Minispill
For at parken skal fungere knirkefritt må du ansette folk til å hjelpe deg. Du har tilgang på tre typer medarbeidere: Mekanikere, rengjørere og underholdere. Mekanikerene holder attraksjonene dine i god stand og fikser dem om de blir ødelagte. Ryddegutten gjør parken ren og innbydene, og underholderne holder gjestene i godt humør. For at personalet skal yte best mulig må de trenes opp gjennom treningsoppdrag i form av forskjellige minispill. Oppdraget for å trene opp mekanikeren går ut på å plassere ledere på riktig plass på et kretskort. Du får flere poeng om du gjør det på kort tid uten feil, og det hele tar typisk ti sekunder. Dette er både gøy og utfordrende.
For å trene opp rengjøreren må du vaske opp spy og plukke opp søppel. Også dette går på tid, men siden banene ikke varieres i samme grad er det mye lettere å gå lei. Underholdningstreningen er et dansenummer i ren DDR-stil. Her må du beregne trykkingen av kryss, firkant, sirkel og trekant kombinert med retningen på analogspaken. Du kan oppnå store komboer ved å klare mange riktig trykk på rad, og dermed øke poengsummen betraktelig. Spillet er morsomt de første gangene, men siden det kun er én melodi per park er sjansen for å gå lei stor.
Arkadespillene kan også spilles som minispill. Her finner du alt fra trampolinehopping og bilkjøring til sumobryting med flyvende tallerkener. Spillene er laget på formen man finner i partyspill som Mario Party og Wario Ware, men er merkbart mindre i antall og hakket mindre gjennomførte. Noen spill er morsomme og maner deg til å prøve igjen og igjen for å oppnå høyere poengsum, mens andre grenser til det kjedelige og blir kun spilt fordi du tvinges til det gjennom oppdrag. Et eksempel på et godt spill er trampolinehoppingen. Du satser med kryss, og kontrollerer spin og salto med analogstikka samtidig som du med forskjellige knappekombinasjoner kan utføre et dusin forskjellige triks. For å oppnå høye poengsummer må du i løpet av 60 sekunder dra drøye triks gang på gang uten å falle.
I minigolfspillet kan du spille tradisjonell minigolf på banene du selv har laget. Dette er et klart høydepunkt, mest fordi banene kan varieres mye, men også fordi spillet krever en viss presisjon for å mestres. Et eksempel på et dårlig spill er det sideskrollende romskipspillet. I kjent Space Invaders-stil må du skyte deg gjennom tre enkle baner og knuse mest mulig fiendtlige skip. Jeg opplevde dette som uoriginalt og klisjéfylt, og ville slutte etter kort tid. Tilsammen er det rundt 20 minispill å trene tomlene med, men noen av spillene er så like at de kunne telt som ett.
Et eksempel på gjenbruk av minispill er de enkle førstepersonsskyterne. Her beveger du deg rundt i et lite, men sammensatt miljø og samler poeng ved å skyte flest mulig roboter på kortest mulig tid. Kontrollene fungerer overraskende bra, men det hele varer for lenge. På tre minutter er man lei det begrensede gameplayet, selv om spillet kommer med forskjellige baner. Det samme kan man si om bilspillene. Selv om banene varieres og bilene er forskjellige blir det aldri spesielt morsomt å kjøre. Gameplayet kan beskrives som en dårlig Trackmania-klone, og føles platt og unispirert. Samlet ville jeg sett både flere og bedre minispill. Det hele blir for tynt, og byr, med få unntak, kun på halvgode spillopplevelser.
Gjester, i dobbel forstand
Gjestene i parken lever et eget liv, og har alle personlige ønsker og behov. Ved å konversere med dem kan dere blir venner, og parken din vil bli mer vellykket. Kommunikasjonen er så banal som den er enkel. Du kan si de samme tingene til alle gjestene, og de vil svare deg med et av tre standardsvar. Etter tre samtaler har du vært borti det meste, og i den fjerde skjønner du at samtaler er noe man vil unngå så fremt det er mulig.
Har du gjester på besøk hjemme i stua kan dere dra i gang et partyspill. Opptil fire spillere kan konkurrere i minispillene samtidig, men begrensningen fra enkeltspillere blir enda tydeligere i flerspiller. Mangelen på gode spill er en festbrems, og Thrillville blir dermed aldri noen reell konkurrent til Singstar eller Buzz, selv om det stiller i en litt annen sjanger. De gode spillene som minigolf og trampolinehopping fungerer, og bilspillene gjør seg faktisk bedre i flerspiller, men de dårlige spillene blir ennå dårligere.
Thrillville er ikke den peneste jenta i klassen, snarere tvert i mot. Figurene har lavt detaljnivå, og oppløsningen er skremmende lav. Selv om spillet har fine farger og runde kanter strømmet det på med minner fra forrige generasjon playstationspill når jeg spilte. Det samme kan sies om musikken. Thrillville bruker populærmusikk som lydpor, men musikken gav meg skumle minner om 90-tallet. Dessuten er det alt for få sanger, noe som resulterer i at man får lyst til å skru av lyden et stykke ut i spillet. Noen lyspunkt er det dog. Blant annet stiller vår egen Sondre Lerche med to sanger.
Konklusjon
Thrillville er til tider både morsomt og underholdende, men inneholder for mange dødpunkter til å nå opp. Det vet ikke hvor det vil, og feiler grunnet manglende fokus. På den ene siden prøver den å simulere driften av en fornøyelsespark, men gameplayet mangler dybde, og du føler aldri at du innehar kontrollen over parken. På den andre siden finner du en samling minispill, men disse varierer i kvalitet, og burde kommet i et større antall. Som parksjef vil du ha frihet til å utvikle parken i den retningen du vil. I Thrillville er utviklingen bestemt på forhånd, i form av oppdrag som må fullføres, og det hele blir et vanlig lineært spill med noen gode og noen dårlige elementer. Spillet er ment for barn i alle aldre, men er kun å anbefale til de aller minste som vil ha en lett og ledig innledning til simulatorsjangeren.
