Anmeldelse

Wallace & Gromit in Project Zoo

Aardsmans animasjonshelter har valgt å besøke oss nok en gang, denne gang på PlayStation 2. En historie som glir rett inn i Wallace & Gromit-universet presenteres igjennom seks store og varierte brett. Utformingen av det grafiske designet og de ulike brettene er klassisk plattformisk og enhver tidligere spiller innenfor plattformsjangeren vil føle seg hjemme fra første hopp.

Side 1
Side 2
Side 3

Kamerakontroll fra djevelen selv
Ettersom vi allerede har vært inne på det klassiske, kan vi like godt ta det klassiske problemet med en gang. Kamerafunksjonen sørget for at undertegnede til tider ytret ord som ville ha fått Steinar Bastesen til å rødme som ei skolepike. Tilsynelatende uskyldig og godt fungerende, kom den snikende og vred seg unna i de ekleste situasjoner. Kameraet er unødvendig statisk og beveger seg i utgangspunktet såpass nærme Gromit at det er vanskelig å få oversikt over hvor og hvordan han beveger seg. I det sekundet kameraet blir det vanskeligste elementet i spillet, innser man at dette kunne ha vært løst på en renere og mer funksjonell måte. Andre spill har slitt med det samme og det er langt fra noe som ødelegger spillet, men det er uansett et unødvendig irritasjonsmoment.

For første gang i et plattformspill lot jeg meg imponere av det grafiske uttrykket på enkelte vannscener. Utviklerene har selvfølgelig valgt den vanlige, tradisjonelle løsningen med en todimensjonal vannoverflate i de store områdene. Fornuftig nok, ettersom alt annet etter all sannsynlighet ville ha krevd alt for mye ressurser til å fungere i praksis. I mindre rom har man imidlertid valgt å gå for en langt penere tredimensjonal representasjon av vann, både med bølger og påvirkning fra Gromit når han beveger seg i det. Dette ser unektlige veldig lekkert ut og jeg håper flere satser på dette framover, selv om det bare blir i mindre rom.

Gjennomføringen av dette kunne selvsagt også vært bedre, men som alltid er det prosessorkraften som setter en grense for hva vi kan oppleve og forvente av naturtro realisme. Klippene som binder samme de ulike nivåene og områdene, er beklagligvis standard 3D-animasjon. Noe som ikke er så veldig overraskende med tanke på hvilket kostnadsnivå og hvilket tidsomfang de vanlige Wallace and Gromit-animasjonene innebærer. Animatørene har heldigvis klart å gjenskape en del av den tradisjonsrike stilen og sørger for at man ikke føler seg fremmedgjort i forhold til det allerede eksisterende universet.

Designet av grensesnittet i spillet virker gjennomtenkt og følger det man forventer av et spill basert på dette konseptet. Pausemenyen er jeg spesielt fan av, med et lite utsnitt av det som skjer i spillet på det tidspunktet du trykket pause. I tillegg listes selvfølgelig statistikk over dine erobringer opp, sammen med muligheten til å justere innstillinger og om det skulle være krise, be om hjelp. Under spillets gang kan enkelte ting virke noe klønete og det er til tider vanskelig å få valgt riktig enhet man ønsker å utføre en gitt operasjon på. Ettersom trekant-knappen deles mellom flere operasjoner, hender det at man enkelt og greit gjør feil ting fordi man står litt på skrå fra objektet eller lignende. Typisk sett på som en vanesak, men uansett irriterende. Spillet hjelper til med sikting av våpen, så det burde ikke være noe behov for å ha gjennomført skarpskytertrening på forhånd. Hvilke knapper som brukes til hva, illustreres også rett i spillmiljøet.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden