Anmeldelse

Ys Strategy

Jeg kan like godt si det med en gang: Jeg misliker Ys Strategy. Etter flere timer i spillets selskap er tålmodigheten min så tynnslitt at selv lyden av Bjørn Eidsvågs beroligende stemme fra stereoen irriterer meg. Under gjennomgangen av spillet måtte jeg flere ganger klappe DS-en sammen i avsky, og jeg får fortsatt kalde frysninger nedover ryggen om jeg så mye som ofrer spillet en tanke.

I utgangspunktet er dette ganske overraskende. Et spill basert på den klassiske sanntidsstrategi-formelen, med fokus på basebygging og intens krigføring, burde fungere utmerket med DS-ens trykkfølsomme skjerm. Men med Ys Strategy merker man tidlig at det er noe som skurrer.

"Dyp" historie

Plassert i en verden kjent fra den klassiske rollespillserien Ys, forteller spillet historien om en ung helt som må redde verden fra den akk så berømte undergangen. På omslaget finner vi påstånden om at dette er den dypeste historien fortalt på DS til nå, og at den nesten kan måle seg med en bok i størrelse. Den påståtte størrelsen beskriver lengden du bruker på å konsumere historien, og dyp er i denne sammenhengen et synonym for mange ord og lite handling. Historien er verken original eller engasjerende, har et tammere persongalleri enn de fleste situasjonskomedier, og kan beskrives med et enkelt ord: Kjedelig.

Dessverre tvinges man til å lese boble opp og boble ned med totalt uinteressante replikker, for det er ingen mulighet til å hoppe over mellomsekvensene. Spill på håndholdte konsoller skal etter min mening være lett tilgjengelig for en rask runde på bussen, men her feiler Ys Strategy katastrofalt. Åpner du DS-en i det du stiger på bussen er det nemlig ikke sikkert du har fått startet selve spillingen før du er fremme, fordi den "gode" historien opptar så mye tid.

Heldigvis har vi andre muligheter i tillegg til historiemodusen. Både en treningsmodus og muligheten til å spille enkeltkart mot datastyrte motstandere er der.

Gameplay-messig fungerer Ys Strategy på samme måte som de fleste sanntidsstrategispill. Det overordnede målet er å knuse fienden før den får knust deg. Du bruker arbeiderne dine til å sanke ressurser og bygge bygninger, og i militærbrakker trener du opp soldater du kan kommandere til kamp på slagmarken. Formelen er kjent fra flere tidløse klassikere som StarCraft, Command & Conquer og Age of Empires, og har gitt meg store doser underholdning opp gjennom årene. Til og begynne med kan det virke som om Ys Strategy føyer seg inn i rekken som en av mange greie kloner av de mer originale spillene i sjangeren, men det tar ikke lang tid for man skjønner at det er verre enn som så.

I Ys Strategy kontrolleres det meste med den trykkfølsomme skjermen, på samme måte som man bruker en mus i strategispill på PC. Man velger enheter og bygninger ved å trykke på dem, og kan så gi ordrer og delegere oppgaver. På den øvre skjermen finner du hele tiden et minikart og informasjon om ressurser og innbyggertall. Et enkelt trykk på L kan bytte om på de to bildene, slik at du kan trykke på minikartet for å se en annen plass på spillebrettet. Kontrollen fungerer stort sett greit, men den kan av og til bli for unøyaktig. Det er veldig irriterende når spillet velger å ikke reagere i det du markerer en bygning, og ofte er det vanskelig å be troppene dine angripe en bestemt enhet. De velger heller å stille seg ved siden av.

Hvis vi ser bort fra kontrollen er det absolutt ingenting i Ys Strategy som ikke er blitt gjort bedre før.

Strategi?

Du kan velge å satse ressursene dine på angrep eller forsvar, og begge kan gjøre deg til slagmarkens seierherre. Er du av den aggressive typen kan du trene opp en hær av soldater og ruste denne med oppgraderinger for så å knuse fienden. Du har tre vanlige soldattyper å velge imellom; sverdmenn, spydmenn og bueskyttere. I tillegg kan du trene opp helter, trollmenn og monstere. De forskjellige styrkene har et samspill seg imellom kjent fra stein-saks-papir-reglene. Bueskytteren tar sverdmannen som tar spydmannen som tar bueskytteren. Det hele resulterer i at både du og motstanderen bygger like mange av alle enhetene, og det er kun mengden som avgjør hvem som vinner kampene.

Om du satser på å seire gjennom forsvar må du fokusere på utvikling av basen din. Ved å oppgradere tidsera får du tilgang til nye bygninger og sterkere forsvar. I tillegg til de vanlige soldatene kan du bygge murer, tårn og slott. Seieren er din om du klarer å bygge et spesielt bygg som kun er tilgjengelig i tredje era, for så og forsvare dette i ti minutter. Denne løsningen er enkel, og fører uten unntak alltid til seier. Spørsmålet er om du gidder å investere så mye tid i en kamp, når du allerede vet utfallet.

Den datastyrte motstanderen er dummere enn Pia Haraldsen framstilles på Rikets Røst. Den fokuserer verken på angrep eller forsvar, og blir et enkelt offer for begge taktikker. Dine egne enheter stiller ikke akkurat sterkere, og det skal veldig lite til for at de henger seg opp i en bygning eller et tre. Skal du kommandere de til andre enden av kartet bør du følge dem med argusøyne. Lar du dem gå som de selv vil er det liten sjanse for at hæren består av like mange hoder når den er kommet fram.

Du kjenner kanskje til begrepet "zergling rush" fra StarCraft? I scenario-modus brukte jeg aldri mer enn femten minutter på hvert brett. Taktikken virket på samme, enkle måte hver gang, uavhengig av hvilken nasjon jeg kjempet mot, eller hvordan brettet var utformet: Pøs på med soldater og angrip fiendens leir før de kommer igang.

Selv på høyere vanskelighetsgrader var det ingen utfordring å overrumple fienden med en gruppe fotsoldater tidlig i spillet. Kun åtte av disse femten minuttene ble brukt til trening av soldater og uskadeliggjøring av fiendens tropper. Med en gang jeg knuser hovedbygningen i i fiendens base går nemlig arbeiderne bananas og sprer seg utover brettet, og jeg må bruke de resterende syv minuttene på å jakte etter arbeidere. Det er ubeskrivelig hvor kjedelig det er å se hvordan de skilpaddetrege soldatene dine må saumfare hver eneste krok av brettet for å få drept alle sammen.

I motsetning til StarCraft, og andre strategispill trenger du aldri ekspandere til nytt territorium for å vinne. I Ys Strategy er ekspansjon en ulempe, ettersom du da må spre styrkene dine over et større område. I andre spill ekspanderer man for å skaffe seg kontroll over ressurser og nøkkelposisjoner på kartet man spiller på. Dette er aldri nødvendig i Ys Strategy. Går du tom for ressursser av en spesiell type kan du lett bytte til deg det du trenger på markedet. Spillet er alt for enkelt, og makter aldri å bli en utfordring.

Seigere enn karamell

Spillet flyter ekstremt langsomt fram. Hadde du satt en snegle på DS-skjermen hadde den muligens slått enhetene dine i et løp. Dette gjør at store deler av tiden du spiller Ys Strategy brukes på venting. Også bygging av bygninger og trening av soldater tar lang tid. Det eneste som tar kort tid er å bli lei.

Et morsomt eksempel å nevne stammer fra opplæringsdelen. I et av treningsoppdragene skal du lære deg å trene opp soldater. Etter å ha valgt den ene arbeideren du har tilgjengelig, og satt han til å bygge bygningen, må du vente til han er ferdig. Det tar tid. Neste del av oppdraget er å trene en fotsoldat i brakka. Etter å ha satt igang treningen har du intet annet valg enn å vente. Slik fortsetter treningen, og du er mildt sagt lei når du endelig får prøve det første ordinære brettet. Du har heller ingen mulighet til å hoppe over opplæringen.

Musikken i spillet er forferdelig. Den prøver så hardt, så hardt, men med krasse midi-instrumenter og irriterende melodier som gjentas i det uendelige ble gnaget så stort på ørene mine at jeg ikke hadde annet valg enn å skru volumet til null. Visuelt kunne spillet vært bedre. På enkelte kart glir soldatene dine så i ett med omverdenen at du må bruke minikartet for å finne ut hvor de står. Dessuten er det vanskelig å skille mellom de forskjellige enhetene. Står de i ro er det vanskelig å se forskjellen på de som bærer sverd og de som bærer spyd, så du har aldri helt oversikt over hvilke soldater du har.

Om du har en kamerat som har vært så uheldig å brukt penger på Ys Strategy kan dere utfordre hverandre til kamp. Dette er helt klart spillets sterkeste side. Man slipper de endeløse dialogene mellom slagene, og får en reell utfordring i form av en motstander som yter motstand. Hvem takler det klønete gameplayet best? Misforstå meg rett, det blir ikke så mange interessante kamper, for spillets svake sider gjelder også her, men det er jo en kjent ting at det føles godt å vinne over en venn.

Konklusjon

Overfladisk gameplay, kombinert med elendig kunstig intelligens og en milelang uinteressant historie, definerer Ys Strategy som et av de verste spillene på DS i konsollens historie. Å kunne kontrollere dine styrker i kamp med originale kontrollere på en trykkfølsom skjerm, unnskylder ikke det udugelig kjedelige gameplayet som aldri makter å underholde. De fineste øyeblikene med spillet kan man få om man spiller med en venn, men har du smarte venner er sannsynligheten liten for at de gidder å bruke penger på et slikt makkverk av et spill. Mitt råd er enkelt: Ikke kjøp Ys Strategy. Du kommer garantert til å angre.

Vurdering


Ys Strategy DS DS 2/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 17. november 2006
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Rising Star Games
  • Utvikler: Marvelous Interactive Inc.

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen