Blogg

Tid for hamskifte

Tiden går, og siden sist har det skjedd store endringer med meg så vel som oppdragets art og omfang. Mitt liv som fager kriger med stor rustning og skarpt sverd er passè. For det første var jeg lei av å være gruppas dumme og tankeløse hvis eneste oppgave var å ta imot deng, slik at magikerne kunne stå på trygg avstand og klø seg på pungen med den ene hånda mens de viftet med tryllestaven med den andre. For det andre medførte ikke rollen som den store og sterke verken heder, ære eller damer de gangene jeg kom inn til Stormwind. Ingen jubel, ingen blomster – ikke så mye som et jævla takk.

Den religiøse pampen i Katedraldistriktet og oppe i regjeringskvartalene er bare ute etter å høre om oppdragene er utført eller ikke. Ingen bryr seg om hva jeg har vært gjennom, ingen vil høre historiene, ingen vil ligge inntil meg de kalde nettene i mitt møysommelige rom på The Guilded Rose Inn i handelsdistriktet.

Alternativ tekst mangler
Klosteret i Northshire Valley

Romantisk opplevelse?

Det er faktisk så skralt at min eneste romantiske opplevelse kom en lun ettermiddag utenfor klosteret i Northshire-dalen, der jeg startet mitt eventyr. Jeg var tilbake på gamle trakter for å levere et oppdrag til abbeden i klosteret – en mann som er høyt ansett blant den sentrale eliten i Stormwind så vel som forvaltningens lange armer i områdene rundt.

Når jeg kom løpende opp mot klosteret, svett og staut, kom en særdeles lettkledd dame bort til meg.

- Vil du ha meg?

Jeg ble satt ut et par sekunder, før jeg tenkte at hun naturligvis måtte mene for å gjøre oppdrag sammen. Siden jeg var mye mektigere enn henne, regnet jeg med at det dreide seg om at hun trengte hjelp til et oppdrag – og man hjelper alltid pene damer i nød.

- For hvilket oppdrag da?

Min innledende mistanke ble umiddelbart bekreftet:

- Nei, for sex!

Jeg lot tanken surre gjennom hodet mitt da hun så bestemt var en flott ung dame. Kanskje hadde jeg endelig funnet en dame som likte rustningen min? Samvittigheten slo meg som et to-hånds septer i bakhodet. "Nå må du skjerpe deg Marius, du kan ikke forføre og nedlegge nesten nakne damer rett utenfor vinduet til abbeden – slikt ville vært forkastelig og ført til at du ville blitt avvæpnet og lyst i bann". Damen løp rundt meg, og i fraværet fra min respons slengte hun ut en kommentar:

- Kom igjen din store, sterke mann. Bare 5 sølvpenger!

- 5 sølvpenger!? Står du og selger deg selv utenfor klosteret for den prisen der? Se til å få på deg klærne og kom deg av gårde. Hvis abbeden finner ut av dette, kommer han til å kaste deg i elva og strømmen driver deg til Duskwood hvor du blir spist av de store ulvene.

Alternativ tekst mangler
Warlocks hovedkvarter i Stormwind

Makan, nå hadde altså de prostituerte inntatt den fredelige dalen - også rett utenfor klosteret. Jeg fikk en intens følelse av bitterhet. Mot det systemet som omsluttet Stormwind, mot at alle damene jeg traff bare var ute etter penger eller at jeg skulle hjelpe dem med oppdrag. Sist men ikke minst, var jeg nå lei av byråkratiet i Stormwind, som sendte meg rundt i lumske ærend slik at de skulle komme ut av sine kniper med hendene rene for alt blodet som flyter i kongeriket.

Nå er det nok!

Da jeg etter en lang dag entret rommet mitt på vertshuset i handelsdistriktet, som jeg kalte mitt hjem, bestemte jeg meg for å legge sverdet og rustningen på hylla. Jeg stuet utstyret langt inn i skapet og sverget ved kongens hode på at jeg aldri skulle ta det frem igjen. Det var behov for noe nytt, jeg orket ikke lengre å jobbe for et kongedømme som ikke satte pris på den jobben jeg gjorde.

Den nye jobben passet meg perfekt. Selv om jeg tidligere har vært kritisk til dem, har jeg nå funnet frem kjortelen, tryllestaven og store mengder av intellekt og åndelighet. Som en oppkommende warlock er ikke forholdet til Stormwind det samme som før. Gjennom vår kontakt med demoner og lyssky magi, frykter det religiøse styret i Stormwind oss. De liker oss ikke, og vårt hovedkvarter er stuet lengst bort i magikvarteret dypt under jordens overflate. Den eneste grunnen til at vi får lov å holde til i byen, er at de har funnet ut at det nok er best å ha oss på sin side – noe annet ville vært en oppvisning i dårskap.

Alternativ tekst mangler
Meg, Pagyap og Aslan

Overgangen var ikke smertefri, og jeg fikk raskt erfare at en krigers tankegang i en warlocks kropp er som fot i hanske. Jeg måtte gjennom en omstillingsprosess både for å skjønne at fienden ikke lenger kan hugge løs på mitt, eh, stykke tøy, og for å klare å kontrollere mine hjelpere – temmede demoner. Avstanden til fienden, som tidligere måtte være minimal, er nå min største venn.

Selv om den vesle impen Pagyap bare klager når han tar til ordet, føler jeg meg ikke lengre så ensom når jeg ferdes gjennom den skumle bøkeskogen i Duskwood. Sammen med Aslan, en liten kylling jeg fikk i Westfall, utgjør vi et lystig følge som aldri sier nei til en utfordring.

Når alt kommer til alt, trives mye bedre i denne mer mystiske jobben. Jeg finner den mer underholdende og utfordrende, samt at en warlock aldri opplever problemer med å skaffe seg gruppe ettersom det er ganske få av oss. Til tross for at respekten fra Stormwinds elite nå baserer seg på frykt, er jeg fornøyd. Hvem vet – kanskje kan en mystisk og småskummel mann appellere til andre damer enn lavtlønnede prostituerte.

Kommentarer (18)

Forsiden akkurat nå

Til toppen