Anmeldelse

Tom Clancy's Splinter Cell

Svært få - om noen - av fjorårets Xbox-spill nøt så unisone lovprisninger som Splinter Cell. Gjennom ni oppdrag ble spilleren kjent med Sam Fisher, en lavmælt enmannshær spesialisert på den typen oppdrag hvor hver alarm er et tap. Nå er Fisher tilbake på PC-formatet, og vi har blant annet tatt en titt på hva som er endret.

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4

Fra boks til boks
Ubi Soft har valgt å kun gjøre mindre forandringer foran slippet av PC-versjonen. Programbasen i spillet virker å være den samme, mens mesteparten av de siste måneders arbeid har gått med på å skalere den visuelle siden. Splinter Cell måtte optimaliseres også for mindre kraftige grafikkort enn det som spytter polygoner på boksen, og det ser ut til at arbeidet har båret frukter. På hovedmaskinen, en Athlon XP2000+ med et GeForce 4200-kort fløt det meste godt selv på fullt detaljnivå. Enkelte flaskehalser var det, kanskje spesielt den varmefølsomme synsmodusen, men på denne maskinen regner en med god spillbarhet.

Spillet ble også testet på en 1.0Ghz Athlon Thunderbird med et originalt GeForce2 MX-kort, og klarte seg også der svært godt - både på lavt og middels detaljnivå. Oppløsningen har dessuten mer å si for bilderaten i Splinter Cell enn i mange andre spill, ettersom teksturer og effekter er så detaljerte. Xbox kjørte spillet i 640x480, men kom unna med det på grunn av den alltid noe uklare TV-skjermen, som visket ut skarpe pikseldetaljer og hjalp realismen. På PC blir en tilsvarende oppløsning litt lite, og enkeltpiksler ødelegger det ellers troverdige bildet. Men selv på 1024x768 har spillet såpass detaljerte teksturer og scenarier at både 4x-kantutjevning og høyere oppløsning virkelig gjør en forskjell. For å kunne skru på alt slikt og fortsatt oppleve stødig flytende bilderate vil en trenge det raskeste markedet har å by på.

Andre sider ved spillet har fått mindre oppmerksomhet under konverteringen. Ingenting er som nevnt gjort med klippingproblemene fra Xbox-versjonen, så et og annet hode vil fortsatt tilsynelatende bli liggende halvveis inne i veggen. Sam har heller ikke lært seg å gå i trapper siden sist, og glir nedover i kjent stil, uten at beina treffer trinnene annet enn rent tilfeldig. Oppdragene i spillet er de samme ni som i originalen, og spillflyten er så å si identisk. Det virker som om utviklerne har valgt å gjøre mindre justeringer i antall skudd Sam kan tåle før han stuper. Sannsynligvis for å kompensere for den bedrede presisjonen PC-spillere kan dra nytte av, slik at det ikke blir for lett. Skjønt hvis det var målet, er det rart at spillet nå tillater lagring hvor og når som helst. Selv om det selvsagt effektivt eliminerer frustrasjonsfaktoren, trekker det også ned intensiteten i opplevelsen mangfoldige hakk. I det minste burde det være mulig å velge vanskelighetsgrad, slik at de som ønsker det, kunne bruke checkpoint-systemet fra Xbox-versjonen. Endringen får også konsekvenser for hvordan du tilnærmer deg situasjonen. Ettersom det ikke får noen særlige konsekvenser om du skulle dø, blir det lettere å bare buse inn i situasjoner uten å tenke seg om først. Prøving og feiling framfor detaljert planlegging. Take your pick.

Konklusjon
Dataspill er en underlig kunstform; Splinter Cell er blitt et fornøyelig verk. Gjennom solid spillflyt, herlige, varierte scenarier og med en god historie til å drive det hele, er dette blitt en av årets mest gjennomførte produksjoner. Musikken er profesjonell, selv om den ikke er til å gå helt i fistel for, og lyden og stemmene gjennomføres også overbevisende. Har du interesse av spill hvor hjernen vinner over avtrekkeren og list vinner over basuner, kan Splinter Cell trygt anbefales. Spillet byr på flere bevegelser og tekniske hjelpemidler enn noe annet spill i sjangeren, og inviterer deg inn i en verden av lysende computerskjermer, mørke korridorer og mørke stemninger - en verden du ikke vil ønske å forlate igjen. En verden så realistisk at minnene fra spillet vil danne grunnlaget for nye forestillinger og mørke drømmer. Men dessverre også en verden som til tider blir for endimensjonal. Spillet leverer på så å si alle fronter, men mislykkes i å gi spilleren det siste dytt inn i illusjonen: frie muligheter til å lage sine egne løsninger, eller i det minste flere mulige veier for å nå målet. Forskjellene mellom Xbox- og PC-versjonen er ikke store, men utviklerne har i hvert fall klart å skalere spillet til å fungere også med maskiner i midtsjiktet ytelsesmessig. Dessuten er kontrollene til PC-utgaven effektive og gode, og røper på ingen måte at spillet opprinnelig ble designet for kryssboksen. Men det fornøyelige DVD-ekstramaterialet får du ikke i PC-versjonen. Også det litt synd.

Side 1
Side 2
Side 3
Side 4

Siste fra forsiden