Anmeldelse

War on Terror

Ah, et strategispill som tør å behandle dagsaktuelle spørsmål som USAs rolle som verdenspoliti, FNs tilstedeværelse i krigsherjede områder og den økte terroristaktiviteten mot vestlige mål. Ville ikke det vært fint? Inntil det skjer har Monte Cristo gitt ut War on Terror, et strategispill hvor utviklerne har funnet på hendelser og organisasjoner selv, for å unngå å støte noen.

Så dermed kan man velge mellom å spille som World Forces; en koalisjon av ymse vestlige nasjoner som helt sikkert ikke er inspirert av noen virkelige allianser, The Order; en fundamentalistisk religiøs terroristgruppe som helt sikkert ikke er inspirert av noen virkelige religioner eller terroristgrupper, og Kina. Som nok er inspirert av det virkelige Kina, ville jeg tro.

Verdenshistorie fritt etter hukommelsen

Spillet begynner med noe oppspinn om at et fly blir sprengt over Korea, og dermed er koreanerne terrorister, eller noe slikt. Selv om Korea ikke er med i spillet. Det samme kan det være, historien spiller uansett overhodet ingen rolle. Du velger om du skal spille som demokratiforkjemper, demokratimotstander eller kommunist, bretter opp ermene og marsjerer ut i striden. Mellom oppdragene kommer det noen kornete filmklipp med latterlig overdrevent stemmeskuespill, som forteller den oppstyltede historien om spenningen mellom den frie verden og terroristene. Og Kina. All den tid handlingen er tynn som sjokoladepapir og basert på halvhjertet tankespinn rundt hendelser som fant sted for et par år siden, må man virkelig anstrenge seg for å orke å følge med. Jeg mistenker at dette ikke akkurat var utviklernes intensjon, men slik er det nå blitt.

Når man så kommer ut i striden, er den første fienden man må overvinne den sjanseløse kamerakontrollen utviklerne har velsignet War on Terror med. Istedenfor å rotere og bevege synspunktet etter punktet kameraet fokuserer på, roterer man kameraet rundt dets egne akser og beveger selve kameraet rundt omkring. Kombinert med overfølsomme kontroller - selv med følsomheten stilt helt i bunn – er det et svare strev bare å orientere seg på slagmarken. Når man i tillegg tar i betraktning at troppene til alle de tre fraksjonene i spillet ser nesten like ut, med sammenlignbar soldatkamuflasje og mange svært like fartøy, kreves det uforholdsmessig mye erfaring for å klare å holde orden på sine egne og andres styrker i kampens hete.

Unntaket er The Order som skiller seg ut med sine hjemmelagede antiluftskyts og personelltransporter, som er henholdsvis pickup-er og slitte folkevognbusser. Jeg nevner disse to enhetene spesielt fordi de er så godt som det eneste innslaget av originalitet i hele War on Terror. Det slår iallfall inneværende korrespondent som merkelig at utviklerne ikke i større grad har tatt seg friheter på dette området, når de først lar spillet foregå i fremtiden.

Nittini problemer

Uansett, noen ujevnheter kan lett tåles så lenge selve gameplayet er interessant og fengende. Spesielt innen en såpass stor sjanger som strategi, er det viktig med et fengende og velsmurt grunnkonsept som gjør at spillet skiller seg ut fra mengden. Noe av det første man legger merke til i War on Terror, er at istedenfor å bygge opp en base og innhente ressurser, blir man satt til å lede innleide styrker direkte, uten noe annet krimskrams. Nye tropper kjøpes for oppdragspoeng, som tilegnes ved å oppfylle oppgaver underordnet inneværende oppdrag. Ut ifra dette grunnkonseptet virker det som om War on Terror vil være en actionfylt opplevelse med fokus på taktikk og presisjon. Dette er hva man kanskje vil tro, så dermed kan det komme som en overraskelse å oppdage at War on Terror er ett av de treigeste strategispillene som er gitt ut på år og dag.

De fleste enhetene man får kommando over, er enten infanteri eller trege fartøy som stridsvogner og personelltransporter. En av konsekvensene er at man ofte blir sittende og vente på at soldatbanden skal valse dit man vil ha dem, og man orker ikke utforske hele kartet fordi det tar så himla lang tid. Og som om ikke det var nok, er ikke algoritmene enhetene bruker for å finne fram i terrenget helt på stell, så det hender titt og ofte at rekruttene går stikk motsatt vei av den man gir dem ordre om å gå. Overlevelsesinstinktet deres er det også en del å utsette på, med tanke på at de overser enhver fiende som står utenfor deres angrepsradius. Selv om de selv står innenfor fiendens angrepsradius, og blir beskutt. Herlig.

Alt dette kommer i tillegg til følgende sannhet, som demrer etter skremmende kort tid: Selv om alt dette ble fikset slik at det fungerte som det skulle, ville ikke War on Terror vært noe artig å spille. Det er rett og slett basert på et elendig konsept. Slik det er nå, handler det ikke om stort mer enn å kjøpe seg det beste man har råd til, og slenge seg på enhver motstander som måtte dukke opp. Taktiske vurderinger begrenser seg til at man må huske på å kjøpe noen enheter med evne til å reparere eller lege andre tropper, sånn at man slipper å kjøpe så mange forsterkninger. Å kalle dette et strategispill er en blodig fornærmelse mot spill som faktisk fortjener den distinksjonen.

For deg som har for mange venner

Det er verdt å nevne at det er med en flerspillermodus; ikke uventet manifesterer feilene fra énspillerdelen seg også her, og et nytt gjør seg gjeldende: Den korte synsrekkevidden til troppene dine. Man kan bokstavelig talt nesten gå rett forbi hverandre på jakt etter motstanderens base eller flagg eller hva man nå måtte velge å kjempe om. Det hjelper heller ikke at forsøkene på å balansere de tre fraksjonene får regelrett bisarre konsekvenser; man skjønner fort at World Forces skal være de sterke gutta med tykt pansrede kjøretøy og at The Order skal være noe svakere, men ha tilgang på flere spesialenheter (kineserne ligger omtrent midt imellom), men i praksis blir dette en ren farse.

Det virker som om det er vilkårlig hvilke enhetstyper som er i stand til å skade andre enhetstyper; istedenfor at enheter har en bestemt rolle slik at man kan dedusere seg frem til hvilke som trengs for å komme seirende ut av hver aktuelle situasjon, blir det mer et lotteri hvor man kan risikere å bli slått fordi helikopteret man har investert i rett og slett ikke er i stand til å skyte på infanteri. Andre forsøk på å balansere spillet faller også igjennom; på grunn av at The Orders enheter er så svake, taper man som regel automatisk hvis man velger dem, utelukkende fordi de andres styrker tåler mye mer straff. Da hjelper det ikke at man har stilige geriljastyrker som de andre ikke har tilgang til, ettersom de tåler omtrent like mye som en våt papirpose.

Konklusjon

Hvordan ser egentlig spill som dette dagens lys? Man kan sannelig undre seg. Holdningen som gjennomsyrer hele produktet – for dette er, i aller høyeste grad, et produkt laget for å tjene noen raske penger – later til å være "er det så nøye, da?"

Er det så nøye om spillet ser fire år gammelt ut, og oppleves som om utviklerne ikke har prøvd noen strategispill utgitt etter tusenårsskiftet? Nei, det er ikke det. Er det så nøye at brølere og bommerter finnes hvor du enn snur deg, som at soldater plutselig snakker et helt annet språk hvis de setter seg inn i et kjøretøy, og at tekstingen i hele spillet åpenbart er utført av noen hvis engelskkunnskaper ligger omtrent på ungdomsskolenivå? Nei, det er i grunn ikke det. Er det så nøye at realismen i spillet ligger på minussiden, noe som tydelig vises når man angriper en infanterist med stridsvogn på fem meters hold og bruker tredve sekunder og gjentatte kanonsalver på å knekke fyren? Nei, det vil jeg ikke si. Men noe som er veldig nøye, er at du forstår at du aldri må finne på å bruke penger på dette produktet.

Vurdering


Windows
Svært dårlig

War on Terror Windows Windows 2/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2. juni 2006
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Monte Cristo
  • Utvikler: Digital Reality

Kommentarer (34)

Forsiden akkurat nå

Til toppen