Alias

Det ville være lett å fraskrive Alias som nok et middelmådig franchisespill av den typen vi har så alt for mange av allerede, og som ser ut til å bli en litt for stor del av spillindustriens fremtid. I utgangspunktet virker det nemlig som et helt ordinært tredjepersons actionspill hvor det eneste som skiller det fra andre spill i sjangeren er de lisensierte karakterene som skal lokke tilhengere av TV-serien til å kjøpe spillet. Det tar heldigvis ikke så lang tid før spilleren begynner å innse at gameplayet klarer å stå på sine egne to ben, og at Alias har mer enn lisensierte karakterer og kjente skuespillere å vise til. Dette er ikke et av årets storspill, men det er gøy å spille, varer rimelig lenge og nyter godt av både god grafikk, lyd og musikk. Med andre ord; dette er et spill du antakelig ikke vil savne om du ikke kjøper det, samtidig som det er et spill du vil få mye moro av om du kjøper det.

Redd verden. Igjen!?!
Spillets historie er rimelig troverdig i begynnelsen, men tar raskt av og blir både usannsynlig og dum, på tross av at den er skrevet av J. J. Abrams (for tilhengere kan det nevnes at spillet foregår mellom episode 19 og 20). Det som redder historien er skuespillerne, som jevnt over gjør en god jobb. De fleste karakterene spilles av de samme som spiller dem i serien, noe som er et definitivt pluss. Det er imidlertid ikke alle skuespillerne som høres like overbevisende ut, og dessuten er slett ikke alle dialogene like godt skrevet som det en forventer av et spill av denne typen. Spesielt føles de patetiske forsøkene på humor fra spillets teknologiekspert ganske slitsomme i lengden.

Uansett, i det store og hele går spillet ut på at du - som den kvinnelige agenten Sydney Bristow - skal hindre de onde skurkene Sark og Anna Espinosa å få tilgang på et slags laservåpen som kan brukes til å manipulere folks tanker og dermed kontrollere dem (det ultimative målet deres er sikkert verdensherredømme, det er alltid verdensherredømme de vil ha, slemmingene i slike spill). Spillets hendelser foregår på en rekke ulike steder rundt om på kloden, og disse er faktisk rimelig interessante. Når spillet begynner er Sydney forkledd som en servetrise, og besøker et kasino i Monte Carlo som eies av en av de slemme skurkene i spillet. Organisasjonen mistenker at det foregår skumle ting i kasinobygningen, noe det etter hvert viser seg at de har rett i. Det første målet for Sydney er å snike seg ubemerket inn i bakrommene i bygningen, men målene blir raskt langt mer spennende.

Kung Fu Kia Daewoo!
Sydney er ei atletisk jente, med mange bevegelser til rådighet. Kampsystemet i Alias er faktisk rimelig intelligent, og gir mange muligheter. I starten vil nok de fleste klikke frenetisk på de to angrepsknappene, men etter hvert som de lærer systemet å kjenne blir det langt mer spennende. I tillegg til en vanlig angrepsknapp har spillet en spesialangrepsknapp, og det Sydney gjør når du klikker på denne avhenger helt av situasjonen. Ligger det en fiende på marken foran henne vil hun for eksempel kunne gi ham eller henne nådestøtet (det er kanskje ikke særlig snilt å slå en som ligger nede, men det moralske spørsmålet hopper vi lett over her). Hvis hun er bak en fiende som ikke har merket henne enda kan hun bruke spesialangrepet til å ta livet av denne fienden stille og ubemerket, og hvordan hun gjør dette avhenger helt av hva slags våpen hun har (om noe). Stort sett går det på å knekke nakken til stakkaren på en eller annen måte.

Spesialangrepet brukes også intelligent i forhold til omgivelsene. Hun vil, for eksempel, slå hoder i tilgjengelige bord, kaste folk hardt mot vegger (og gi dem et godt slag i det de faller tilbake) eller slenge dem utfor avsatser og liknende. Dessuten kan hun selv gjøre spennende ting som å "klatre opp" vegger for så å ta saltomortale (typisk slike fancy bevegelser som ofte spilles i sakte film) eller hoppe ned på fiender fra avsatser og liknende. Variasjonen blir ikke mindre av at hun har en hel rekke våpen til rådighet, fra flasker, køller og feiekoster til kniver, sverd og økser. I tillegg kan hun bruke maskingevær, og disse er spesielt dødelige. Ammunisjon er det imidlertid aldri mye av, så disse våpnene blir stort sett bare brukt i spesialtilfeller. De andre våpnene har også en tendens til å gå i stykker etter hvert, så det blir mye ren håndkamp også.

Takket være denne variasjonen blir kampsekvensene spennende, brutale og rimelig intelligente. Akkurat slik vi liker dem, med andre ord. Men kamp er ikke alt Alias har å by på. Som nevnt over er det mulig å ta ut fiender med en enkelt, lydløs bevegelse om du ikke er oppdaget, og sniking kan spille en stor rolle i gameplayet om du ønsker det. Ikke bare kan du gå eller krype svært stille, men du kan også snike deg langsomt med ryggen mot en vegg, og titte forsiktig rundt hjørner for å sørge for at fienden står med ryggen til når du beveger deg forbi. Spillet inneholder mange muligheter på dette området, og gameplayet blir på den måten mye mer komplett. Dette er imidlertid ikke noe Deus Ex, og du har stort sett bare en vei å gå gjennom de lineære brettene. Dessuten er det å unngå fienden totalt ofte mer bry enn det er verd.

Ph34r my 1337 h4xx0r sk1llz!
Et Alias-spill hadde ikke vært troverdig uten en rekke høyteknologiske hjelpemidler, og ved hjelp av disse blir gameplayet enda mer variert. Blant dippeduttene du får tilgang til er et minikamera, låsedirker og et verktøy som brukes til å hacke seg inn på datamaskiner. Låsedirkene er morsomme, og benytter seg av håndkontrollerens vibreringsfunksjon for å gi deg fysisk tilbakemelding om hvordan du gjør det. Systemet er enkelt, men morsomt. Det er også artig å sette laseralarmer ut av spill ved hjelp av en pistol som skyter reflektorer, men det er definitivt gøyere de første gangene enn den tiende.

Hackesekvensene får form av en slags dårlig versjon av Mastermind, der du må gjette en kombinasjon av (oftest) tre bokstaver for å komme videre. De første par gangene du gjennomfører denne vil du antakelig synes det er ganske ok, men etter hvert blir det bare en unødvendig og ofte svært frustrerende forsinkelse (etter hvert får du attpå til begrenset med tid til å gjette kombinasjonene). Å gjette bokstavkombinasjoner har uansett ingenting med ordentlig hacking å gjøre, og vil jeg spille "Hollywood-hacker" skrur jeg heller på PC-spillet Uplink. Det er faktisk gøy, i motsetning til hackesekvensene i Alias.

Disse sekvensene er dessverre ikke det eneste med gameplayet som frustrerer av og til. Kamerasystemet fungerer stort sett greit (du styrer kameravinkelen med en stikke og karakteren med den andre), men noen ganger blir det litt problematisk og fører til ergrelse. En annen irriterende sak er at når Sydney skal manipulere ting i spillverdenen (åpne dører, hacke datamaskiner, osv) må hun stå akkurat riktig plassert, og dette blir ekstra kjedelig av at hun ikke kan stå for nærme tingen hun vil manipulere. Ofte må du derfor bevege henne litt frem og tilbake før du får mulighet til å gjøre det du vil.

Kanskje litt lett?
Disse detaljene påvirker heldigvis bare gameplayet i mindre grad, og Alias er stort sett veldig enkelt å spille. Du kan ikke lagre når du vil i dette spillet, men kun på spesielle lagrepunkter. Disse er rimelig godt fordelt rundt om på brettene, og systemet fungerer godt. Sydney sin helsetilstand vil langsomt forbedre seg hvis hun står i ro, og hvis hun er skadet kan du bare la konsollen stå en stund, så vil hun være helt frisk når du kommer tilbake. Du trenger stort sett aldri være redd for at fienden skal finne henne mens hun står ubevoktet, for saken er nemlig at de følger rimelig faste rutiner, og er ikke særlig interesserte i å lete etter henne på egenhånd. Det skal heller ikke mye til å riste av seg en fiende, og det må nok sies at den kunstige intelligensen godt kunne vært litt skarpere.

Presentasjonen til spillet er helt grei. Som nevnt tidligere gjør skuespillerne en rimelig god jobb, og lydeffektene ellers gjør akkurat det de må. Musikken bygger også fint opp om det som skjer på skjermen, men er ellers lite minneverdig. Grafikken er ganske pen, og animasjonene er gode. Omgivelsene er stort sett spennende å se på, og det mest minneverdige er kanskje museet i Kairo. Dessverre har ikke spillet implementert noen form for realistisk fysikk, så de nøyaktig modellerte dinosaurskjelettene får dessverre stå urørt - vi kan ikke tilfeldigvis komme borti dem litt for hardt slik at de faller sammen. Kanskje vi er bortskjemte.

Konklusjon
Alias er et spill som er lett å like, men som antakeligvis blir glemt innen året er omme. Det tilbyr mange timers god underholdning, og er dessuten langt fra så rett-frem som det ser ut i starten. Det intelligente kampsystemet og de mange hjelpemidlene gjør gameplayet variert og spennende, og selv om spillet slett ikke er vanskelig (mye takket være det at Sydney i praksis har "uendelig" helse, så lenge du er tålmodig nok til å vente) har det en grei varighet. Det er sikkert slik at tilhengere av serien er de som får mest ut av å spille Alias, slik det har en tendens til å være med slike spill, men det er slett ikke nødvendig med erfaring fra TV-serien for å ha det moro med dette spillet.

Alias

PS2
Slippdato: 15. april 2004
Sjanger: Action
Utvikler: Acclaim Studios
Utgiver: Pan Vision

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen