Anmeldelse

Tom Clancy's Ghost Recon: Advanced Warfighter

Er du typen som er redd for spøkelser og elsker å kidnappe/drepe statsledere? Da kan du få så hatten passer i Ghost Recon: Advanced Warfighter.

Side 1
Side 2

Fremtiden er her, nærmere bestemt det herrens år 2013. Vi befinner oss i Mexico, nærmere bestemt en av verdens største byer. USAs president er på besøk i tacolandet når pinjataen eksploderer. Geriljastyrker som vil kvitte seg med Mexicos ledere går amok i de bemerkelsesverdig tomme gatene, og verdens mektigste mann er i trøbbel. Her kommer du inn, ikledd uniformen til kaptein Scott Mitchell. Du er elitesoldat og et spøkelse i spesialgruppen Ghost Recon, de amerikanske styrkers stolthet i nær fremtid. Hvis noen skal klare brasene i et brennhett Mexico, så er det deg og dine menn.

Suges inn
Først ut er en liten treningsdel, og allerede her suges du inn i atmosfæren spillet byr på. I Advanced Warfighter opplever du ikke bare at du spiller en elitesoldat, du er kaptein Mitchell. Følelsen dette gir er helt spesiell, og tilstedeværelsesfaktoren er høy. Historiemodusen bygger opp under dette. Den er kanskje klisjéfylt, men makter å engasjere mens du drives fremover i Mexico City. Videre kan du også spille enkeltstående kart, hvis du vil ha umiddelbar action. I tillegg til den gode enspillerseksjonen finner du bugnende kurver fylt med underholdning i flerspillerbiten. Både lokalt og over nett får du mye kuler og krutt for pengene, noe jeg skal fortelle mer om senere.

Fremtidens soldater har selvsagt høyteknologisk utstyr som skal bidra til å vinne krigen. Mest bemerkelsesverdig i Advanced Warfighter er brillene. De fungerer som et senter for kommunikasjon og identifikasjon – et såkalt HUD. Du kan også skifte visir, noe som for eksempel gir deg muligheten til å se bedre i mørket (nattbriller). HUD-en er følsom, og kan settes ut av spill av fienden. Da blir du som soldat ekstra sårbar, og gode grafiske effekter skaper panikkangst hos deg som spiller.

Du er sjef, og sjefer er født for å lede. God ledelse er ofte nøkkelen til suksess i Advanced Warfighter. Via HUD-en kan du blant annet kommandere dine tre medsoldater, kjøretøy, flygende droner og fryktinngytende kamphelikoptre. Du kan også se hva disse foretar seg på en liten skjerm. Det er svært utfordrende å holde styring når alle stridsmidler er tilgjengelig for deg, og et litt knotete kontrollsystem kan frustrere enkelte ganger. Belønningen kommer når et velutført oppdrag er i boks, da gliser du både bredt og lenge. Helikopteret kan for øvrig frarøve deg mye god action på bakken. Hvis du bruker det veldig aktivt i kombinasjon med en drone vil du kunne utrydde mye av fienden på null komma niks. Heldigvis er det ikke så alt for ofte dette blir aktuelt, og disse episodene gir deg uansett en herlig følelse av makt.

Enkelt og greit
Ordresystemet er relativt uavansert, for noen kanskje i overkant enkelt. Dine medsoldater er dine viktigste støttespillere, og det er disse du blir best kjent med. I grove trekk kan du gi dem fire ordrer, og hver ordre gjelder alle mann alle. Du kan gi dem beskjed om å være på vakt (snike) eller å være mer aggressive og klare for angrep. I tillegg kan du fritt beordre bevegelse, og du kan be dem angripe registrerte fiender. Hvis vi tar med førstehjelpsfunksjonen, er egentlig det alle kortene du har oppi ermet. Advanced Warfighter er laget for å kunne fenge en bred målgruppe, og dette ordresystemet sørger for at spillet lykkes. Det er ikke for avansert, samtidig som smarte taktikker og planlegging belønnes. Benytt stridsmidlene du har til rådighet, da vil de fleste oppdragene bli en sann glede for gamersjeler.

Det taktiske kartet er et godt verktøy når du er ute på oppdrag. Her får du full oversikt over slagmarken, og du kan gi ordre til dine tropper fra et litt annet perspektiv. Dette kartet er svært nyttig når du har både drone og helikopter, da vil fienden knapt vite hva som traff dem før de spiser jord. Selv om oppdrag ofte går som smurt når du er tålmodig, er ikke Advanced Warfighter et lett spill. Det finnes to vanskelighetsgrader, og jeg anbefaler de fleste å ta den letteste først. Selv her er det ikke mange skuddene som skal til før du kreperer, og enkelte brett krever virkelig sin mann. På den øverste vanskelighetsgraden fyker du til himmels (eller lukt til helvete) om du blir truffet med ett eneste skudd. Vanskelig, men samtidig herlig tilfredsstillende om du lykkes.

Ingen av dine allierte i dette spillet er akademikere, det skinner igjennom via den kunstige intelligensen. Spesielt fotsoldatene viser selvdestruerende trekk som er bekymringsfulle. Det er ikke mye som irriterer mer enn vennlige enheter som plutselig hopper foran riflen din når du fyrer løs mot fienden. Heldigvis har du mulighet til å gi idioten førstehjelp, men laget ditt blir uansett svekket. Videre er dine underordende ikke alltid like flinke til å søke dekning, og noen ganger løper de rett inn i fiendens armer – mot ordre selvsagt. Fienden er ”heldigvis” hakket lurere, og det gir som nevnt mang en utfordring utover i spillet. Varierende kunstig intelligens til tross, det er ikke nok til å gi Advanced Warfighter stygge riper i lakken.

Ammunisjon og helse forsvinner fort når du er ute på oppdrag, da er det greit at det finnes bokser fylt med utstyr rundt omkring på kartene. Her kan du fylle opp med bly og plaster, og enkelte ganger bytte ut våpentypen. Du kan også røske ut våpen fra dine fienders døde hender, nyttig om du er glad i å skyte. I krig risikerer man å bli skadet, og du vil få føling av hvordan det er når et prosjektil river i menneskekjøtt. Effektene når du blir såret er fine, du merker helt tydelig at skrantende helse påvirker allmenntilstanden. Likevel, en haltende elitesoldat er like fullt dødelig.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden