstyrres av dette er de ulike minispillene, som er tittelens høydepunkt. At selv disse er relativt begrensede understreker spillets kvalitet til det fulle.
Grafikken er et av få lyspunkt The Urbz byr på. Den fremstår som ren og til dels levende, og viser at potensialet i Nintendos nye kjæledegge er bra når det gjelder det visuelle. Uheldigvis gjør ikke pen grafikk spill gode på egen hånd, og det vises til gangs her. Lyden er dessuten pregløs, og består stort sett av kjedelig musikk og merkelige mumlelyder fra de du snakker med.
Konklusjon
Hvorfor The Urbz i denne formen havnet på Nintendo DS er et lite mysterium for meg. Ikke bare er det spill som grenser til direkte dårlig og uengasjerende, det tar heller ingen høyde for de mulighetene formatet tilbyr med sin trykkfølsomme skjerm. Jeg ble personlig mest underholdt av minispillene som finnes i spillet, og det sier egentlig sitt. Det virker som utviklerne har gapt over alt for mange spillelementer på en gang. Resultatet er et halvferdig og lite gjennomtenkt spill. Vil du leke Gud så hold deg til The Sims, med The Urbz på DS blir du bare frustrert.
