Anmeldelse

The Warriors

Rockstar slår et slag for filmlisensierte spill. Det er hardt, nådeløst, og blodet siler fra nesen på de ivrigste kritikerne.

Side 1
Side 2

Det har nesten blitt en norm, en uskreven regel innenfor spillmiljøet, at koblingen av mediene film og spill i stor grad er uhelding og fører med seg middelmådige spill som er blitt hastet i sammen i en dans filmen i de fleste tilfeller fører. Det gleder et spillhjerte å se at også denne regelen kommer med unntak, noe The Warriors i stor grad bekrefter. Denne gangen er det spillet som fører tangoen, og vi får en tittel som ikke er utviklet for å nå en kinopremiere – den fant nemlig sted for 26 år siden.

Svært voldelig
Kanskje er det faktum at spillutviklerne denne gangen har kunnet jobbet etter sin egen timeplan, og ikke filmselskapenes, noe av grunnlaget for suksessen. En annen årsak kan være spilloppskriften Rockstar later til å ha utviklet. Disse gutta er flinke til å bake inn mye av én spesiell ingrediens, og den er like hemmelig som den er uskyldig. Hva er likheten mellom en mektig bløtkake, en monstertruck og en hest? Jo, de er uproporsjonerte. Bløtkaken har for mye krem, monstertrucken har for store hjul og hesten har alt for tynne bein for den store kroppen sin. Uproporsjonert betyr igjen at noe er overrepresentert, og dere skjønner tegninga – The Warriors inneholder ukvantifiserbare store mengder vold, faktisk så mye at det gjør selve fundamentet for spillet.

Jeg for min del synes at det fungerer. Bløtkaka er god i moderate mengder, hesten har vært et av verdens viktigste transportmiddel i mange år, og hvem ville vel ikke hatt en monstertruck? Rockstar er som et slags spillenes svar på Quentin Tarantino, dyktige til å glorifisere vold, og ville vel ha hatt et ord med i laget på steintavla til den gamle gretne på Sinaifjellet. Du skal slå, det er det spillet handler om.

The Warriors baserer seg på filmen med samme navn av Walter Hill fra 1979. Handlingen finner sted i New Yorks fattige bydeler hvor kriminalitet og arbeidsledighet er høy, og mulighetene for å få en skikkelig omgang juling ligger og lurer rett rundt neste gatehjørne. Du skal følge gjengen Warriors i deres daglige liv i bydelen. Gjengmentaliteten er sterk og forskjellige gjenger representerer forskjellige bydeler. Warriors kommer fra Coney Island i Brooklyn, og slåss for respekt og aktelse hos de andre gjengene, samt mot lovens lange arm som av bemanningsmessige grunner ikke akkurat er i overtall i de lugubre strøkene.

Med GTA som forbilde
Spillet foregår i tredjeperson, og du veksler på å ha kontroll over forskjellige gjengmedlemmer.Alle som kjenner Grand Theft Auto-serien vil raskt føle seg hjemme, da oppbygningen til tider er flatterende lik. The Warriors spiller ikke bare på strengene til GTA, de har rappa gitaren og sitter nå og plimprer egne akkorder en sen kveld rundt et leirbål med spillkåte småjenter som deg og meg som ivrige tilhørere. Det er faktisk så likt at om det ikke hadde vært samme selskap som sto bak spillene, kunne man ropt høylytt om strukturplagiati.

Du tas i starten med på en innledende liten historie som også fungerer som en opplæringsdel for å familisere deg med kontrollere så vel som muligheter. Etter denne delen tar hele historien utgangspunkt i Warriors egen møteplass (ja, det blir vel forsmedelig å kalle det kontor), eller ”hangout” om du vil. På denne plassen velger du selv hva du vil gjøre, på lik linje med Grand Theft Auto. Du kan gå ut i strøket ditt å gjøre bonusoppdrag som å tagge gjengens logo eller kanskje rane noen omstreifere. For at historien skal fortsette, og noe ”nytt” skal skje, må du gå til en bestemt plass i ”hangout” og trykke deg videre. Andre bonusoppdrag kan også aktiveres her inne fra. Dette er oppdrag som støtter opp om hovedhandlingen og tar for seg historiske begivenheter om hvordan gjengen ble til, spesielle personer kom med osv.

Selv om spillet kopierer mye fra GTA-spillene, foreligger det en ganske sterk individuell narrativ struktur. Handlingen utspiller seg ikke hundre prosent kronologisk og tar forskjellige hopp bakover i historien. Uten å avsløre noe, kan jeg si at før spillet i det hele tatt har begynt, blir man servert en heftig scene som den spillbare historien teller ned til. Man blir nysgjerrig og får et hig etter å spille seg frem til den aktuelle handlingen og se hva som skjer etterpå. Dette er nydelig implementering av filmestetikk i et spill og stikker en stor stokk inn i hver og ens latente ønske om det å vite.

The Warriors har på sett og vis to moduser. Det ene er historiemodusen, mens den andre er den såkalte ”rumble mode”, hvor en bare skal slåss. Her har de valgt å sile ut den gode slåssedelen som bærer med seg mye god estetikk og fysikk fra forskjellige ”beat`em up”-spill, og basert en egen del i spillet på den. Flerspillermuligheter finnes i begge disse selv om det later til at den ikke er så veldig velgjort. I historiedelen spiller du kooperasjon mens du i ”rumble mode” kan velge om du vil gi kompisen din rundjuling eller rundjule noen andre sammen med ham.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden