Reisebrev: GDC 2012, dag 5

Det er slutt, det er over og forbi.

Det kunne ikke falt meg inn å klage på jobben min, men jeg må innrømme at det hadde vært helt ålreit å kunne stått på gata og spilt rabagastmusikk på Game Boy for en skilling. Eller bare jamma fullstendig løs i finstasen med et eller annet erkesnålt iPad-program som instrument.

Jeg vet ikke om jeg skal skylde på et helt fantastisk livlig og gjennomkreativt musikkmiljø, eller det faktum at folk her i byen har lært seg å kreve penger for hva som helst, men selv gatemusikantene i San Francisco kunne trengt et par bolas i bakhodet.

I dag var de vindfylte gatene også fylt av rekrutterere for utviklergiganten Rockstar Games, som alle hadde sine metoder for å lokke folk til å søke jobb hos selskapet. Høydepunktet var kanskje mannen som spontant brøt ut i fistel og spontandiktet en sang for å hylle arbeidsgiveren sin, ikke ulikt måten jeg er troende til å gi Øystein litt livslærdom gjennom freestyle-rapping når anledningen byr seg.

Schpaa dag, se

Villkatten jeg deler rom med har ikke vært helt i form i dag, og kombinasjonen av sykdom og jetlag blir fort en blytung bedøvelsespil. Vi snakker likevel om mannen som har vokst opp med å spise bjørk og ved nede i Førde, og han insisterte på at han var i form til å ta en god prat med Greg Kasavin – spilljournalisten som endte opp med å bli produsent for både Command & Conquer: Red Alert 3 og deilige Bastion fra i fjor.

Man stopper ikke snakketøyet vårt så lett, og vi har også vært heldige nok til å få tak i Dan Connors, sjefen for Telltale Games, og Paul Taylor, en av altmuligmennene bak indieyndlingen Frozen Synapse. I tillegg til et veldig interessant foredrag om hvordan Plants vs. Zombies-skaperen greide å lage et spill som selv moren hans fullførte. Alt det her havner ute på Gamer.no så snart noen stiller seg foran speilet og messer Lassemann tre ganger i mørket.

Det nyannonserte Game of Thrones-MMO-et må vi likevel vente med å synse om, for da vi møtte opp nede på messegulvet hvor Bigpoint og utvikler Artplant holdt til, hadde nordmennene allerede dratt hjem. Makan.

Viktige prioriteringer

På matfronten må jeg ærlig innrømme at oppdagelsen av det veldig kurante burgerstedet Super Duper Burger rundt hjørnet har avlastet de stakkars brødrobotene til Quiznos og Subway en anelse. Dette er vel kanskje tidspunktet for å innrømme at vi fortsatt ikke har spist middag på noe sånt som en restaurant enda, i løpet av seks dager her nede.

Derfor får det kanskje være et veldig uambisiøst mål å spise et ordentlig måltid på lørdag, når vi har en ettertrengt fridag å boltre oss på før vi vender det kollektivt meterlange, silkemyke håret vårt mot landet hvor heltene bor – altså Storbritannia, hvor vi mellomlander før vi hopper på en ny lufthest til moderlandet.

GDC-messen er stadig noe for seg selv, og vi har en lang liste av vidt forskjellige saker å kjerne ut i tiden som kommer. Uken har vært godt balansert på avtalefronten, der den kanskje har vært en anelse brødtungt på matsiden, og det skal bli veldig godt å få dele inntrykkene våre med dere der hjemme.

Ha det bra for i år, vi sees igjen når E3 braker løs i starten av juni!

Pis fra Gøystein og Lassebass.

PS. Jeg har lagt ved et lite bilde av kostholdet til Øystein den siste uka, som da altså er en eller annen form for grønske til overpris. Han vil selv ha med at dette langt på nær er alle flaskene han har inntatt de siste dagene.

– Lasse Lervik

Reisebrev: GDC 2012, dag 3

Nå har alt endelig løsnet for bøndene i storbyen.

Fit Slam kaller de det her, og gir inntrykk av at jeg er en velstøpt kar. Det er selvsagt langt fra virkeligheten, men fortsatt gode syvmilsstamp fra Grand Slamwich-en fra noen år tilbake. Den ugudelige køen utenfor stam-dineren gjorde kompromisser nødvendige, og Denny's-restauranten over gata har et godt bilde av hva en mann trenger. Så i dag ble det eggehviteomelett, kalkunbacon og andre ting Bibelen bevisst unngår å nevne.

Øystein ristet godt ved det inni meg da han startet dagen med å erklære at «eg vil wing-glide ut frå vinduet». Det er vanskelig å ikke skylde på de vulgære mengdene med grønskesaft han stadig betaler feite kroner for, men hvem er nå jeg til å dømme andres livsstiilvalg?

Jeg føler alltid skrustikka en anelse rundt nakken når jeg begynner messedagen med en intervjuavtale. Utenfor messene klør man gjerne på utviklernes hjerne i sammenheng med en spilløkt, eller en annen håndfast begivenhet. Det gjør det mye enklere å sette ting i sammenheng. På GDC står man stort sett på bar mark. og spørsmålene trenger en større sammenheng, på godt og vondt.

Bare prat

Jeg slo forresten av en prat med en av dem som har gitt pek-og-klikk-sjangeren en helt ny viktighet de siste årene, og lederen for World In Conflict-studioet Ubisoft Massive. Resulatet er selvsagt å finne her i strøket et sted om noen dager.

Det går gjetord om at mannen født i Furefjæra har vært og snakket med både CD Projekt og Tony Hawk, for de som vet hva det betyr. Messa har endelig knekt i det famøse åttendegiret, og våre lutter ører har hatt besøk av både Sid Meier og duoen som pønsket ut Portal 2. Oppe i det hele er det selvsagt en hel del deilig mystikk, som da vi besøkte Funcom og fikk høre hvordan ståa er i Transylvania.

Blant bander av uteliggere som vil ta på det som glinser, har det faktisk vært en strålende dag. Været er irriterende skrudd mellom sur vind og en sol som gir inntrykk av at du har gjort noe galt, men det er ingenting å si på den derre jobben vår. For de som måtte lure på hvorfor jeg sparka inn døret på hotellrommet og pryla den stakkars romkompisen min med et tresverd i går, kan det heldigvis unnskyldes med at vi fikk en deilig gangtur gjennom middelalderrabalderet War of the Roses.

Hurraby

De ellers enkle bygatene i San Francisco mye å by på i seg selv, enten man går på aggressive gatepredikanter eller gjengen i uløkka som samler grunker til stadig mer kostbare kaffekopper. Det er ikke en videre stor by, men det er ingenting å si på livet i gatene. Den oppmerksomme blodhunden vil vel kanskje bite seg merke i at håndhevelsen av narkotikaloven er litt mer slepphendt for enkle oversteg også. For å si det sånn.

Desto mer interessant er det vel hvordan sirenene alltid gjaller mellom de høye fasadene. Det burde egentlig ikke være noe annet enn trist at ambulansene, brannbilene og politikjøretøyene stadig hyler mellom grove SUV-er og Priuser-, men det er litt nyanserende for oss fra den lille bygda Oslo. Heldigvis er det bare én trønder her etter hva vi vet, med ordenen det medfører.

Datakræsj

Noen ganger lurer jeg litt på hvordan jeg skal pakke inn matopplevelsene mine, ettersom de er mange og grisete av slaget, men dagens diett har vært akkurat kjedelig nok til at jeg tør å nevne den. Brød har preget rutinene de siste par dagene, og i dag var det Quiznos som kunne glise bredt over at vi investerte i både pulled pork, roastbeef, jord, spirer og hva nå folk spiser når det ikke frister med næring.

Egentlig burde jeg la Øystein svøpe seg inntil meg som han alltid gjør når jeg har sovnet, for bærbaren hans ble i overkant båret med av de seismiske svingingene av en milliard nerder, og sa «sayonara, suckers!» midt oppe i skrivingen i kveld. Vi trenger et saftig, tungt mantra fra alle dere der ute for at den skal komme i live igjen, ettersom alle de underfundige vurderingene hans av de siste par dagenes hendelser er fanget der inne, men alt håp er ikke ute – vestlendinger er resolutte nok til å ha med en reserve-PC (og Vita og DS og PSP).

Ellers har det faktisk vært en ganske umerkverdig dag. Det er fryktelig dårlig gjort å røpe alt det kule vi har opplevd før sakene ruller ut, og den nordiske festkvelden som ventet oss etter en lang arbeidsdag er selvsagt hemmeligere enn hemmelig. Neida, det var bare vår provinsielle versjon av danskebåten.

I'mma chill, you feel me?

– Lasse Lervik

Reisebrev: GDC 2012, dag 1

I nød spiser fanden soya, som de sier.

I Nintendo 8-bit-ringetonenes rike er det ingen hvile å få, står det å lese i Fantomet. Men jeg vet ikke helt, jeg. Det er ingenting som tilsier at jeg skulle være en utpreget munter kis etter gårdagens Chevy Chase og National Lampoon-aktige clusterfuck, men det er noe med den fullstendig uironiske nerven i trendveganer-presidioen San Francisco som gjør meg lett på tå.

I dag skulle være den første ordentlige dagen av årets Game Developers Conference, men arrangørene antar nok at en god andel av de oppmøtte fortsatt sitter fast i passkontroll på Newark eller i trafikken i Los Angeles. Det har vært en stusselig foredragsdag for oss spilltekniske lekmenn. Den eneste presentasjonen vi turte å liste de enkle sinnene våre inn på, med lovnader om et berikende innblikk i den kunstige intelligensen bak spill som Kingdoms of Amalur: Reckoning og The Darkness II, druknet oss i innfløkt lingo, og vi fløt til overflaten etter knappe 20 minutter.

Soyasalighet

Den mest oppsiktsvekkende hendelsen på selve konferanseområdet var egentlig at Øystein lot seg friste av en lokkemann, og endte opp som offentlig sadoslave for et tegneprosjekt kalt Super Magnetic Game-O-Matic. Tanken er at man tar tre grisedyre tegnebrett, setter dem ut i korridorene hvor nerdene ferdes og lokker egotrippende grafikere til å illustrere absurde anslag. Konseptene utformes av den andre halvdelen av nerdedemografien, de destruktive molboene, som hiver sammen masse vilkårlige ord til en spillidé.

Øystein fikk i oppgave å tolke "Maximum Pirate Rapper Panic!!1", tilhørende sjangeren "Social Dance Tower Defense", og landkrabben fra Førde er visst like god til å føre den digitale pennen som han er til å kna skuldre. Det herlige resultatet ser dere på høyresiden.

Som premie lot jeg meg (mis)lede til vestlendingens foretrukne lunsjsted, en av disse brutalt imperialistiske kapitalistkjedene – i veganerform. Loving Hut er visst navnet, og soyakjøttet de stappa i smørbrødet mitt var faktisk akkurat så ihjelmarinert og dynket i salat, majones og annen deilig guff at jeg må vedkjenne at det smakte mat. Color me impressed!, som de sikkert hadde sagt her i strøket.

Ikke uten min burger!

Med vomma full av grums trasket jeg på den første ordentlige avtalen vår for året, som Paradox stod for. Oppe i en blokkleilighet midt i bykjernen viste de frem tre splitter nye indiespill, og smörgåstårten de hadde med seg over fjorden var utsøkt. Mer dyptpløyende inntrykk får dere i løpet av uka, men de finurlige prosjektene deres gjorde lite for å motbevise mitt bilde av dem som en av bransjens aller mest interessante utgivere for øyeblikket.

Det er mer enn jeg kan si om Bistro Burger-galskapen jeg lot utfordre meg til kveldsmat istad, i jakt på et kjapt måltid så vi kunne komme i ordentlig gang med skrivingen. Stedet befant seg på en food court, og jeg hadde vel ikke spist middagen min på et sånt sted om det ikke var for at Furevik virkelig ikke kunne legge seg uten å innta en potetcurry. Måltidet inneholdt visst både potet og curry, noe han satte pris på, mens mitt stort sett bestod av kjøttslintrer og hvitløk raspet over potetens makabre fetter – curly fries. Men selv om det er "forskjell på skjit og painnkak", som de sier i Trøndelag, så finnes det ikke noe sånt som en dårlig hamburger – bare en middelmådig.

Satt i brøk har dette vært en forholdsvis rolig dag med mye joda-mat, selv om det er verdt å nevne at vi inntok frokost på den evige klassikeren Subway, hvor jeg ikke bare valgte kalkun og bacon, men også naturens bacon – den godfeite avokadoen. Rent faglig tar nok trykket seg opp noe veldig i morgen, med et par svært lovende tilstelninger fra EA, flere interessante foredrag og et par avtaler som lar oss prøve noen herlige kommende spill med egne pølsefingre.

Inntil neste gang: live long and prosper hard!

– Lasse Lervik