Anmeldelse

Tom Clancy's Splinter Cell: Essentials

Hvis det er én ting Splinter Cell-spillene har formidlet på en vellykket måte, så er det at sniking er dødsrått. Lite er bedre enn en utstyrstung Sam Fisher på oppdrag mot onde terrorister. Hver bevegelse og hver replikk vitner om at Sam er en ekte amerikansk helt – en superhelt. I Splinter Cell: Essentials får pipen en litt annen låte. Vår alles snikeguru har havnet på skråplanet etter datterens død, og det er nesten trist å se vår mann i en slik forfatning. Likevel, det er vårt ansvar å lede Sam igjennom denne vanskelige tiden. På med nattbrillene, for her blir det bekmørkt.

Gravferd
Splinter Cell: Essentials begynner med at Sam besøker sin datters grav, ett år etter hennes død. Spillets tynne historie er lagt etter Double Agent. Litt merkverdig, siden den tittelen ikke har blitt gitt ut. Sam blir arrestert av tidligere kolleger ved graven, mistanken går på samarbeid med terrorister. Oppdragene du spiller er en rekke tilbakeblikk på oppdrag fra tidligere spill, samt et par helt nye brett. Nostalgien er der, men det er stort sett den og det audiovisuelle som holder Essentials flytende. Ellers er det mye å sette min kritiske finger på.

Brettene er som nevnt stort sett gamle kjenninger, men de har forandret seg mye til denne utgaven. Spillet er så lineært at det nesten er trist. I de siste Splinter Cell-spillene har det i det minste vært mulig å ta alternative ruter. Det har vært en slags illusjon av frihet for Sam Fisher. Essentials er akkurat som å ta toget – det går på skinner. Dermed blir det taktiske skadelidende, og mye av utfordringen og spenningen forsvinner fra spillet.

Grensesnittet er stort sett slik du kjenner det fra tidligere spill i serien. Du har en måler for lys og lyd, samt en måler som viser hvilken retning lyden kommer fra. Snikemulighetene er gode. Her kan du klarte opp fjellvegger og jernstenger, samt slenge deg opp i takrør. Dessuten har du en rekke kjente og kjære dingser til din disposisjon. Nattbriller, briller som er følsomme for varme, og dirker til låser. Dessuten kan du hacke datamaskiner og kaste granater, mye moro for penga altså. Problemet er at denne valgrikdommen egentlig er helt unødvendig. Brettdesignet er nemlig slik at du klarer deg helt fint med rifla og sunn fornuft. Utfordringene står ikke akkurat i kø for erfarne snikere.

Fiendene som surrer rundt på de ulike brettene har neppe gjort det skarpt på skolen. Her snakker vi brødhuer med store brød – selv om de er mannlige alle sammen. Om du fyrer av riflen din, vil de ha store problemer med å lokalisere deg om det er litt mørkt. Hvis fienden først kommer i nærheten, går han ikke av veien for å skubbe borti deg, uten at det får noen konsekvenser. Dessuten gir de ofte blaffen i falne kamerater, og fatter ikke mistanke om at det er en amerikansk toppsoldat som lusker rundt i nærheten.

Smør deg inn
Hvis du skal spille Essentials på PSP bør du smøre deg godt inn med tålmodighet. Lastetidene er alt for lange, da spesielt når du skal laste inn et lagret spill for første gang. Lagringen tar også for lang tid, og stykker opp spillopplevelsen. I Essentials kan du for øvrig lagre til enhver tid, noe som tar vekk litt av spenningen som normalt skal være til stede i et Splinter Cell-spill. Videre skjedde det alt for ofte at spillet rett og slett skrudde av hele maskinen. Dette synes å være spesielt hyppig like etter at Sam Fisher blir drept – det er vel en litt overdreven måte å understreke det åpenbare på?

Visuelt sett er Essentials noe av det beste som har kommet på PSP. De fleste brett er relativt mørke, men du kjenner umiddelbart den gode atmosfæren tidligere spill i serien har disket opp med. Animasjonene er midt i blinken, og miljøene er pene selv om de er tydelig nedskalerte. Lyssettingen er også bra, og pirrer snikeinstinktet i deg – selv om du kanskje har sett de fleste brettene før. Kameraet derimot, er helt forferdelig. Du må som regel stå stille når du beveger kameraet, noe som gjør spillopplevelsen lite dynamisk. Det samme syndromet viser seg når du drar opp våpenet ditt, selv om du har litt flere bevegelsesmuligheter her. Kontrollene er rett og slett ikke Sam verdig, så ille er de.

Ørene får nok å jobbe med i dette spillet, og når det er mørkt er jo hørselen et særs viktig organ. Lydbildet er sterk, og blandes fint inn med det visuelle. Spesielt retningssensoren for lyden er god, og viktig, fordi det er vanskelig å retningsbestemme noe som helst med ren lyd som eneste hjelpemiddel. Essentials kommer med en mager flerspillerbit med fire brett for to spillere. Det sier seg selv at et dårlig utgangspunkt sjeldent gir et godt resultat – slik er det også her. Du kjøper neppe dette spillet for å hygge deg sammen med en god kompis, det er helt sikkert.

Konklusjon
Vi er mange som elsker Splinter Cell, og ser på Sam Fisher som en ultimat spillfigur. Dessverre holder det ikke denne gangen. Essentials er veldig langt unna det vi har fått servert i tidligere titler. Det er uinspirert, småkjedelig, og fullt av designbommerter. Spillet makter å fange din interesse i korte perioder, med denne godfølelsen forsvinner like raskt som den kommer. Grafikken er fin og lyden god, men det er også alt jeg har av skryt. La oss håpe Double Agent kan levere en bedre spillopplevelse – mye bedre. Hvis ikke kan det hende yngre krefter i supersoldatmiljøet må få slippe til.

Vurdering


Tom Clancy's Splinter Cell: Essentials PSP PSP 3/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. april 2006
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utgiver: Ubisoft Entertainment
  • Utvikler: Ubisoft

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen