Anmeldelse
21

Tom Clancy's Rainbow Six: Vegas 2

Rainbox Six: Vegas kom med hjertedefribilatoren franchisen så sårt trengte for snart ett og et halvt år siden. Etter en rekke svært taktiske Rainbow Six-utgivelser på nittitallet, kom Lockdown som første ordentlige multiplattformspill og formelig la serien i ruin. Fansen ble rasende etter det kvalitetsmessige forfallet, og med Rainbow Six: Vegas i slutten av 2006, hentet Tom Clancy og Ubisoft seg kraftig inn.

Spillet var fremdeles kraftig forenklet fra de gamle PC-klassikerne, hvor mulighetene til å planlegge entringstaktikker og koordinere lag var overveldende. For å nå ut til et større publikum måtte utviklerne velge bort noe av det tunge planleggingsaspektet til fordel for rask arkadeaction. Mange gamle fans var fremdeles ikke fornøyd, og forhåpentligvis venter de ikke på at det gamle Rainbow Six skal gjenoppstå. Med Rainbow Six: Vegas 2 konsoliderer Ubisoft at blandingen lett taktisk simulasjonspreg og pulserende arkadeskyting, er denne seriens røde tråd.

Rainbow Six: Vegas var et flott spill som la seg fint til rette mellom de to andre Tom Clancy-seriene Splinter Cell og Ghost Recon: Advanced Warfighter. Det bød på mye «hard entry»-basert underholdning i de flotte og fargerike kasinoene i syndenes by, Las Vegas. Rainbow Six: Vegas 2 er på ingen måte en ny våpenkonstruksjon, det er snarere en hurtig feltpuss.

Eplet som ikke falt langt fra stammen

Få ting er mer mandig enn å henge fra et tau og skyte med pistol.
Få ting er mer mandig enn å henge fra et tau og skyte med pistol.

Rainbow Six: Vegas 2 er en halvtaktisk førstepersonsskyter hvor du tar rollen som laglederen for en flernasjonal anti-terrorenhet. De som har spilt det første spillet i serien trenger ikke gå lengre enn menysystemet og grensesnittet før spillets sterke slektskap åpenbarer seg. Det ser likt ut, det spilles likt, og hvis jeg skal være streng føles dette nesten som en frittstående ekspansjon.

I historiemodusen utspiller Rainbow Six: Vegas 2 seg både før, under og etter handlingen til forgjengeren. Du tar rollen som Bishop, og har med deg et lag bestående av to andre soldater i mesteparten av historiedelen. Til tross for at historien verken er dyp eller spesielt minneverdig, gjør den spesielle komposisjonen at det blir interessant å følge med. Den fortelles gjennom førsteperson, men det er av og til vanskelig å få med seg hva som blir sagt over radioen, og jeg skulle ønske man kunne velge om man ville ha tekst til.

Historiedelen kan spilles alene eller i samarbeidsmodus med en annen spiller, enten lokalt eller over nett. Denne har dessverre stagnert kvalitetsmessig siden sist. Der Rainbow Six: Vegas lokket oss med spennende og fargerike kasinoer, er oppfølgeren litt plaget av kjedelige og sterile miljøer som lagerbygninger, industriområder og lignende.

Velbrukt grafikkmotor

Spillet benytter seg – i likhet med mange andre førstepersonsskytere i disse dager – av Unreal 3-motoren, som har både styrker og svakheter. Vegas har blitt teknisk penere, og heldigvis har oppdragene med den dørgelig kjedelige nattoptikken blitt kortere. Det jeg merker meg som et lite problem i spillene som benytter motoren, er at de byr opp til en dans den egentlig ikke er kapabel til å føre.

Skyting på blink eller fiender - ditt valg.
Skyting på blink eller fiender - ditt valg.

Elementer av miljøene, som glass og tønner med sprengstoff, har fått fysikken sin modellert og opptrer dynamiske. Det skapes derfor en unaturlig avstand ned til de delene av miljøene som ikke oppfører seg slik. På dette punktet byr spillet på fingeren, mens du vil ha hele hånda. Jeg vil at mer av miljøene skal reagerere på mine herjinger.

I tillegg til et hakk kjedeligere brettdesign, forpurres også spillets enspillerdel (og flerspillerdel for den saks skyld) av mange tekniske feil. De datastyrte medspillerne henger fast i miljøene, Xbox 360-ferdighetspoeng vil ikke låse seg opp, litt grafisk lugging og så videre. Jeg har ikke fått testet PlayStation 3-utgaven grundig nok, men det rapporteres om store tilkoblingsproblemer for nettspill. Slike ting tyder på at spillet kunne hatt godt av mer finpuss før utgivelse.

Glimrende belønningssystem

Til tross for at spillets historiedel ikke føles så velsmurt som det gjorde i forgjengeren, har Ubisoft klart å skape en symbiose mellom enspiller- og flerspillerdelen, slik at begge blir viktige i din videre progresjon i spillet. Ved hjelp av et nytt erfaringspoengssystem stiger du gradvis i rang etterhvert som fiendene deiser i bakken, og nytt utstyr blir opplåst.

Poengsystemet later til å være godt balansert, og du tjener erfaringspoeng på alle spillmodusene. Du tjener mer poeng hvis du for eksempel velger en tøffere vanskelighetsgrad, eller hvis du spiller på en server med mange spillere. På denne måten kan det du gjør i flerspillermodusen hjelpe deg i enspillermodusen og vice versa, med alt fra bedre siktemidler til nye granattyper og bedre beskyttelse.

Som et dybdeelement til erfaringsnivåsystemet, er det blitt lagt til et nesten parallelt system som blant annet skal la deg låse opp våpen. Det såkalte «A.C.E.S.»-systemet gir deg poeng i de tre stridsgrenene «Marksman», «CQB» og «Assault». På samme måte som med erfaringspoengene, tildeles poeng innenfor disse grenene i alle spillmodiene.

Automatisk spillestiltilpasning

Solbriller, patruljehatt og fosforgranat - livet er herlig.
Solbriller, patruljehatt og fosforgranat - livet er herlig.

Den store forskjellen mellom erfaringspoeng og «A.C.E.S.», er at det er litt vanskeligere å tilegne seg sistnevnte. Erfaringspoeng kan man skaffe seg ved å sende lagkameratene i front og få disse til å skyte fiender. «A.C.E.S.»-poeng kan kun tilegnes ved dine egne handlinger. «Marksman»-poeng tildeles for gode skyteegenskaper, og det utdeles poeng i denne klassen hvis du for eksempel treffer en fiende i hodet eller skyter ham på langt hold.

Poeng i «CQB», eller «Close Quarters Battle» (Strid I Bebygde Områder) som det også heter, tilegnes ved å for eksempel skyte fiender på kloss hold. «Assault»-poeng tas enklest når du skyter fiender gjennom dekningen de gjemmer seg bak, eller tar dem ut med granater. Etter hvert som du stiger i disse tre ulike grenene, vil du også låse opp nye våpen. Hver av grenene har 20 ulike nivåer, og på hvert av disse får du enten tilgang til et nytt våpen eller et kraftig tilskudd til erfaringspoengspotten.

Jeg synes erfaringsnivå- og «A.C.E.S.»-systemene på en flott måte har vært med på å gjøre spillopplevelsen mer sømløs, uansett hvilket modi man spiller i. Enten du spiller historiedelen, klassiske «Terrorist Hunt» eller en vanlig lagkamp over nettet, tjener du poeng som går rett inn på en og samme konto. Det er ikke lenger noen enspiller- og flerspillerdel, men snarere en mer sammensydd spillopplevelse, hvor alle spillmoduser drar mot et felles mål.

Mange vil kanskje hevde at et slikt system er feigt, siden de som spiller mest får raskere tilgang til de beste våpnene og utstyret. Jeg er ikke helt enig i det, og synes at de som investerer såpass mye tid i spillet, må få bruke disse våpnene i flerspillerdelen, som mest sannsynlig er den som gir mest spilletid. Forskjellene er til stede, men de er ikke så store at det er utstyrsmessig umulig for en nybegynner å slå en som har spilt mye lengre.

Trygg flerspiller

En glassmesters beste venn.
En glassmesters beste venn.

Som i de fleste andre slike spill har du muligheten for å spille i både rangerte og urangerte kamper, og det er flere morsomme spillmoduser å velge mellom. Siden sist har det endelig blitt mulig å invitere venner inn i rangerte kamper, men disse spiller man stort sett bare for å karre til seg noen ferdighetspoeng.

Der de urangerte kampene er mer flytende og løssnippet, brytes flyten opp i de rangerte. Ikke fordi det er noen fundamental forskjell på hvordan de spilles, men snarere at reglene tillater at man ikke spiller flere runder med de samme personene. Ofte varer en runde i bare to minutter, og da er det ut i menyen og finne seg en ny server – en seanse som gjerne tar to minutter. Jeg merket ingen spesielle ettersleps- eller tilkoblingsproblemer når jeg spilte over nett, noe som tyder på at Xbox 360-versjonen kommer heldigere ut enn den til PlayStation 3 på det området.

Velgjorte primærelementer

Som på forgjengeren er våpenmodelleringene generelt gode. Våpnene ser, høres og føles autentiske ut. Treffbildene er også balansert bra, både med tanke på rekylopptak og skyting i bevegelse kontra stillestående. Det er fremdeles en vei å gå til det mesterlige Call of Duty 4, men det er ikke så avgjørende at man ikke kan kose seg med Rainbow Six: Vegas 2.

Den kunstige intelligensen er fremdeles svært god, og dette gjør at du spiller med og mot noen ganske skarpe datahjerner. Fiender er flinke på reposisjonering, ildgivning og å ta dekning, samtidig som de er svært treffsikre. Dette er ikke spillet hvor du kan storme frem og skyte alt rundt deg, selv ikke på den letteste vanskelighetsgraden. Uforsiktighet straffes med en nådeløs kule rett i nakken.

Lagmedlemmene kan som nevnt finne på å sette seg fast i miljøene. Dette er et irritasjonsmoment, men det er vel egentlig ikke deres feil. Når de er med deg gjør de det du ber dem om, og jeg synes det er finurlig hvordan et i utgangspunktet såpass komplekst skytespill styres så enkelt som det gjør. Mange handlinger er riktignok kontekstsensitive, men kommanderingen er generelt nesten befriende enkel.

Konklusjon

«Eh, er det en bombe du har festet på ryggen din?»
«Eh, er det en bombe du har festet på ryggen din?»

Rainbow Six: Vegas 2 er et spill som ser bra ut, høres bra ut og ikke minst kjennes bra. Som i forgjengeren er kamplydene gode og våpenmodelleringene presise, så det elementære er mer eller mindre spikret. Det som trekker spillet litt ned er at dette er en oppfølger hvor Ubisoft ikke klarer å helle en tilfredsstillende grad av nye ideer ned i konseptet. Det er i praksis mer av det samme gamle, hvor historien er forholdsvis kort og de spillbare miljøene jevnt over oppleves som kjedeligere enn sist.

Spillets store styrke er det nye erfaringsnivåsystemet, som er todelt og gir deg klassiske erfaringspoeng så vel som poeng innenfor «A.C.E.S.»-rangeringen. At du tjener poengene i flerspiller så vel som enspiller er et moment som gjør at alle måtene å spille på føles meningsfylt og drar i samme retning, og jeg ser gjerne at flere spillutviklere tar tak i denne måten å gjøre tingene på. Rainbow Six: Vegas 2 er mer av det gode gamle, det er en kjapp feltpuss av et driftsikkert konsept hvor Ubisoft heller mye olje i kammeret og håper at spillet skal skyte fra seg en god stund fremover – noe det også kommer til å gjøre.

Tom Clancy's Rainbow Six: Vegas 2 X360 X360 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. mars 2008
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Ubisoft Entertainment
  • Utvikler: Ubisoft Montreal

Kommentarer (27)

Forsiden akkurat nå

Til toppen