Anmeldelse

Tony Hawk's Underground 2

Jesus lever! Vel, han er kanskje ikke akkurat Jesus, men skatingens svar på snekkeren fra Nasaret, Tony Hawk, er tilbake i spillform. Det flommer over av nyheter i årets spill og det er nok å sette fingrene i.

Side 1
Side 2
Side 3

Ikke store nok områder
Det er ikke tvil om at grafikken i denne spillserien har utviklet seg mye over årene. Det er samme design som ligger i bunn, men størrelsen, detaljene og skarpheten har blitt uendelig mye bedre siden starten. Dessverre for Xbox-eiere er det tydelig at dette spillet i utgangspunktet er utviklet for å gå bra på PlayStation 2. Grafikken er god, men ikke på langt nær så god som den kunne vært. Banene er relativt store, men fortsatt ikke på langt nær store nok. Skaterne er greit modellert, men også disse kommer litt til kort. For at neste spill virkelig skal overbevise må ting utvikles drastisk i forhold til årets spill. Banene må bli større og friheten vi første gang fikk i spill nummer fire må tas enda lenger. En spillverden tilsvarende den i Grand Theft Auto-spillene hadde vært perfekt. Skatebare områder så lang øyet kan se, og kanskje enda litt lenger, kunne løftet serien til nye høyder.

Når det gjelder lyden i spillet kunne jeg nesten like godt klippet inn lydavsnittet fra et omtalen av fjorårets versjon. På lydsiden er spillet jevnt over som det pleier. Utviklingen kan rett og slett ikke gå særlig lenger. Grinds høres ut som grinds, enten de er på metall, tre eller stein. Ollies, flips, varials og så videre høres også realistisk ut. Det høres også fortsatt utrolig smertefullt ut å gå på snørra. Ettersom lydutviklingen på mange måter har stått stille de siste årene er det på musikksiden det meste har skjedd. Her slår NeverSoft atter en gang på stortromma. Utvalget har blitt enda større siden sist, og det har blitt enda mer variert. Du kan kose deg med alt fra Frank Sinatra, Johnny Cash og The Doors til Jimmy Eat World, Metallica og Disturbed. Det har også kommet med en rekke forskjellige Hip Hop-låter av varierende kvalitet. Høydepunktet blant dem er helt klart The Sugarhill Gang med Rapper’s Delight. Lydsporet oser rett og slett av kvalitet.

Konklusjon
Da jeg så at det skulle komme et sjette spill i Tony Hawk’s-serien ble jeg en smule skeptisk. Det kom overhodet ikke som noe sjokk at et slikt spill var under utvikling, jeg var bare redd for at de allerede hadde kommet så langt de kunne med serien. Jeg er glad jeg bare hadde delvis rett. Ja, det begynner å bli et tynnslitt konsept dette, men det er fortsatt enestående. Jeg må innrømme at jeg ikke er overvettes begeistret for JackAss og Bam Margera, men jeg holder ut. En annen vri enn JackAss hadde vært å foretrekke, men alle fjortissene der ute liker det helt sikkert veldig godt. Heldigvis valgte NeverSoft samtidig å ta med klassiskmodus denne gangen, noe som er et kjært gjensyn, og som gir utrolig god valuta for pengene. For til tross for en litt teit historie er dette et knallbra spill og noe alle fans av serien rett og slett må kjøpe seg. Her får du både i pose og sekk. Genialt.

Her er to combo-videoer vi har tatt i forbindelse med anmeldelsen:

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden