ANMELDELSE: Baldur's Gate: Enhanced Edition
Anmeldelse

Baldur's Gate: Enhanced Edition

Returen til sverdkysten er bedre enn noensinne.

The Black Pits

I tillegg til å utbedre den originale utgaven av spillet har utviklerne laget en egen tilleggsdel. Denne heter The Black Pits og velges fra hovedmenyen i spillet. Her spiller du som seks valgfrie figurer, og dette er et godt sted å teste ut ulike klasser. Gruppen din har blitt kidnappet av den onde, mørke alven Baeloth. Han er en mektig magiker og har tatt kontroll over en gjeng dverger som har hugget ut en stor arena for ham i «The Underdark». Her må de seks kompanjongene dine kjempe for livet for å underholde Baeloth og hans fiffe gjester.

Slik ser arenaen ut i The Black Pits.
Slik ser arenaen ut i The Black Pits.

Det tar rundt seks timer å spille gjennom The Black Pits, og det meste består av å bekjempe en rekke ulike fiender som Baeloth kaster på deg inne i arenaen. Mellom hver kamp får du en pause hvor du kan kjøpe utstyr og oppgradere krigerne dine. Det er en actionfylt spillmodus hvor mye erfaringspoeng og penger deles ut på kort tid.

Konteksten presenteres gjennom dialog med de ulike kjøpmennene som finnes i arenaen. Det er en håndfull interessante figurer her, og du får vite mer om dem og om situasjonen deres etter hvert som du avanserer i gladiatorrekkene. Målet er selvsagt å ta knekken på Baeloth og vinne sin frihet, og du finner snart ut at du ikke er alene der nede om å ønske død og fordervelse over den arrogante verten.

Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var noe skeptisk til et ekstra eventyr som var totalt adskilt fra hovedhistorien. Etter hvert som jeg spilte måtte jeg innse at dette egentlig var en ganske morsom tilleggsdel. Det kjappe tempoet og de mange ulike fiendene du møter på tvinger deg til å endre kampstrategien din gang på gang, og det er definitivt en god trening før du setter ut på selve spillet. Det er også en relativt kjapp måte å se hvordan de ulike klassene utvikler seg når de får mer erfaring. Det blir raskt åpenbart hvilke eventuelle mangler gruppen din vil ha.

The Black Pits er likevel ikke helt uten problemer. Først og fremst savnet jeg en bedre måte å laste inn figurene mine fra et lagret spill av Baldur's Gate. Jeg kunne tenke meg å bare hente den siste lagringsfila, men så enkelt er det ikke. Dersom du ønsker å bruke samme gruppen som du gjør i hovedspillet, må du inn der og eksportere hver enkelt figur slik at disse kan lastes inn i The Black Pits. Tungvint. Ellers forsøkte jeg også å angripe Baeloth mens jeg stod blant kjøpmennene og ventet på neste arenakamp. Dette førte til at spillet låste seg og jeg måtte stenge ned hele spillet og starte opp på nytt igjen.

Det første møtet med Imoen og Gorion er akkurat som jeg husker det.
Det første møtet med Imoen og Gorion er akkurat som jeg husker det.

Gode gamle Baldur's Gate

Det nye innholdet som er lagt til blir egentlig for en fotnote å regne. Det er det massive, originale eventyret som gjør dette til en utsøkt opplevelse. Det å lede helten din gjennom en historie som bare vokser seg større, sette sammen din egen gruppe eventyrere av interessante personer du møter på din vei, og fritt kunne utforske dine omgivelser, det er det som er kjernen i Baldur's Gate-opplevelsen.

Jeg kan umulig sette meg inn i hvordan dette spillet oppleves for folk som aldri har spilt det før. Det blir for mye nostalgi i bildet for meg til det. Skal jeg likevel forsøke å trekke en paralleller til moderne ekvivalenter som Dragon Age-serien, synes jeg at denne oppussede versjonen absolutt tåler sammenlikningen når man prater om opplevelse og underholdning. Effektene av de ulike trylleformlene er kanskje ikke like nydelige, og måten hovedfiguren forholder seg til sine medreisende er åpenbart mer overfladisk, men like fullt står denne klassikeren på egne ben.

Baldur's Gate har mye mer valgfrihet enn sine moderne konkurrenter. I tillegg er gjenspillingsverdien uendelig mye større siden du her er nødt til å velge bort mange muligheter, noe det blir mindre og mindre av i dagens moderne rollespill. Det er noe purt og nesten naivt over hvordan du slippes løs innen for AD&D-regelsettet og kan nærmest gjøre som du vil. Det er fortsatt mulig å se koblingen tilbake til penn og papir-rollespillene og det er noe i hvert fall jeg lengter tilbake til. Alle som har tidligere har kost seg langs Sverdkysten kommer til å gjøre det igjen med denne utgivelsen, og jeg vil bli overrasket om ikke nye disipler også vil føye seg inn i rekken av forkynnerne. Det er en grunn til at dette ble en klassiker.

Konklusjon

Baldur’s Gate er fortsatt et helt fantastisk spill. Det holder seg særdeles bra og jeg har storkost meg med min retur til Sverdkysten. Utviklerne har definitivt lykkes i det de forsøkte på. De har gjort en gammel klassiker tilgjengelig på nye maskiner med de krav som stilles til nylanseringer av spill i dag. Spillet har kanskje ikke fått «achievements» og støtte for automatiske oppdateringer til sosiale medier, men akkurat det synes jeg egentlig bare er positivt. De har behandlet kildematerialet med omhu og presenterer dette på en strålende måte.

Hver gang håper jeg at noen ekstraordinært skal skje slik at Gorion overlever.
Hver gang håper jeg at noen ekstraordinært skal skje slik at Gorion overlever.

Det nye innholdet føles på mange måter litt unødvendig, men jeg liker godt at regelsystemet er hentet fra Baldur’s Gate II: Shadows of Amn. Dette innebærer også at det blir flere klasser tilgjengelig, og på den måten kan man forsvare at de legger til de tre nye figurene for å vise frem hvilke muligheter denne oppgraderingen gir. Litt teknisk smårusk til tross, de nye figurene fungerer helt fint, er lette å ignorere hvis du vil holde deg til de gamle, og jeg opplevde dem ikke som noe overtramp mot barndomsminnet mitt. Tvert i mot synes jeg det bare var fint å få inn litt flere figurer, litt mer utstyr, og litt mer innhold. Den nye spillmodusen, The Black Pits, fungerte også fint, og var underholdende, uten å være banebrytende på noen måte.

Å skulle gi en karakter til Baldur’s Gate virker smått absurd. Hadde jeg anmeldt dette spillet da det kom ut i 1998 hadde det definitivt blitt full pott. Jeg anmelder spillet på dets egne premisser og det ville være urettferdig å stille samme grafiske krav til dette som man gjør til for eksempel Dragon Age-serien. Man må ta oppussingsjobben med i vurderingen og her har utviklerne rett og slett gjort en strålende jobb. Oppskaleringen til høyere oppløsning fungerer kjempebra og spillet ser nydelig ut selv på den 40-tommers TV-skjermen i stua. I tillegg gikk både nedlasting og installasjon helt smertefritt og det kjører helt uproblematisk på min moderne stasjonære datamaskin.

Selv om det litt overraskende er noe småfusk med enkelte av de nye elementene i spillet, blir det ørsmå detaljer i mine øyne. Det viktigste er hvordan det originale spillet er teknisk oppdatert og tilgjengeliggjort. Jeg var veldig spent på hvordan dette kom til å bli da jeg først hørte at Overhaul Games skulle ta for seg Baldur's Gate, men de har lykkes fullt ut. Nå kan alle nyte en gammel klassiker, og det fortjener den. Jeg kan ikke si noe om hvordan det funker på nettbrett, men på PC er dette full pott og varmeste anbefalinger fra meg. Eller som Minsc ville sagt: «The stuff of legend, right Boo?»

Baldur’s Gate: Enhanced Edition er i salg til PC (testet) og iPad. Utgaver til Mac og Android er også på vei.

Vurdering

Kommentarer (43)

Forsiden akkurat nå

Til toppen