Anmeldelse

Tom Clancy's Splinter Cell: Double Agent

Hvis vi kan snakke om kjendiser blant spillfigurer, så er sannelig Sam Fisher én av de fremste. Ingen kan snike og drepe bedre enn den litt aldrende spesialagenten. Fisher er på mange måter USAs svar på James Bond – en litt gretten James Bond, riktignok. Begge bruker dingser og kule våpen for å løse oppdragene sine. Begge ser også sitt snitt til å redde verden mens de er på jobb. Men der Fisher har et eget spill på PlayStation 3, kan ikke Bond stille opp med noe annet enn en lusen blu-ray-film.

Konsollbrødre

La det være sagt med det samme: Forskjellene mellom Xbox 360-versjonen og PS3-utgaven av Splinter Cell: Double Agent er minimale. Derfor er også deler av denne omtalen sammenfallende med vår titt på 360-versjonen. Joda, du får litt ekstra snop på flerspillerdelen, men det er innhold som helt sikkert blir tilgjengelig på Xbox Live-markedsplassen også. Likheten betyr uansett at vi snakker om et kvalitetspill. Et kvalitetspill der vi får servert både ferske og gamle bakervarer.

Sam Fisher i heller lyse omgivelser.
Sam Fisher i heller lyse omgivelser.

Det klart mest interessante med Double Agent gjenspeiles i tittelen. Sam Fisher må nemlig ta hensyn til to sider når han gjennomfører sine oppdrag. Agentveteranen har infiltrert terrorgruppa John Brown’s Army (JBA). Dermed blir han stilt overfor en rekke dilemmaer underveis, som ofte utfordrer hans forhold til arbeidsgiver National Security Agency (NSA). Til tider glemmer du nesten hvem du jobber for, og da er det best å bare konsentrere seg om selve oppdraget. Arbeidet du gjør inne i JBAs hovedkvarter er spesielt interessante, og bør ikke spilles om du har hjerteproblemer – dette er spennende!

Balanseringen mellom godt og ondt utføres også godt på en rekke andre spennende brett over hele verden. Her klatrer du på fasadene til en skyskraper i Shanghai én dag, mens du neste dag befinner deg på en oljetanker utenfor Russland. Brettdesignet er visuelle godbiter og byr opp til en dans av innlevelse og tilstedeværelse. Spillseriens iboende lineære karakter er dessverre fortsatt til stede, til tross for at kartene har blitt større. Ja, enkelte ganger kan du ta alternative ruter – men dette hører til sjeldenhetene. Slik sett er ikke Double Agent en stor opptur fra Chaos Theory, heller en god oppdatering. Mange av spillelementene er resirkulert fra tidlige spill i serien, og man kunne forventet enda flere nyheter enn de vi faktisk får oppleve.

Double Agent virker å ha blitt mye lysere enn tidligere Splinter Cell-spill, og mørke kriker og kroker har det blitt færre av. Her er det snø, røyk og dis som gjelder, og svært ofte må du spasere rundt i øyeskjærende dagslys. At det er mer lys er i seg selv ikke noe problem, tanken er faktisk spennende. Men det er ikke alltid like godt utført. Det sier sitt at du kan "skjule" deg godt når du bader i solen, mens fiender i det neste øyeblikket ser deg klart og tydelig i skyggene. En tommel opp for brettene der du kan svømme, selv om kontrollene kunne vært litt bedre. Det er ingenting som er bedre enn å drepe fiender ved å dra dem ned gjennom polaris og kjøre en kniv rett i hjertet på dem. Jeg er kanskje en smule morbid, men det er uhyre tilfredsstillende å kvitte seg med slemminger på spektakulært vis.

På dykketur i arktiske strøk.
På dykketur i arktiske strøk.

Arbeid i stillhet

Lydmåleren fra Chaos Theory er borte i Double Agent, noe som er like greit. Sam lager knapt en lyd uansett, så hvorfor ha en måler for det? Hvis omgivelsene hadde vært fulle av løsøre Sam risikerte å dulte borti, kunne en slik måler vært interessant, men slik er det altså ikke. Sam har hele tiden en lysmåler på seg som både angir hvor synlig han er, og hvorvidt noen har sett eller er på utkikk etter ham. Denne måleren er som resten av HUD-et minimalistisk, og gjør at hovedfokuset ligger på spillopplevelsen – ikke alskens målere og parametere. Et hendig minikart angir til enhver tid hvor fiender befinner seg, mens du kan åpne et større kart når du skal studere målsetningene dine nøyere.

Uansett hvor god du er til å luske rundt, blir det nok før eller siden en skramme eller et skuddsår på deg også. Medisinskrin kan du bare drømme om, for de er borte vekk. Hvis Sam blir skutt, blir han naturligvis skadet. Denne skaden leges om du kommer deg bort og holder deg unna ild en liten stund. Flere skudd på rappen betyr imidlertid døden – her er det ingen kjære mor. Om du er skuddredd er muligheten til å lagre når som helst kjærkommen. Denne sikkerhetsventilen knekker kanskje litt av spenningen i spillet, men du slipper jo å spille store strekk om og om igjen hvis du sitter fast. Dette er positivt, for det er faktisk steder der du rett og slett ikke har peiling på hva du skal gjøre, og dør som en konsekvens av din uvitenhet. Det kan være problematisk at målene noen ganger er litt uklare, men spillet reddes altså inn av lagringsfunksjonen.

Fiender er det nok av i Double Agent, men de virker å ha blitt rekruttert fra vidt forskjellige bakgrunner. Enkelte er svært smarte og har sikkert doktorgrad i å være ond håndlanger. Når de får nyss i at du lusker rundt, gir de seg ikke med det første. Dessuten er de beste fiendene for skikkelige skarpskyttere å regne. Dessverre har håndlangerskolen et begrenset antall plasser, og det er mange ufaglærte skurker i dette spillet også. Disse kan du tvinne rundt lillefingeren for de virker både døve og blinde. Idiotene er kanskje billige i drift, men de er ingen match for Sam Fisher. Når et spill blir for lett, risikerer det også å bli kjedelig – totalopplevelsen får seg dermed en liten ripe av varierende kunstig intelligens.

Double Agent på 360 hadde et godt kontrollsystem der det var fort gjort å slenge seg inn i skyggene eller dra opp pistolen. Kvaliteten har ikke sunket i PS3-utgaven, du får derimot en liten bonus på kjøpet. Når du skal dirke opp låser kan du velge på bruke sixaxis-funksjonen i PS3-kontrollen. Du vipper kontrollen fra side til side, istedenfor i sveive den ene analoge styrpinnen rundt og rundt. Dette fungerer bra og presist, men det er nok ikke en funksjon som vil gå inn i spillhistorien som grensesprengende.

Et vell av statistikk

Etter endt brett får du selvsagt servert et vell av statistikk og informasjon. Her får du en oversikt over hvilke oppdrag du klarte, og om du har låst opp bonusmateriale. Hvis du klarer oppdrag markert med en stjerne låses nemlig nye dingser opp, til glede for alle teknoentusiaster. Nå er det ikke så mye nytt å melde på denne fronten heller, men det er alltid moro å skyte et lite klistrekamera på veggen bak fienden for så å gasse ham bevisstløs. Du får også informasjon om hvor god snikeinnsats du har gjort. Det vanker nemlig poengstraff for å bli oppdaget, drive unødvendig dreping og så videre. Det går på selvtilliten løs om du kommer deg igjennom med minus førtito prosent i score. Da har du rett og slett gjort en for slapp innsats.

Sam Fisher på tur ut til en velkjent statue.
Sam Fisher på tur ut til en velkjent statue.

Det er på det visuelle du ser de største forskjellene på PS3- og Xbox 360-utgaven. Allerede fra begynnelsen merker du voldsom hakking i filmsekvensene, og det dras med inn i selve spillet. Heldigvis blir denne hakkingen vesentlig mildere etter kort tid, og spillopplevelsen lider ikke nevneverdig. PS3-versjonen virker rett og slett ikke like polert som sin Microsoft-bror, noe som er spesielt merkbart når det gjelder bruken av lys – denne virket mer naturlig på 360. Ellers er Double Agent er en svært behagelig opplevelse for øynene, spesielt om du er den heldige eier av en skikkelig HD-TV. De ulike brettene er glimrende rent teknisk, og den gode grafikken er svært stemningsskapende. Fallende snø i Russland, eller brennende hete i Afrika – du er rett og slett tilstede i Sams sko hele tiden.

Spillet er som nevnt lysere enn tidligere, noe som betyr at du ikke beveger deg så mye i mørket. Dermed slipper du unna nattbriller og lignende, og du får et skikkelig inntrykk av brettene. Tidligere var mye av Splinter Cell en grønn gugge, nå er spillet langt mer fargerikt. Et pent ytre gjør dessverre at spillet hakker under de verste actionscenene, noe som naturligvis ikke skal skje. Lastetidene er også litt lengre på PS3 enn på 360.

Øresnacks

Lyden er mye av beholdningen i et snikespill, og her har Splinter Cell-serien alltid gjort en god jobb. Den ferskeste utgaven er ikke noe unntak – her er det mye snacks for ørene dine. Med et skikkelig anlegg blir øresnopet minst like viktig som det visuelle, for bruken av retningsbestemt lyd er strålende. Dessuten har musikken blitt et verktøy som høyner spenningen, og gir intense opplevelser når fiender nærmer seg. Stemmegivningen er bunnsolid, og Michael Ironside fortsetter å levere som superspion. Det er også gledelig at man fletter inn humor relativt ofte, dette gjør nemlig at klisjeer effektivt blir drept.

Når du er ferdig med enspillerdelen, har tiden kommet for å vise dine evner på nettet. Her kan du enten spille som lure spioner eller skyteglade soldater. Det spilles tre mot tre, der spionene bedriver datakriminalitet mens soldatene rett og slett er skyteglade skurker. Man kan danne miniklaner i en flerspillerdel som fremstår som et separat spill – mer underholdning for pengene altså. Flerspillerdelen er god enten du liker planlegging og samarbeid, eller om du får ståpels av å trykke inn avtrekkeren så ofte som mulig. Flyten virker god med seks spillere på de relativt komplekse kartene, så her får ren spillglede stå alene i fokus.

Kvinnelig spion i flerspillermodusen.
Kvinnelig spion i flerspillermodusen.

Flerspillerdelen er minst like nervepirrende som når du spiller alene. Modusen der man enten spiller spion eller leiesoldat falt i spesielt god jord hos undertegnede. I denne modusen kan du styre våpenløse spioner rundt på banene, mens de leter etter datamaskiner de kan bryte seg inn i. Hvis du liker rå styrke bedre, er leiesoldaten noe for deg. Her skal du selvsagt jakte på alle Fisher-aspirantene, og plaffe løs så snart du øyner en bevegelse. I PS3-versjonen er det et par nye kart, og du kan også ta skikkelsen til en kvinnelig spion over nett.

Konklusjon

Totalpakken Splinter Cell: Double Agent leverer er stort sett den samme på Xbox 360 og PlayStation 3 – noe som gir begge plattformene et kvalitetsspill. 360-utgaven er riktignok mer polert grafisk, da spesielt når det kommer til lyssetting, men det påvirker ikke PS3-opplevelsen dramatisk. Double Agent er generelt en god oppfølger. Til tross for en interessant kampanje er det likevel mye resirkulerte nyheter her, jeg etterlyser flere nyvinninger ved neste korsvei – hvis ikke kan serien gå seg helt fast.

Tom Clancy's Splinter Cell: Double Agent PS3 PS3 7/10 X360 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 30. mars 2007
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Ubisoft Entertainment
  • Utvikler: Ubisoft Montreal

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen