Anmeldelse

Yoshi's Island DS

Yoshi's Island DS er på mange måter spillet ingen trengte. Sommerens slager New Super Mario Bros. var kanskje grunnleggende tilbakeskuende, men det var også nyskapende – blant annet fordi det gav Mario en mengde nye bevegelser, og fordi det tilførte massevis av nye elementer til brettene. Nye Mario hadde dessuten fordelen av gjensynsglede, etter en femten års pause fra 2D-hopping med den feite italieneren.

Og selv om 2005-nyversjonen av Super Mario 64 på sin side kanskje ikke heller var noe stort steg framover for den gamle traveren, er det liten tvil om at Nintendo trengte det – et Mario-spill til lansering gjør som regel en verden av forskjell for salgstallene der i gården.

Kanskje var det heller ikke så mange som virkelig hungret etter DS-pionéren Yoshi's Touch & Go, hvor du i løpet av to korte timer følte du hadde sett og gjort det meste. Men selv dét tjente en klar hensikt – spillet poengterte mesterlig hvor fantastisk intuitive og friske spill på DS kunne føles, både gjennom glimrende kontroller og et fantastisk sjarmerende audiovisuelt uttrykk. Som grunnmekanisk maktdemonstrasjon hadde selv det noe å vise til.

Yoshi's Island DS er det derimot, som nevnt, ingen som egentlig trengte.

Som oppdatering til Yoshi's Island på Super Nintendo Entertainment System (SNES) er det forglemmelig – kvalitetsmessig ligger det omtrent på nivå med sin forgjenger, men den visuelle identiteten er vannet ut, og musikken er langt mer generisk og platt.

Der SNES-forgjengeren var tegnet med en utprega røff, fargesterk strek er DS-spillet snillere, og selv om alle animasjonene synes å være gjort på nytt, går det ofte galt når Artoon forsøker å tilføye nye figurer. Mange av dem ser direkte amatørmessige ut i forhold til hovedpersonene, og selv om det fortsatt er sjarmerende å se baby-Mario sprinte bortover bakken etter å ha plukket opp en stjerne, er den generelle statusen at spillet er merkbart mer generisk enn sine eldre brødre. Det lever ikke helt opp til standarden som ble satt verken av originale Yoshi's Island, eller av Super Mario World.

Eller for å si det på en annen måte: Det merkes på sett og vis at dette ikke har vært noe prestisjeprosjekt for Nintendo. Det er fortsatt veldig ofte trivelig å la øynene hvile på de fargerike miljøene og de velanimerte gnomene på skjermen, men vi er – samtidig – for lengst vant til å kunne forlange enda litt mer.

Forsiktig videreutvikling

Der det første Yoshi's Island dessuten var en liten åpenbaring hva gjaldt mulighetene til å gjøre originale vendinger med plattformsjangeren, er oppfølgeren svært trofast til den etablerte formelen. Det i sin tid radikale fokuset på fysikk er bevart, og du vil fortsatt bruke tid på å sikte og kaste egg for å treffe bonuser, brøyte vei eller slå ut fiender rundt om på brettene. Eggene spretter gjerne tilbake igjen i tilsvarende vinkel som de treffer veggene med, og slik er det duket for enkelte artige øvelser – selv om Yoshi's Island DS aldri tar dette konseptet så langt som det kanskje kunne gjort. For det meste begrenser det seg til å dreie seg om å skyte fiender i umiddelbar næhet, samt hente bonuser som ellers er utilgjengelige, ved å skyte dem ned med enkle skudd.

Yoshi beveger seg også like perfekt avmålt som før – kontrollene reagerer umiddelbart, og du har et hav av muligheter for å manipulere verdenen rundt deg. Den grønne dinosauren hopper litt lavere enn Mario, og han kan ikke ta fraspark mot vegger og slikt slik som Mario kan i New Super Mario Bros., men til gjengjeld kan han bli hengende en stund i lufta, og det er dermed lettere å unngå feilhopp.

Dette er sentralt, for utfordringen i spillet er – som i Yoshi's Island – ikke hovedsaklig det å holde seg i live – men snarere det å spille spillet med stil.

Og "med stil" betyr i dette tilfellet å spille med manisk behov for å utforske hver krik og hver krok. Spredt rundt på hvert brett finnes det tyve røde mynter, fem store prestekrager og en god bunt småstjerner, og det er et sentralt poeng for spillets dybde at du går inn for å samle alle. Å spille gjennom Yoshi's Island DS er relativt greit og begivenhetsløst om du hopper over denne biten, så skal du nyte det, bør du helst være trygg på at du har samleinstinktene i orden.

Brettene er store, og tar gjerne et kvarter å arbeide seg gjennom – og hvis ikke du følger godt med, og finner alle de hemmelige rutene, vil du garantert gå glipp av mynter, blomster eller stjerner på veien. Ulempen med dette er at det ofte er umulig å vende tilbake til tidligere deler av brettene – og dermed har du ett valg: Enten er du tilstrekkelig nøye den første gangen, eller så må du tåle å komme til veis ende, bare for å finne ut at du må starte hele brettet på ny for å oppnå full uttelling.

Heldigvis for motivasjonen sin del har Artoon sørget for å gjøre spillet dypt variert hva tematikk angår. Mange av brettene sirkler i sin helhet rundt enkelttemaer som så kanskje ikke brukes igjen i det hele tatt seinere i spillet, og resultatet er at brettene i seg selv er attraksjonen – ikke progresjonen mellom dem. Eksempler på slike temaer kan være slynghusker, vind eller at bakken under deg forsvinner når du står på den.

I tillegg til dette bidrar de flerfoldige nye babyene med variasjon. I det første Yoshi's Island-spillet var det Yoshi og baby-Mario alene mot røkla, men denne gangen spes det på med opptil flere kjente babyfjes fra soppriket (om du vil ha noen hint er det bare å ta en nærmere titt på spillomslaget). Hver baby gir Yoshi noen spesielle, nye egenskaper, og disse egenskapene er nødvendige for å kunne avansere over gitte hindringer. Mange hemmeligheter krever dessuten bruk av en spesifikk baby, og dermed er det duket for litt lett hodebry.

Heldigvis har du ganske inspirerende insentiver for å legge ned innsatsen som trengs. En ting er den sedvanlige tilfredsstillelsen over å få til noe som byr på litt utfordring – den er klart til stede, selv om den kommer med en bismak av at det hele av og til kan bli litt mye arbeid og litt lite moro – men i tillegg kommer en mengde ekstrapremier for den tålmodige. Småspill og ekstrabrett florerer, og selv om småspillene varierer en del i kvalitet og spilletrang, er det fint å se at man får noe mer enn en klapp på skulderen for innsatsen.

Konklusjon

Yoshi's Island DS er et ganske uspektakulært spill, og havner lett litt i skyggen av sine mer poengterte brødre – enten de er i 2D eller i 3D. Artoon har laget en ganske direkte oppfølger til et av nittitallets mest fokuserte og spennende plattformspill, og selv om Yoshi's Island DS er lite annet enn en kompetent, samleglad og trivelig oppdatering av originalspillet, er det liten tvil om at nettopp dét kommer til å være midt i blinken for svært mange.

Hvis det er briljant plattformhopping du er ute etter, er imidlertid New Super Mario Bros. en knivsodd skarpere, og er det samlemanien du vil ha i gir, finnes det mange bedre spill der ute. Yoshi's Island er morsomt, trivelig og langvarig – og et rimelig trygt kjøp – men den aller mest intense entusiasmen lar fortsatt vente på seg.

Vurdering


Yoshi's Island DS DS 6/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 1. desember 2006
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Artoon

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen