Sniktitt

The Witcher

LEIPZIG/OSLO (Gamer.no): Andrzej Sapkowski er en forfatterlegende innen fantasy-sjangeren i Polen. Nå kommer spillet som er basert på hans fortellinger: The Witcher fra CD Project. Spillet er laget på en modifisert utgave av BioWares Aurora-motor, og det har vært løs kontakt mellom BioWare og polakkene om selve innholdet i spillet. Likevel er dette CD Projekts eget hjertebarn, det skal ingen ta fra dem.

Se slåssescener fra spillet

Vis større

Video: The Witcher #1


Hovedpersonen er Geralt, en såkalt Witcher. Det vil si en profesjonell monsterjeger, som har blitt født og oppdratt av mektige trollmenn til nettopp denne jobben. Dermed er du helten allerede fra starten i dette actionfylte rollespillet. Du slipper å måtte opparbeide deg et godt rykte – folk frykter og respekterer deg mer enn nok som det er.

Dagens helt

Til tross for at du er en helt må dine mange ferdigheter fortsatt utvikles i The Witcher. Totalt er det godt over 150 ulike ferdigheter du kan spesialiserer deg i, men det er bare mulig velge 60 av disse om gangen. Det betyr at ulike spillere vil få veldige unike Geralt-er, og dermed vil også spillopplevelsene skille seg fra hverandre. Du utvikler karakteren din ved å tjene erfaringspoeng, for så å gå opp i nivå – slik som er vanlig i de aller fleste rollespill. På de laveste nivåene kan du bygge på dine bronseferdigheter, litt lengre opp blir dette til sølv og på de øverste nivåene kan du sette i sving gullferdigheter. Dette høres kanskje litt rart ut, men så ut til å fungere helt sømløst i praksis.

Du velger hvilke ferdigheter du vil oppgradere hver gang du går opp i nivå, men det betyr ikke automatisk at disse er klare til bruk. Geralt må nemlig meditere først. Enten ved et leirbål om han er ute på tur, eller på et vertshus i landsbyene. Meditering er også helbredende, det lader rett og slett batteriene til vår kjære helt. Dessuten er det fint å kunne slappe av litt hvis man venter på å møte noen eller at noen skal dukke opp et visst sted til en viss tid i sammenheng med et oppdrag.

The Witcher har nemlig en dynamisk døgnsyklus, der fem virkelige minutter er cirka én time i spillet. Det samme gjelder vær og vind, som er i konstant endring. Disse effektene gjør at det ikke er vanskelig å leve seg inn i det som skjer på skjermen, det tok i hvert fall ikke mange minuttene før jeg var fullstendig hekta. Utvikler CD Projekt viste oss også et kart over verdenen Geralt skal ferdes i, og det ser ut til at vi får mye eventyr for penga i dette spillet. Nøyaktig hvor stor verdenen er, fikk jeg ikke vite, men 50 til 100 timers spilletid sier vel sitt. Dette er store greier, med et nesten endeløst antall oppdrag.

Kampene er, som i de fleste rollespill, helt sentrale. CD Project har forsøkt å gjøre dem til noe annet enn ensformig erfaringspoengsamling, og de har lykkes. Du bærer til enhver tid to våpen. Et av sølv og et av stål. Sølvsverdet er spesiallaget til å slakte monstere, mens det av stål brukes på «vanlige» dødelige. Ikke nok med det, hvert sverd har tre ulike moduser for angrep: Kraft, fart og gruppe. Hvis du møter en motstander med skjold og tung rusting lønner det seg med kraft, da kutter du lettere gjennom motstanderens beskyttelse. Om mange slemminger angriper deg på en gang, er det opplagte valget gruppemodusen. Geralt kan da skade flere motstandere om gangen, noe som utvilsomt er nyttig i pressede situasjoner. Fartangrepet er på mange måter den normale måten å angripe på, her får du inn mange slag over kort tid.

Kombinasjoner

Timing er viktig når du skal angripe. Avhengig av ferdigheter kan nemlig Gerlat bygge kombinasjonsangrep. Musepekeren vil med jevne mellomrom lyse opp, og det er da du bør handle. Når du får flyten kommer de flotte angrepsanimasjonene virkelig til sin rett. Følelsen av å være helt vokser betraktelig, noe som understrekes av brutale avslutningsangrep mot halvdøde fiender som ligger nede.

Med et enkelt klikk på høyre museknapp kan du også krydre dine angrep med ulike magiske triks. Også her er det mulig å knytte sammen kombinasjoner, men det avhenger selvsagt av at du har nok mana. Defensivt er det mulig å hoppe unna angrep ved et enkelt dobbeltklikk på venstre museknapp. Denne løsningen er god, for her fungerer det faktisk å forsvare seg uten at det føles kunstig.

Hvis du på noe tidspunkt er i nærheten av å dø, er pauseknappen redningen. Mens kampen står stille kan du køe inn en helsedrikk eller to, eventuel mana hvis du vil utøve mer magi. En fin detalj på dette området er at Geralt blir litt forgiftet hver gang han drikker en slik mikstur, og han vil dø ved overdreven bruk. Derfor må du tenke litt taktisk i kamper, og ikke gamble på at helsedrikken vil redde skinnet ditt hver bidige gang. Du kan for øvrig lage dine egne drikker ved å samle inn urter, dermed slipper du å bruke dine hardt innarbeidede penger på flasker med suspekt innhold.

«Episk» er et ord som er frityrstekt i klisjéolje, likevel er det et passende uttrykk for å skildre grafikken i The Witcher. Miljøene er utrolig pene og koselige, dessuten er variasjonen såpass stor at du aldri blir lei av den vakre verdenen du ferdes i.

Den modifiserte Aurora-motoren fungerer utmerket til isometriske rollespill, det kan ingen si noe på. Det er også flott at du kan velge mellom tre ulike synsvinkler. Enten høy isometrisk, halvnært, eller over skulderen. Hvis du velger over skulderen kan du styre karakteren med tastaturet, slik som vi kjenner det fra skytespill i førsteperson. Det eneste som skjærer i mine øyne visuelt er det uheldige brukergrensesnittet. Brukervennligheten er god, men overdreven bruk av rødt og grønt gjør at det dominerer på skjermen – dermed settes alle de fine miljøene litt i skyggen. La oss håpe det blir mulig å redusere grensesnittets dominans i den ferdige versjonen.

Alle som har spilt Baldur's Gate 1 og 2 husker med glede tilbake på stemmegivningen, slik som dverger med skotsk aksent. Utviklerne av The Witcher ser også ut til å ha disse spillene friskt i minne, for dialogen vi fikk oppleve i spillet var midt i blinken. Best av alt, stemmegivningen gjøres på en troverdig måte. Det er imidlertid ikke bare skuespillerprestasjonene som holder høy klasse her. Musikken gjør sitt beste i å holde tritt med den flotte grafikken, og klarer det – uten at lydsporet blir pompøst eller overdådig. Om du kjøper The Witcher bør du stålsette deg for frysninger på ryggen og ståpels på armene.

Konklusjon

The Witcher er ikke Baldur's Gate 3, men det er gledelig å kunne nevne den polske tittelen i samme åndedrag som BioWares klassiske rollespillserie. Vi har selvsagt ikke sett nok til å bedømme om dette blir en definitiv klassiker, men førsteinntrykket var både sterkt og vakker. The Witcher makter å balansere på kniveggen mellom kjedelig og parodisk, og gir oss en troverdig og levende fantasiverden. Geralt er kanskje en litt for klassisk helt, men hans noe spesielle bakgrunn gjør ham likevel til en interessant spillfigur. Jeg gleder meg til å utvikle denne hvithårete monsterjegeren videre mot slutten av oktober i år.

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen