To knallgode spill du antagelig gikk glipp av i 2012

Gi disse en sjanse.

Hvert år slippes en flom av spilltitler ut på markedet. De kommer i alle former og fasonger, og alt fra massive skytespill som Call of Duty til miniatyriske indiegrøssere som Home baner sin vei til spillermassen. Med på å spre det glade budskap er selvfølgelig annonser og utsalgssteder, men mer enn noe annet er det ofte det talte og skrevne ord som avgjør hvilke spill som flopper og hvilke som topper.

En spillanbefaling fra en god kumpan kan bety mye, og det skal ofte ikke mer til enn et vennlig ord fra en skarve spillkritiker for at noen tar en ekstra grundig titt på et spill. I den sammenheng ønsker jeg å anbefale to spill fra 2012. Dette er i utgangspunktet to spill som begge fikk solide tilbakemeldinger fra oss i året som gikk, men jeg sitter allikevel igjen med det inntrykket av at disse perlene gikk mange hus forbi.

Jeg elsket disse spillene, og selv om ingen av de kanskje nådde opp blant mine fem favoritter fra fjoråret var dette sterke lyskilder i et ellers ganske kjedelig og grått spillår. Her er noe for enhver smak, med alt fra sjarmerende firkanter i et ektefølt plattformeventyr til fenomenal malingsterapi med ekstreme nyanser. Dette er spill som tør å gjøre noe nytt, noe jeg mener bør belønnes. Gjør derfor deg selv en tjeneste og ta en titt på disse to mesterverkene fra året som gikk.

Thomas Was Alone

Her er et lite, men sjarmerende plattformspill som handler om en gruppe rektangler fanget i et mislykket dataprogram. Av programmererne som visstnok står bak det hele blir de kun beskrevet som feilslåtte algoritmer og metoder, men spilleren vet bedre.

Det hele begynner med en liten rød kar ved navnet Thomas. Thomas er alene, og som vi straks får vite er dette noe som tar på når man er på ferd gjennom mørke dataganger og må løse plattformgåter. Til tross for at dette bare er en simpel geometrisk form med en dæsj rødfarge lærer man fort den lille karen å kjenne. Han er en sårbar fyr, som mer enn noe annet vil ha noen å snakke med.

Vi føler sympati for Thomas, men når en ny figur gjør sin opptreden etter et par livlige plattformnivåer tar spillet en spenstig vending. Thomas er ikke lenger alene, og vi får plutselig lov til kontrollere disse andre rektanglene. Hver og en av de har ulike egenskaper, problemer, tanker og fargerike personligheter.

Dette er personligheter man lett blir glad i og kan forstå seg på - på mange måter er disse firkantene langt mer menneskelige enn mennesker flest.

Thomas Was Alone vekkes til live gjennom kløktige gåter som må løses og hopp som må times – spillets læringskurve er perfekt utformet slik at man aldri finner et nivå for lett, men ei heller umulig. Det er dog den vidunderlige fortellerstemmen til den britiske skuespilleren Danny Wallace som er Thomas Was Alone. Det er gjennom spillets manus at vi virkelig får føle på den rørende fortellingen, og de betraktningene hver figur gjør seg på sin reise er skrevet og fremført med like deler eleganse, humor og filosofisk dybde.

Thomas Was Alone er en melankolsk og ektefølt historie som på tross av sine ansiktsløse rolleinnehavere og korte lengde virkelig griper fatt i tankene og hjertet ditt.

Les anmeldelsen av Thomas Was Alone. Spillet kan kjøpes blant annet via Steam, for PC og Mac.

The Unfinished Swan

Dette er på sin side et eventyr som tar deg med ut i det ukjente, på en rekke vis. I rollen som en liten gutt som nettopp har mistet moren sin blir man en natt røsket ut av drømmeland idet et av morens mange ufullendte kunstverk forlater rammen sin.

Svanen som tidligere hvilte trygt og halsløs i bilderammen flyr avgårde til et magisk land hvor alt er hvitt. Den lille gutten vet heldigvis råd og tar med seg en mystisk pensel som kan avfyre malingkuler for å vekke universets nyanser tilbake til live. Resultatet er et kunstnerisk eventyr hvor du tar på deg rollen som kunstner og sakte men sikkert avdekker man de underverkene som skjuler seg i den hvite og avstumpede verdenen.

Svart på hvitt danner et slagkraftig bilde, og når man for eksempel avslører en gigantisk padde som bare har ventet på at du skal berøre den med sort magi føler man et aldri så lite stikk av ærefrykt. Din egen fantasi er egentlig det eneste som setter grensene for hva som skjuler seg i alt det hvite, og når det som faktisk dukker opp ved din berøring er like fantastisk er det bare å la seg imponere.

The Unfinished Swan utvikler seg derimot til å bli langt mer enn en avansert malingssimulator. Når nivåene etterhvert endrer design, paradigmer snus på hodet og flere spillmekanikker innføres forvandles spillet til en opplevelse av de sjeldne.

Skapergleden dyrkes, og på samme måte som i spill som Flower er det utrolig givende å bare leke seg med de verktøyene man har fått til rådighet. Det faktum at det også skjuler seg en hjerteskjærende og levende historie midt oppi det hele er egentlig bare kronen på dette kunstverket av et spill.

Les anmeldelsen av The Unfinished Swan. Spillet er i salg for PlayStation 3 via PlayStation Store.

– Espen Jansen

Spilldagbok: The Sims 3, del 1

Jeg stirrer døden i hvitøyet når naboen inviterer på kaffe.

Påvirket av en fascinasjon for spillvideoer (såkalte «Let’s Plays») og min kollegas transformasjon fra taper til helt i rollespillklassikeren Quest for Glory har jeg nå bestemt meg for å utøve på den edle kunsten det er å skrive en spilldagbok.

Jeg hadde en rekke ideer til spill jeg kunne velge mellom, men blant nykomlinger som Dragon’s Dogma og klassikere som Fahrenheit, var det The Sims 3 som til slutt trakk det lengste strået. Dette er første gang jeg kaster meg inn i rollen som en vaskekte Sim siden jeg gjorde det stort med The Sims Bustin’ Out på PlayStation 2 en gang for nærmere åtte år siden. Mye har skjedd siden den gang, men mine motivasjoner - kjendisstatus, supermodellkone og en pengebinge med simoleoner - har ikke forandret seg.

Om det finnes et perfekt spill for slike spilldagbøker må det være The Sims. Spilleren har total frihet over hva man gjør med sin(e) Sim(mer), og som et resultat av dette vil også konkrete spoilere ikke være noe problem. Ferdigheter, personlighetstrekk og sosiale tilknytninger er alle faktorer som vil spille inn når man skal forme Simmen sin, og enten man ønsker å bli en magiker som snakker med gjenferd på fritiden eller en frilansjournalist med havutsikt og en forkjærlighet til rørleggerarbeid står man helt fritt til å leve livet slik man selv ønsker.

Min utvalgte Sim er for eksempel en leken og ambisiøs fyr. I så måte tar jeg utfordringer på strak arm, men samtidig har jeg vanskelig for å stole på andre mennesker og jeg er født med en solid dose paranoia. Drømmen er uansett å leve som en verdenskjent forfatter, og kanskje drive litt med rakettforskning på si – jeg er med andre ord bare en helt vanlig fyr.

Basert på virkelige hendelser

Før jeg går igang må jeg dog understreke at hendelsene som beskrives i disse spilldagbøkene kun baseres på mine opplevelser i The Sims 3 – de er på ingen måte direkte gjengivelser av det som egentlig skjedde i spillet.

Jeg prøver å utbrodere mine opplevelser med innslag fra egen fantasi slik at det skal bli så underholdende som mulig å lese. Det å for eksempel skrive om mitt første møte med min potensielle massedrapsmann av en nabo hadde blitt relativt stusselig lesestoff uten fantasiens kraft. Tvil dog ikke, alt som nedtegnes i disse spilldagbøkene er tett tilknyttet mitt liv som en Sim.

Begynnelsen på noe stort

Vårt eventyr begynner på en dag som alle andre. Ung, viril og forventningsfull har jeg nettopp gått til innkjøp av et beskjedent, og aldri så lite stygt hus midt i hjertet av den rolige forstadsbyen Sunset Valley. Plassert mellom en massiv ås og en enda større sjø virket byen i utgangspunktet som det perfekte sted å slå seg til ro i det jeg legger ut på voksenlivet, men når flyttebilen forsvinner over horisonten blir jeg straks usikker.

Med ett stykk stygt hus og en utsikt som ikke strekker seg lengre enn nabohusets irriterende høye tregjerde er det vanskelig å la seg begeistre. Jeg hadde dog ikke forventet stort – dette er jo tross alt bare begynnelsen på mitt eventyr, og det er selvfølgelig jeg selv som må grave frem gullklumpene som utvilsomt ligger skjult i denne deprimerende grushaugen.

Optimistisk spankulerer jeg verdensvant bort til inngangsdøren til mitt nye hjem – jeg hører imidlertid lyder borte fra naboen, og med håp om at gresset kanskje er grønnere på den andre siden stikker jeg forsiktig nesa mi over gjerdet. Et huskestativ vaier forsiktig i de beskjedne vindkastene som flyr gjennom gaten.

Selvbevisst, men samtidig svært motivert av min lekenhet og mitt behov for en utladning etter den tunge flytteprosessen, klyver jeg forsiktig inn i naboens bakhage – huskestativet står jo bare der, og med kordinasjon og årvåkenhet kan jeg enkelt ta et par husketak og fordufte før noen oppdager meg. Jeg beregner også at det stadig mer tilstedeværende kveldsmørket i tillegg burde fungere som brukbar kamuflasje.

Så feil kan man altså ta, for jeg har ikke mer enn plantet bakenden min på plastsetet og svingt fram og tilbake et par ganger når en stemme skjærer gjennom mørket. En korpulent, mørkhudet kar som jeg antar er nærmere femti år gammel betrakter meg kjølig fra den andre siden av hagen. Litt perpleks over å bli tatt på sengen på denne måten løpet jeg påtatt smilende bort til det som utvilsomt er min nye nabo og presenterer meg selv som nettopp det.

Vi rister hverandre i lanken – jeg smiler fortsatt fra øre til øre i håp om at dette er en forståelsesfull fyr. Det virker slik, for uten videre inviterer vedkommende meg inn på en kopp kaffe. Lettet aksepterer jeg tilbudet og sluntrer etter min nye følgesvenn inn i hans ringe bolig. Med to føtter innenfor dørterskelen rekker jeg plutselig å tenke meg om, og idet døren smeller igjen bak meg går det en frysning gjennom ryggraden og den paranoide delen av meg slår til: Hva om denne mannen har skumle hensikter?

Det skulle virkelig tatt seg ut om jeg ble brutalt myrdet av Jack The Ripper i overgangsalderen, og det før mitt eventyr engang har rukket å begynne.

Askeladden på nye eventyr

Mannen legger villig ut om livet sitt - detaljer om hvordan kona nettopp forlot ham til fordel for en annen mann og tok med seg deres to sønner på slep er urovekkende i forhold til min nåværende situasjon. Jeg har da sett nok på av krim på TV til å kjenne igjen en gal øksemorder når jeg sitter ansikt til ansikt med en.

Kaffen som morderen har kokt sammen på kjøkkenet gir jeg gradvis til den takknemlige potteplanten som står ved siden av sofaen. Det hele foregår i rykk og napp, og jeg er forsiktig med å helle ut djevelskapen kun når galningen ser en annen vei. Jeg føler meg litt som en karakter i et Askeladden-eventyr, i det minste så lenge det finnes et eventyr som handler om når «Askeladen kappdrakk gift med sin psykopatiske nabo».

Natten faller på, og jeg benytter anledningen til å takke for meg. Jeg kan øyeblikkelig se hvordan psykopaten stirrer slukøret på meg, som om jeg er et ekstra saftig bytte som nettopp har unnsluppet. Han er utvilsomt overrasket over at giften ikke fungerte som den skulle – det påtatte smilet vender tilbake når jeg vinker farvel og nærmest spurter ut døren.

Aldri så lite fornøyd med å ha overlevd mitt første møte med det som utvilsomt er en vaskekte massemorder spretter jeg hjemover – plystrende sådan. Vel framme låser jeg døren, trekker for slåen og barrikaderer det hele med et lass tunge og velplasserte flyttekasser, bare for sikkerhets skyld.

Jeg ser meg utforskende omkring i mitt nye hjem. Husstanden er foreløpig inndelt i tre rom, hvorav stuen og kjøkkenet smelter sammen med inngangspartiet som katalysator. Badet holder seg beskjedent i bakgrunnen.

Småsulten lusker jeg bort til kjøleskapet, og jeg setter straks i gang med å lage noe å knaske på før jeg går til sengs. Egg og bacon høres fortreffelig ut, og allerede mens baconet svir seg i stekepannen kan mitt indre øye formelig visualisere hvordan mine kokkeferdigheter utvides. Allerede iløpet av denne første økten på kjøkkenet lærer jeg meg et par nye oppskrifter, og gomlende på et brunsvidd egg (ingen plomme, takk) bestemmer jeg meg straks for å bli en skikkelig gourmet i nærmeste fremtid.

Veien videre

Jeg har i grunnen alt jeg trenger for å overleve her: kjøleskap, toalett, dusj og en deilig og komfortabel sen...

Jeg stusser litt når jeg faktisk ikke kan se sengen min noe sted. Jeg kunne sverge på at den ble bært inn med resten av møblementet tidligere på dagen, men nå er den altså borte vekk – forduftet. Jeg mumler noen innbitte besvergelser rettet mot flyttefolkene idet jeg hopper i pysjen og legger meg på sofaen.

Søvnen er en unnvikende kompanjong denne kvelden, og det virker som om flere timer passerer mens jeg tenker på alt jeg skal gjøre dagen derpå, for ikke å snakke om i ukene og årene som kommer.

Kanskje jeg burde skaffe meg en jobb? Egg og bacon er tross alt svært dyr kost, og det blir heller ikke billig å gå til innkjøp av en splitter nye seng. Når jeg tenker meg om må jo sengen ha et sted å være også og da må mitt nylig innkjøpte hus utvides med et soverom – dette blir dyrt, så jeg tenker straks på å begynne på min karriere som verdenskjent forfatter. Drømmen om å gjøre noe meningsfullt ut av livet mitt er uansett alltid til stede, være seg det innebærer stasjonsvogn og Golden Retriever, eller verdensherredømme.

I morgen... Vi skal få gjort alt mulig rart i morgen.

Idet jeg glir inn i drømmeland kan jeg nærmest kjenne lukten av simoleonene i pengebingen jeg har tenkt til å bygge i bakgården. Nei, vent. Det er visst bare lukten av matrestene jeg glemte å rydde opp før jeg gikk til sengs.

Den natten drømmer jeg om trollmenn, dryader og drageild. Jeg er helten, og dette er mitt eventyr.

– Espen Jansen

Ubegrunnet nostalgi

Har jeg spilt dette før?

En gang i tiden opplevde jeg ikke spill som «gode» eller «dårlige» - jeg spilte fordi det var morsomt og med denne tankegangen klarte jeg alltid å finne det positive med etthvert spill, og omtrent alt jeg fikk fingrene i ble store suksesser. Etter hvert som man vokser til her i verden er det derimot ikke like lett å finne den samme gleden i de spillene som pøses ut på markedet, og de siste årene har kun et fåtall spill virkelig klart å gi meg den samme følelsen som jeg for eksempel fikk av Wacky Races, RollerCoaster Tycoon eller Kingdom Hearts som barn.

Når jeg i dag vender tilbake til de spillene som rørte meg som barn er det med den ekstra nostalgiske følelsen hengende over meg. Det er vanskelig å forklare hvordan det fungerer i praksis, men det er på mange måter som å møte en venn man en gang kjente, men ikke har sett på fem år. De gode minnene dukker øyeblikkelig opp, og man finner fort tonen igjen. I det siste har HD-relanseringene gjort det betraktelig enklere å gjenoppleve fordums storhet, og det å få spille det aller første Ratchet & Clank eller Sly 3 på nytt etter alle disse årene er en helt magisk følelse. Spillene lever riktignok sjelden helt opp til det man husker de for, men den nostalgiske følelsen alene gjør det hele verdt det.

Her om dagen skjedde det derimot noe rart, når jeg etter mange års hvileløs nøling endelig tok til vettet og bestemte meg for å teste ut Chrono Trigger, et spill jeg tidligere har hørt mye bra om, men aldri tok initiativet til å spille. Der og da fikk jeg et skikkelig nostalgi-kick, og det til tross for at jeg aldri har spilt Chrono Trigger tidligere.

Spillet i sin helhet appellerte til meg som person, og alt fra de tåpelige bevegelsene og dansene Crono utførte, til hvordan musikken på Millenial Fair bergtok meg momentant, sendte glede og nostalgi gjennom hele kroppen min.

Store Norske Leksikon definerer nostalgi som «lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv eller en tidligere tid», men hvordan kan man lengte tilbake til noe man aldri har hatt, eller spilt for den saks skyld? Det må være noe man kan relatere til, og ikke minst noen gode minner som vekkes, og selv om jeg aldri har hatt noe forhold til Chrono Trigger i seg selv, var det mye ved spillet som virket kjent, og ikke minst veldig kjært.

Jeg dro øyeblikkelig kjensel på flere ting som kan være grunnen til at jeg reagerte som jeg gjorde. Først og fremst var det noe Pokémon-aktig ved det hele, med hvordan man ble ønsket god tur av hovedpersonens mor, for så å bevege seg ut på eventyr i en stor verden. En del inspirasjon fra Final Fantasy fantes også her og der, og da spesielt i musikken og universet jeg fikk et glimt av. Sist, men ikke minst var det svært åpenbart at Akira Toriyama, han som har skapt Dragonball, hadde en finger med i spillet, og spesielt figurene var erketypisk for hans design.

Dette er alle ting jeg uten forbehold har gode tanker om og minner fra, og alle disse elementene samlet på én gang, i ett spill, klarte altså overraskende nok å vekke nostalgikeren i meg.

Det var noe underlig ved hele opplevelsen, men på mange måter var nostalgien like sterk og ektefølt som da jeg spilte Heroes of Might and Magic III på nytt tidligere i år, eller da jeg kjøpte The Simpsons: Hit & Run for andre gang til min PlayStation 2 i fjor høst.

Det er slike opplevelser som definerer oss som spillere, og det er spill som Chrono Trigger som pussig nok definerer meg. Da må jeg vel se til å få spilt det ordentlig i den nærmeste framtid.

– Espen Jansen