Anmeldelse

Trauma Center: New Blood

Svetten renner. Hjertet dunker. Hånden skjelver. Luften fylles av en infernalsk pipelyd, og du vet at pulsen til en viss pasient er faretruende nær null. Et lyn flerrer himmelen og Guds hånd hjelper deg å tegne en perfekt stjerne i luften. Tiden går saktere og selv mot alle odds makter du å snitte opp pasientens ondartede tumor. Den fjernes med et lettet utpust, før all pipingen igjen fyller luften og en ny tumor vokser frem fra ingensteds. Pasienten dør og en dyster skjerm meddeler at din samvittighet aldri vil bli den samme.

Samarbeid om å redde liv

Vis større

Video: Trauma Center: New Blood


På operasjonsbordet

I Trauma Center: New Blood blir du i hovedsak kjent med tre personligheter: Markus Vaughn, Valerie Blaylock og Elena Salazar. Markus og Valerie er spillets praktikere, mens Elena supplerer opplevelsen med kjas og mas og informasjon om de forskjellige sykdommene man begir seg ut på. Vi får møte to kirurger og en sykepleier, med andre ord. Dette trekløveret følger vi fra den spede start i et dårlig utstyrt sjukehus i Alaska til mer moderne sjukehus, og fra mer moderne sjukehus til enda mer moderne sjukehus. Det uforutsigbare og ukjente viruset Stigma er nemlig ute og går, og spillets protagonister er ikke sene med å legge oppgaven for fote.

Fjorårets Trauma Center: Second Opinion viste at serien ikke bare ter seg godt på Nintendo DS, men at den også passer perfekt med Wii-fjernkontrollen. Nå var det slutt på tennis, golf og bowling, og frem med skalpell, antibiotika og bandasje. Ingen kan beskylde den japanske utvikleren Atlus for mangel på kreative organer, den samme utvikleren som står bak den populære advokatserien med Phoenix Wright. Trauma Center er det nærmeste du kommer en legesimulator på dagens konsoller, selv om det hele selvfølgelig er dummet ned for moroas skyld.

Til forskjell fra Second Opinion inkluderer New Blood stemmeskuespill over hele linja, og det er fint å høre litt lyd mens man leser de til tider vel lange stykkene med tekst. Men det er greit, for Altus har en historie å fortelle, og det gjør de på en glimrende måte, om ikke i overkant gammeldags. Selv med stemmer på plass, fortelles historien kun gjennom stillbilder av figurene, hvor disse skifter mellom fire-fem uttrykk ettersom hva situasjonen krever. Og når det gjelder stemmeskuespillet, så har jeg alltid stilt meg skeptisk til engelsk dubbing av noe som opprinnelig har vært på japansk, men i New Blood fungerer det over all forventning.

Tegningene og bakgrunnene er like velgjorte som før, med fiffig utformede figurer (som likevel ser menneskelige ut) og riktige miljøer. Du befinner deg aldri på steder som skriker japansk tegneseriefiksjon, men holder deg stort sett til lokaler fra den virkelige verden og luftige operasjonssaler.

Stø på hånden?

Er det én ting som gjelder i New Blood, er det å være stø på hånden. Ettersom man faktisk er en kirurg, er det viktig å ha det grunnleggende på plass. Og når du først har trent opp håndleddet til å takle de mest stressende situasjoner, er du klar for en virkelig operasjon. Her skal det kuttes med skalpell, påføres antiobiotisk gelé, sys sammen sår og manøvreres avknekte beinfragmenter. Alt i en håndvending. Det blir en slags rytme etterhvert, men i starten vil det nok etter all sannsynlighet føles litt krevende - med mindre du er en bedre spiller enn meg (noe du ikke er).

I de første kapitlene av spillet (det er sju kapitler i alt) er det mange tumorer på ferde. Hvert kapittel består som regel av seks operasjoner, og jeg kan anslå at nær halvparten av tilfellene mellom kapittel én og to har en eller annen form for tumor involvert. Her blir man innledningsvis nødt til å suge ut en ekkel gugge med et rør, for så å videre kutte den møysommelig vekk. Dette gjør man ved å holde Wii-fjernkontrollen i meditativ tilstand, og føre skalpellen rundt selve tumoren. Det kan godt hende at pasienten vil lide et par ekstra kutt i mageregionen, men hva er vel en blødning fra eller til? Tumoren kan til slutt fraktes vekk med pinsett, et syntetisk materiale må dekkes over det resterende såret, og til slutt vætes dekket med antibiotisk gelé.

Og en blødning fra eller til er forresten relativt mye i New Blood. Jeg har ikke spilt så altfor mye av de tidligere Trauma Center-spillene, men jeg vet at det kan være utfordrende saker å leke kirurg. I New Blood har også mang en pasient måttet lide alenlange kutt i indre organer som følge av ren frustrasjon, men det er heldigvis slikt kan man tillate seg i spillenes verden. Flere steder dalte pasientens puls ned til null før jeg engang rakk å tenke på å kaste Wii-fjernkontrollen i veggen, men jeg jobbet meg oppover.

Presisjon og evnen til å holde konsentrasjonen ved nær-døden-opplevelser er, som sagt, essensielt i Trauma Center. Når klokken tikker og pulsen faller, og en plutselig bølge av blødninger legger seg oppå en store mengde tredjegradsforbrent hud, er det lett å la seg vippe av legepinnen. Heldigvis er ikke det å starte på nytt noen stor frustrasjon i Trauma Center, for Atlus har lært av tidligere feil og inkludert en knapp som spoler over og tillintetgjør all dialog du tidligere har hørt. Det er fortsatt frustrerende å gjenta seg selv, men på langt nær like mye som når man hører den samme kvitrende dialogen for ente gang.

Legekompis

Wii-fjernkontrollen gjør ikke så mye fancy denne gangen heller, men fungerer likevel perfekt. Med styrespaken på nunchucken velger du verktøy, og du peker med Wii-fjernkontrollen. I de mest hektiske situasjoner kan det være en anelse upresist å bytte mellom verktøy med styrespaken – det hendte for eksempel at jeg brukte laser i steden for sugerør – men alt i alt er det dette oppsettet som fungerer best. Man kan spille uten nunchucken hvis man vil, men det anbefales ikke, med tanke på at styrespaken da blir erstattet med styrekorset på selve fjernkontrollen. En fin gimmick er begge hovedfigurenes spesielle evne til å stoppe tiden ved å tegne en stjerne på skjermen, men massive doser stabiliserende middel gjorde som regel susen like godt.

I New Blood treffer man også på operasjoner som krever bruk av blant annet defibrillator og manuell hjertemassasje, men det er ingenting fancy her heller. Presis knappetrykking er tingen (ikke at det til enhver tid er en dans på roser).

Et av de mer velkomne tilskuddene i New Blood er likevel ikke bare stemmeskuespillet. Det beste har jeg spart til slutt, for i pakken er en velfungerende samarbeidsmodus for to spillere, med masser av mulighet for delt frustrasjon. Eller delt glede og triumf. Hele spillet er egentlig lagt opp til samarbeidsspill, da man ved begynnelsen av hver operasjon får velge å operere som enten Valerie Blaylock eller Markus Vaughn. Har du en kompis som er stø på hånda, burde det ikkje levnes noen tvil, så lenge kommunikasjonen dere imellom er noenlunde god. Det blir som sagt mye å holde styr på i de mest hektiske operasjonene, og da sømmer det seg ikkje å sy i samme såret, for å si det slik.

Er du konkurransemenneske kan forøvrig operasjonsresultatene dine lastes opp via Wi-Fi og sammenlignes med andre toppkirurger.

Konklusjon

Trauma Center: New Blood gjør ikke så mye annerledes enn sine forgjengere, men det funker fortsatt. Med fullt stemmeskuespill og en samarbeidsmodus er det mer fornøyelig å operere i syke mennesker enn noensinne, selv om det hadde vært hyggelig med enda flere nyheter. Likevel er det en god historie om et ukjent virus Atlus koker i hop, bygget opp av intense operasjoner og kreative scenario.

Innimellom all oppkuttingen og injeksjonen, finner vi en del vegger av tekst, der mange selvfølgelig fokuserer på karakterbygging og mellommenneskelige situasjoner, og dette blir til tider litt vel oppblåst og pretensiøst, slik kun japanere kan gjøre det. Men litt tam dialog eller ei, har du en Wii i stua, vil jeg uansett anbefale en tur innom Trauma Center – det er sykehusaction på sitt beste (og eneste).

Trauma Center: New Blood Wii Wii 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. november 2008
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Atlus

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen