Tilbakeblikk Pokémon Gold og Silver

(Bilde: Game Freak)

Den perfekte balansen mellom nostalgi og nyvinning

Pokémon Gold og Silver var oppfølgerspillene som aldri sluttet å gi.

Pokémon Red og Blue var en braksuksess da de kom ut her til lands i 1998, og grunnlaget ble da lagt for en omfattende rollespillserie, samt for en verdensomspennende mediefranchise som skulle finne på å selge alt fra elbiler til middagsbestikk. Red og Blue er rimelig fantastiske spill den dag i dag, men det er en grunn til at den stødige strømmen av oppfølgere som er kommet siden, har endret og/eller finpusset kjernemekanikkene som Red og Blue etablerte. Det ble snart klart at Red og Blue skulle få oppfølgere, og spenningen var enorm.

Opptakten til slipp av Pokémon Gold og Silver symboliserer den magiske tiden før vi hadde alt av informasjon om et spill før det i det hele tatt var lansert. Forhåndsomtalen som begynte å dukke opp da spillene ble kunngjort, måtte graves ut manuelt fra aviser og engelskspråklige spillmagasiner som N64 og Nintendo Power, og du verden hvor gøy dette var for en nyfrelst lommemonster-entusiast som var sultefôret på flere eventyr.

Egentlig skulle Gold og Silver slippes tettere opp mot Red og Blue. Protypmodeller viser at spillene opprinnelig lignet en god del på forgjengerne. Game Freak bestemte seg derfor for å ta seg bedre tid til å blant annet forbedre grafikkmotoren, slik at de nye spillene i større grad skulle føles som en ny generasjon med Pokémon-spill – og takk og pris for at de gjorde det. Pokémon Gold og Silver føltes i aller høyeste grad som en videreføring som var årtusenskiftet verdig.

Kulturell forankring

Ecrutek City, med sine tvillingtårn, er basert på Kyoto by i Japan.
Ecrutek City, med sine tvillingtårn, er basert på Kyoto by i Japan. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Hva som skiller Gold og Silver fra tidligere og senere spill i serien på en såpass god måte, er den sømløse integreringen av japansk kultur og arkitektur, i tillegg til folkemyter og musikk. Dette vises blant annet i arkitekturen i byene, og da spesielt i Ecruteak City og Violet City, hvor templer og pagodetårn dominerer bylandskapet. Her finner man shintoprester og geisha-jenter i flotte antrekk som utfordrer deg til kamper mens de prater om alskens åndelige ting.

Pagodetårnene og den klassiske japanske stemningen er ikke fåfengt for spillutviklere i Japan i dag, da kulturarven er vel ivaretatt i og rundt den urbane utbyggingen. For eksempel er byen Ecruteak City direkte basert på tårnene og parkene som finnes i byen Kyoto i Kansai-regionen. Den sentrale myten i Gold og Silver er en slags blanding av historie og myter. Maskotmonstrene Ho-Oh og Lugia er henholdsvis basert på den mytiske føniksfugelen og sjødragen Ryujin fra shintoismen, og historien om gjenfødelse gjennom nedbrenningen av Lugias tårn er basert på en sann historie om en shintoprest som satte fyr på et av de eldste og mest dyrebare pagodetårnene i Kyoto.

Tårnet To-Ji i Kyoto inspirerte arkitekturen i Gold og Silver.
Tårnet To-Ji i Kyoto inspirerte arkitekturen i Gold og Silver. Bilde: Bulbagarden Archives

Selv om musikken var begrenset til hva Game Boy-systemet kunne frembringe, var det tydelig at komponistene Go Ichinose og Junichi Masuda ønsket å reflektere den japanske estetikken i lydsporet. Dette blir enda mer tydelig i nyutgavene HeartGold og SoulSilver. Senere spill i serien har også hatt kulturell forankring, og det i kanskje enda større grad enn i Gold og Silver, men aldri har denne integreringen føltes så naturlig og sømløs som den er i disse spillene.

Verdenen i Pokémon Black og White var basert på deler av USA, mens X og Y fant sted i en region basert på Frankrike. Problemet her var at det blir litt vel åpenbart. Spesielt i X og Y hadde Game Freak et sterkt ønske om å vise hvor flinke de har vært til å implementere franske slott og gatekafeer. Det blir litt som om spillene stadig vekk minner deg på inspirasjonen bak det hele, og det oppleves ofte som overbærende.

Større og bedre verden 

Illex Forest er en av mange skogområder du skal utforske.
Illex Forest er en av mange skogområder du skal utforske. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Eventyret i Gold og Silver finner sted i regionen Johto, som befinner seg vest for den opprinnelige regionen Kanto fra Red og Blue. Johto er en noe mindre urbanisert region, da det er skoger, sletter, parker og fjellpass som utgjør mesteparten av miljøene som skal utforskes. Nok en gang spiller man som en håpefull ti år gammel gutt (eller jente i Crystal, HeartGold og SoulSilver) som venter på å motta sin første Pokémon fra New Bark Towns fremste forsker, Professor Elm.

Elm har en pakke som skal hentes et stykke utenfor byen, så han ser sitt snitt til å sende deg avgårde med din første Pokémon for å hente denne. Den korte tiden du får med din første Pokémon på denne turen er nok for at Elm ser potensialet som bor i deg, og slik begynner eventyret ditt for å bli en Pokémon-mester.

Eventyret i Gold og Silver virker noe større enn i Red og Blue, helt til man skjønner at spillene også inneholder hele regionen som utgjør Red og Blue - noe som nesten dobler mengden innhold. Det var faktisk den nå avdøde Nintendo-presidenten Satoru Iawatas fortjeneste at spillene ble såpass store som de ble. Game Freak hadde problemer med å få plass til Kanto-regionen i spillene, men Iawata, den gang en rutinert programmerer og spillutvikler for HAL Laboratory, fant en måte å frigjøre ekstra minne på Game Boy-kassetten. Kanto-regionen var likevel forholdsvis øde og minimal i forhold til utgaven i Red og Blue, men å kunne utforske de gamle områdene igjen som en ny trener, var en magisk opplevelse som Game Freak har slitt med å gjenskape siden.

Magiske monstre

Begynnertrioen i Gold og Silver.
Begynnertrioen i Gold og Silver. Bilde: Game Freak

Å velge sin første Pokémon, er alltid en av de største øyeblikkene i et Pokémon-eventyr, og valget i Gold og Silver var intet unntak. Gress-typen Chikorita, ild-typen Cyndaquil og vann-typen Totodile lå på professorens bord denne gangen. Chikorita var taktikerens valg, da den var seiglivet og hadde flest strategiske angrep i arsenalet. Med denne søtnosen fikk man likevel problemer med både første og andre sjefstrener, så det var ekstra viktig å bygge opp et balansert lag rundt Chikorita. Cyndaquil var den aggressive spillerens valg, med et arsenal av dødelige ildangrep, men med rimelig dårlige forutsetninger for å forsvare seg i lengden. Totodile var den sprø dinosaurkrokodillen som sjarmerte seg inn i mange trenerhjerter, og som i kamp var den solide slåsskjempen som var god på det aller meste.

Disse var noen av de første nye monstrene vi kjente til.
Disse var noen av de første nye monstrene vi kjente til. Bilde: Bulbagarden Archives

Å se nye lommemonstre på den tiden, var som å se nye dyrearter bli oppdaget; de var rare, spennende, og ulikt noe vi hadde sett før. Nå har listen med monstre nesten nådd 800 arter, og en god del av disse har en noe tvilsom grad av kreativitet i utformingen. Den gang begynte nye Pokémon å dukke opp i tegneserien og filmene først, mens resten ble godt gjemte hemmeligheter som ble gledelige overraskelser så snart vi fant dem på reisen.

Noen av monstrene ble også brukt for å underbygge den generelle følelsen av mystikk og oppdagelse som disse spillene var så gode på å formidle. Det beste eksempelet er monsteret Unown og mysteriet spilleren får bryne seg på i Ruins Alph. Ruinene er knyttet til den nærliggende grotten Union Cave, og det er opp til spilleren å finne den hemmelige inngangen til Ruins of Alph herfra. Dette må gjøres ved å utforske grotten igjen senere i spillet. Andre områder har også hemmeligheter som kun kan låses opp ved å utforske på nytt på senere punkt, og dette gav spillene en ekstra dimensjon og oppfordret til å finkjemme hver eneste krik og krok. Utforskerånden var med andre ord på sitt beste i Johto-regionen.

Rødhåring til besvær

Rødhåringen er ivrig på å teste deg i kamp.
Rødhåringen er ivrig på å teste deg i kamp. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Rollen som spillerens rival hadde på dette tidspunktet kun blitt fyllt av Blue, eller Gary, som han var kjent som i tegneserien. Dette var den plagsomme nabogutten som stadig vekk var et steg foran spilleren, helt frem til kampen skulle stå om mestertittelen. Blue var en god rivalfigur, men en forståelig en sådan. Hans funksjon, som var å teste spilleren på ulike punkter i spillet, var rimelig klar fra start til slutt.

Så snart du forlater Elms laboratorium, skuer du en mistenkelig kar med langt rødt hør som tilsynelatende har spionerert på deg og det som har skjedd så langt. Han dytter deg unna hvis du forsøker å prate med han, og når du er kommet tilbake fra ditt ærend utenfor byen, utfordrer han deg til Pokémon-kamp med monsteret han nettopp har stjålet fra Professor Elm. Med andre ord – denne fyren leker ikke slemming.

Dette er muligens uskyldig kost nå om dagen, men den gangen var det rimelig sjokkerende at du skulle ha regelmessige interageringer med en fyr som i all hovedsak var en kriminell på flukt fra myndighetene. I likhet med Blue dukker han opp for å utfordre spilleren, men han er ikke talentfull i kamp som den opprinnelige rivalen.

Det første møtet med rivalen.
Det første møtet med rivalen. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Det som skjer isteden er at Silver for hvert tap betviler sine metoder, og samtidig lærer noe nytt om Pokémon og seg selv. Vi får aldri noen definitive svar om Silver, og han ender definitivt ikke opp som en kompis når det hele er over, men i det siste ordinære oppgjøret dere imellom benytter Silver en Crobat, og dette er interessant ettersom dette er en videreutviklet utgave av Golbat som kun kan eksistere hvis vennskapet mellom trener og Pokémon er høyt. Dette er fin detalj som hinter til at Silver muligens har blitt en langt bedre person enn hva han var. Videre får dette Professor Elm til å filosofere rundt godt og ondt i verden Spesielt nå i voksen alder setter man veldig pris på små tankekors her og der som utfordrer hvordan vi ser spillverdenen på.

Silver spionerer på Elms laboratorium i bakgrunnen.
Silver spionerer på Elms laboratorium i bakgrunnen. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Den rødhårede rivalen kunne du navngi selv, men både tilhengere og Nintendo har siden anerkjent at hans navn er Silver. Nyutgavene HeartGold og SoulSilver utbrodere hans bakgrunn en god del, men Silver forblir likevel et herlig mysterium av en figur som bidrar til å gjøre Gold og Silver til minneverdige spill. Rivalfigurene i senere har vært rimelig tamme figurer som ikke utfordrer spilleren på noen måte; de er alle kompiser og ser opp til deg, noe som kan være hyggelig til tider, men det er ingen nerve i forholdet mellom dere, og dette oppleves som kjedelig.

Gjør klar for trøbbel

Team Rocket lar det gå utover stakkars Slowpoke.
Team Rocket lar det gå utover stakkars Slowpoke. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Vi må snakke om Team Rocket. I Gold og Silver er denne kriminelle organisasjonen på sitt aller beste. Deres leder Giovanni ble jo grundig ydmyket av spilleren i Red og Blue, så han oppløste organisasjonen før han selv forsvant. I de fem årene som har gått etter hendelsene i Red og Blue har andre medlemmer gjennopptatt virksomheten. Det som gjør Team Rocket såpass tøffe sammenlignet andre slemminger i Pokémon-serien, er at de faktiske er pragmatiske, og ikke blindt ideologiske som organisasjoner i senere spill. De er en mafia-lignende gruppe hvis fremste hensikt er å tjene penger, og i Gold og Silver illustrerer planene deres nettopp dette.

Det første møtet med Rocket i Gold og Silver er rimelig minneverdig. Planen er like genial som den er grusom: Pokémonen Slowpoke har haler som visstnok er en delikatesse på lik linje med russisk kaviar, og anskaffelsen av halene er en moralsk tvilsom dog godt betalt tjeneste som Rocket har begynt å tilby. Heldigvis vokser Slowpokes hale ut igjen, men som den gode protagonisten vi er, tar vi ansvaret for å stoppe salget av slowpokehaler på svartebørsen.

Senere i spillene blir planene deres mer sofistikerte. Sentral infrastruktur som radio og TV blir sabotert og manipulert for å oppnå ulike mål, deriblant psykoakustisk tortur av Magikarp-bestanden i Lake of Rage. Selvsagt skal disse planene også stoppes, men Team Rocket får pluss i margen for at de i Gold og Silver setter ut sleipe planer som er en kriminell organisasjon verdig.

Med et hjerte av gull og sølv

Byen Ecruteak i HeartGold-drakt.
Byen Ecruteak i HeartGold-drakt. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

I 2010 slapp Game Freak og Nintendo nyutgaver av Gold og Silver i form av HeartGold og SoulSilver. Hvor utgavene av Red og Blue, FireRed og LeaGgreen, var konservative nytolkninger som gjorde så lite som mulig med kildematerialet, var HeartGold og SoulSilver herlige fyrverkeri som gjennom maskinvarekraft og kreativitet fremhevde alt som var bra med originalene. Dette var også en nødvendig nyutgave da den interne klokken i mange av Game Boy Color-kassettene sluttet å virke etter mange nok timer med spilling. Det var derfor ikke lenger mulig å lagre fremgangen i Gold og Silver. Derfor er HeartGold og SoulSilver den klart beste måten å nyte disse spillene på den dag i dag.

I overgangen fra Game Boy Color til Game Boy Advance ble det heller ikke lenger mulig å overføre sine monstre videre til neste generasjon Pokémon-spill. Derfor var det mange monstre og gjenstander som lenge var utilgjengelig med mindre man eide Gamecube-titlene Colosseum og XD: Gale of Darkness. Med HeartGold og SoulSilver ble eventyret i Johto gjort relevant for spillere som i dag spiller nåværende generasjon med spill, ettersom alle Pokémon fra HeartGold og SoulSilver kan lagres i skyapplikasjonen Pokémon Bank.

I HeartGold og SoulSilver kommer den visuelle stilen til sin rett.
I HeartGold og SoulSilver kommer den visuelle stilen til sin rett. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Å møte seg selv på fjellet

En svak oppfølger lener seg for mye på kildematerialet og bruker derfor for mye tid på å refere til gamle bragder i håp om å tilfredsstille tilhengere av forgjengeren. En god oppfølger bruker derimot lite tid på å være selvrefererende, og bygger heller videre på og finpusser grunnlaget som allerede er lagt. Gold og Silver har større verden, flere gjenstander, flere Pokémon og nye mekanikker som natt og dag-systemet og unike hendelser på ulike ukedager. Når Gold og Silver først refererer direkte til Red og Blue, er det gjort på en høyst stilsikker og elegant måte. Det beste eksempelet på dette skal jeg skissere nå.

Det siste oppgjøret mot Red.
Det siste oppgjøret mot Red. Bilde: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Hva gjenstår det egentlig å gjøre når man har blitt mester, beseiret alle lederne i Kanto og Johto og fanget samtlige monstre? Hvem kan utfordre en som er blitt såpass formidabel? Slik tenkte Game Freak, og løsningen deres er like enkel som den er genial: Deg selv ett spill tilbake i tid. Den ultimate utfordringen i Gold og Silver er nemlig en duell på toppen av et fjell mot den spillerstyrte figuren fra Red og Blue.

Laget hans er satt sammen av Pokémon på langt høyere nivå enn noe man har møtt tidligere i spillet, så dette er virkelig et oppgjør som setter dine egne evner på prøve. Å vinne gir en tilsvarende følelse av tilfredshet da det virkelig føles om man har beseiret en beintøff utgave av seg selv fra fortiden. Jeg har vansker for å nevne noen hemmelige sjefsoppgjør i japanske rollespill som er bedre utført enn denne her. Å videreføre elementer fra tidligere spill i en serie, har definitivt en plass i en oppfølger hvis den har en klar funksjon somher.

Hjørnestener i en viktig spillserie

Den første byen skulle opprinnelig ha det noe uhyggelige navnet «Silent Hills».
Den første byen skulle opprinnelig ha det noe uhyggelige navnet «Silent Hills». Bilde: Bulbagarden Archives

Mitt kjærlighetsforhold til denne spillserien ble befestet med Pokémon Gold og Silver. Det føltes som om disse spillene aldri sluttet å gi, og timeantallet jeg til slutt hadde på min første lagring gjenspeiler dette. Johto og Kanto føles i disse spillene som levende steder hvor magiske ting kunne skje når som helst. Verdenen var åpen, stemningsfull, og det var så utrolig mye å gjøre og oppleve.

Gold og Silver står den dag i dag som hjørnestener i en av Nintendos viktigste spillserier. Er du kommet inn i Pokémon i nyere tid, anbefales det på det sterkeste at du prøver HeartGold eller SoulSilver, da det ikke finnes bedre spill i serien. 

Pokémon Silver GBC

Pokémon SoulSilver DS

Pokémon HeartGold DS

Pokémon Crystal GBC

Pokémon Gold GBC

Pokémon Silver GBC GBC

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 6. april 2001
  • Plattform: Game Boy Color
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Game Freak

Pokémon SoulSilver DS DS

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 26. mars 2010
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Game Freak

Pokémon HeartGold DS DS

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 26. mars 2010
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Game Freak

Pokémon Crystal GBC GBC

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 1. november 2001
  • Plattform: Game Boy Color
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Game Freak

Pokémon Gold GBC GBC

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 6. april 2001
  • Plattform: Game Boy Color
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Game Freak

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen