Anmeldelse

Tom Clancy's Ghost Recon: Advanced Warfighter 2

Ja, vi vet vi er sent ute med denne omtalen, men mye av det skyldes en innbitt teknisk uoverenstemmelse mellom meg og Tom, hvor spillet i enspillerdelen hadde en lei tendens til å henge seg. Etter mye om og men har jeg endelig fått samlet nok inntrykk til en forhåpentlig rettferdig vurdering.

Spillserien som først og fremst er kjent for det uergonomiske navnet, er etter noe så usjarmerende som et knapt års utviklingstid, klar med sitt andre kapittel. Erfaringsmessig er det hele litt skummelt; Når oppfølgere kommer så tett etter originalspillene, er det gjerne fordi det satses på at markedsføring og popularitet skal dekke over slapt og uinteressant spilldesign. Men jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Sku aldri onkel Tom på hårene, for dette sitter som støpt.

GRAW 1.5?

På mange måter må nok GRAW 2 tåle litt kritikk, da det for de innvidde kan føles mer som en slags utvidelsespakke. Spillet er tuftet på det samme grunnlaget som gjorde eneren til et godt spill, men mange av de mindre vellykkede elementene er tatt tak i og forbedret. Historien fortsetter der det forrige spillet slapp (rundt år 2014), og spenner om en virkelighetsnær situasjon hvor USA bekymrer seg over uro og radikalisering blant sine nære naboer i Latin-Amerika. Som kaptein Scott Mitchell blir du sammen med resten av "spøkelsene" i Ghost Recon-enheten satt inn for å være multiverktøyet i amerikansk utenrikspolitikk.

Historien har på sett og vis aldri vært Ghost Recon-spillenes styrke. Joda, den tar riktignok for seg aktuelle tema, men den scorer forholdsvis lavt på personlighet og engasjement. Med et svært høyt testosteronnivå og lite rom for kos, blir det følgelig lite tid til følelser. Men pokker heller, er ikke dette en spøkelsesenhet som opererer topp hemmelig? Har vi virkelig behov for å vite at Mitchell foretrekker L´Oreal-fuktighetskrem eller at faren til Ramirez var en dranker?

Enspillerkampanjen blir til tross for sin intensive og varierte utforming, litt i korteste laget. Det hele er over før du aner det, men som så ofte ellers betyr dét simpelthen at du har det morsomt underveis. For å gjøre kampanjen mer fristende å spille gjennom flere ganger, er det dessuten lagt til diverse prestasjonsmedaljer, som blant annet belønner deg for å mestre alle de ulike vanskelighetsgradene.

Lettkommandert

I mange av oppdragene vil du få kontroll over flere enn bare deg selv. Du kommanderer ved hjelp av et svært intuitivt kontrolloppsett, samtidig som brukergrensesnittet er lettfordøyelig og gir deg akkurat den informasjonen du trenger. De fleste ordrene som omfatter dine lagkamerater gis ved å peke med siktet og trykke på styrekrysset. Ordresystemet fungerer utmerket, og hvis du sitter i dekning og ikke kan se hvor du vil laget skal flytte, kan du ved et enkelt tastetrykk få opp lagkameratens synsfelt ved hjelp av hans hjelmkamera, og gi ordrene derfra. Enkelt å lære, enkelt å mestre.

Det faktum at lagkamerater og fiender later til å ha en IQ over gjennomsnittet til rumpetroll gjør at jeg slipper å rive uforsvarlig mye i det allerede sparsommelige håret mitt. Fiendene reposisjonerer seg flott under beskytning, og det er svært sjelden jeg tar meg selv i å sende avgårde nordnorske kraftsalver som følge av selvmordsoppførsel fra lagkameratene.

Kampanjen kan på mange måter klassifiseres som en lineær opplevelse, ettersom du stort sett skyter og sprenger deg fra A til B. I GRAW 2 blir du imidlertid hele tiden stilt overfor valg og kan gjøre ting på forskjellige måter. Du vil få kommandoen over flere ulike enheter, og som en naturlig konsekvens av at du faktisk er et menneske med (som oftest) konvensjonelt gevær, kan det være lurt å sende stridsvogna frem før du stormer, kun akkompagnert av et nasalt "Geeeroooniiimooo" og tomt magasin.

Inspirert?

Det er ikke så vanskelig å merke at Gears of War begynner å inspirere innenfor spillbransjen. Selv om det på ingen måte var den tittelen som fant opp kruttet, ser jeg en rekke "indoktrineringer" i GRAW 2. Kameravinkelen befinner seg i et litt sidestilt tredjepersonsperspektiv, og ikke helt i papegøyevinkelen som vi kjenner Epics braksuksess. Hvis man ser på hvordan kameraet beveger seg, er det en slående likhet. Den litt uvørne ristingen når hovedpersonen forflytter seg er en kul effekt, som gir det hele et livaktig preg. Muligheten og oppfordringen til å utnytte dekning er også sterkt tilstede i Ghost Recon – noe som bare skulle mangle for et krigsspill.

Når det gjelder forbedringer fra det forrige spillet, er det flere aspekter som peker seg ut. Først og fremst er den totalt udugelige nattoptikken byttet ut med noe som faktisk er brukbart. Videre er de usannsynlig ubalanserte lagringspunktene denne gangen spredt jevnere, noe som betyr mindre frustrasjon. Det er videre en rekke utbedringer som alle er med på å lage en mer polert opplevelse.

Hvor tar så dette oss? En kort, men intensiv og givende enspillerdel, tuftet på en spillmekanikk- og motor som vi så for under et år siden. Dette likner da lite på ingressens arrogante påståelighet?

Nei, og det er klart at jeg ville aldri vært like tilgivende overfor de kritiske aspekter jeg til nå har nevnt, om dette spillet ikke hadde vært i besittelse av den fantastiske og livgivende flerspillerdelen det har. Du kan spille lokalt så vel som over Xbox Live, men det må vel presiseres at sistnevnte er å foretrekke med mindre du har stor TV eller projektor.

Utmerket på Xbox Live

Nettspillingen fungerer teknisk sett nærmest upåklagelig – her får vi god grafikk, null etterslep og en god fysikkmodell. Spiller du mot folk utenfor kontinentet opplever du av og til at det lugger litt, men jeg har spilt mot folk fra hele Europa uten tegn til teknisk trøbbel. Det eneste negative jeg har å si om den tekniske gjennomføringen, er at lobbysystemet har et lite etterslep. Det er utrolig irriterende å hoppe inn på en server hvor det står at en ny runde ikke har startet, for så å komme inn til et spill som er i gang. Dette skaper av og til litt forargelse, og kunne ha vært utbedret ved å øke varigheten på nedtellingen før spillet settes i gang.

Ellers skal jeg stort sett dele ut lovord. Det finnes et bredt spekter av ulike spillmoduser, og alt fra klassiske alle-mot-alle-slagsmål til lagkamper og nedskyting av helikoptre er på plass. Nå skal det riktignok sies at ikke alle modusene er like morsomme og gjenspillbare, men til gjengjeld finnes det tilpasningsmuligheter for selv den verste særing. I mine øyne er det spesielt modusene hvor to menneskebaserte lag spiller mot hverandre, og samarbeidsmodusen mot datastyrte motstandere, som peker seg ut.

I samarbeidsmodusen kan man spille med inntil 15 andre mennesker i en kampanje. Akkurat dét kan fort bli litt vanskelig å håndtere, men heldigvis kan disse oppdragene fint gjennomføres av tre til fem mann om man bruker litt list. Det som imponerte meg mest her, var måten fiendeposisjonene varierte fra gang til gang. Selv om det i grove trekk er det samme som skjer hver gang, gjør disse tilfeldige aspektene det betraktelig mer fristende å besøke områdene flere ganger.

Flere kokker, mer søl

De mange og varierte brettene finnes i ulike størrelser slik at du kan tilpasse dem antallet spillere. 16 er maksgrensen i alle moduser, men jeg ser ikke noe problem i det – å kontrollere et lag på mer enn åtte personer kunne fort ha blitt mer en administrativ oppgave enn direkte morsomt.

Som tidligere nevnt var brukergrensesnittet lett å ta til seg. Dette er utelukkende fordi det er praktisk og pent utformet. Den lille retningsindikatoren er nå endelig plassert på en plass som gjør den enkel å se, og man slipper den klassiske venstre-høyre-problematikken når du og din lagkamerat står vendt hver sin vei.

Det er ikke bare brukergrensesnittet som pranger med et snev av eleganse. Grafikken og detaljgraden er svært god, og jeg liker spesielt godt det aktive kameraet og fysikkmodellene. Der hvor spillfigurene i flerspillermodusen hos søstertittelen Rainbow Six: Vegas ser litt ut som om de har gjort i buksa, har GRAW 2 dessuten penere og mer realistiske modeller. Man kan nesten klage på at grafikken blir for god, og at alle skyggeeffektene og så videre gjør fienden for vanskelig å se med mindre man ligger i ro.

En annen ting Ghost Recon-spillene alltid har vært gode til, er å gjengi lyden av krig. Med GRAW 2 fresende på anlegget føler du virkelig at du er tilstede. Ved siden av tøff musikk har utvikler stappet lydbildet med friske gjengivelser av omgivelsene, og dette gjør spillet til et av de beste på akkurat dette området.

Konklusjon

Tom Clancy's Ghost Recon: Advanced Warfighter 2 er et av de aller beste krigsspillene som noen gang har kommet ut på konsoll. Det kommer riktignok bare ett år etter sin forgjenger, og det kan nok argumenteres med at det er for likt, men jeg velger på grunn av spillets bunnsolide kvalitet å se litt mellom fingrene med dette.

Skytespill er fremdeles jevnt over best på PC, men en rekke gode titler har i det siste vist at konsollene nærmer seg med stormskritt. GRAW 2 er et av disse. Det er, til tross for at det er av en litt annen karakter, bedre enn siste kapittel Rainbow Six så vel som Splinter Cell, og et absolutt må-ha for krigsspillentusiasten. En knallsterk åtter!

Vurdering


Tom Clancy's Ghost Recon: Advanced Warfighter 2 X360 X360 8/10 Windows 6/10 PS3 PSP

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. mars 2007
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Ubisoft Entertainment
  • Utvikler: Red Storm Entertainment

Kommentarer (23)

Forsiden akkurat nå

Til toppen