ANMELDELSE: Baldur's Gate: Enhanced Edition
Anmeldelse

Baldur's Gate: Enhanced Edition

Returen til sverdkysten er bedre enn noensinne.

De fleste gamere husker nok ett spesielt spill fra barndommen som gjorde at man ble hodestups forelsket i spillmediet. Jeg hadde spilt mye tidligere og var svært fascinert av spill generelt, men første gang jeg prøvde Baldur’s Gate fikk jeg bakoversveis. Det var som en hel verden av muligheter åpnet seg og jeg hadde aldri trodd at noe spill kunne åpne øynene mine på den måten. Baldur’s Gate er grunnen til at jeg har tilbakelagt tusenvis av timer i rollespill, og jeg er neppe alene.

Denne sammenlikningen viser godt hvor mye mer du får plass til på skjermen i den nye utgaven.
Denne sammenlikningen viser godt hvor mye mer du får plass til på skjermen i den nye utgaven.

Baldur’s Gate introduserte meg for Forgotton Realms-verdenen og Dungeons and Dragons-reglene. Det hadde en horde med ulike figurer jeg møtte på ferden, og jeg fikk følelsen av at det endelig var et spill jeg kunne spille på mine premisser. Man kan sikkert argumentere for at noen av spillene som kom rundt samme tiden, som Fallout og Planescape: Torment, var bedre på enkelte punkter. Ser man imidlertid på den totale pakken, og på påvirkningskraften spillet hadde etterpå, blir Baldur’s Gate stående som et legendarisk kapittel i rollespillenes saga.

For meg er Baldur's Gate et av mine kjæreste barndomsminner. Det jeg ønsket fra denne oppussede utgaven var en versjon som skånsomt oppgraderte det gamle spillet slik at det både grafisk og praktisk var enklere å nye den gamle klassikeren. På samme tid var det viktig for meg at de ikke klusset til spillet på noen måte. Jeg ønsket å gjenoppleve de gode stundene jeg hadde da jeg spilte dette i oppveksten. Samtidig ville jeg at alle som gikk glipp av det tidligere kunne spille det og forstå hvorfor dette er en klassiker. Min retur til sverdkysten skuffet ikke.

Enhanced Edition

Det var tilbake i 1998 vi for første gang stiftet bekjentskap med Minsc, Imoen og alle de andre figurene i Baldur’s Gate. Nå er altså en oppusset utgave av det fantastiske eventyret tilgjengelig for både PC, Mac, iPad og Android, men Overhaul Games har gjort mer enn bare å polere. De har også laget en del nytt innhold, flere nye figurer, og et eget nytt eventyr. Spillet har også nye videosnutter, en utvidet opplæringsdel og inkluderer den originale utvidelsespakken Tales of the Sword Coast.

Først og fremst er spillet oppgradert til å støtte høyere oppløsning og bredskjermformat. Dette gjør at man får plass til mer på skjermen, noe som er en forbedring jeg setter stor pris på. Du kan enkelt zoome inn og ut med musehjulet dersom du foretrekker å ha den samme gamle avstanden til figurene dine. Spillet har også fått tekniske oppgraderinger som gjør at det nå kjører bra på moderne maskiner. Det benytter seg av en nyere utgave av Infinity-motoren som gjør at ting glir bedre enn det gjorde i gamle dager. Utviklerne skal også ha gjort over 400 små og store forbedringer i spillet. Det er ingen tvil om at Baldur's Gate nå er mer tilgjengelig for et moderne publikum.

Selv om spillet er pusset opp føler jeg ikke at utviklerne har «besudlet» spillet på noen måte. Det er fortsatt det samme gamle spillet, med samme vanskelighetsgrad, og de kjente og kjære omgivelsene ser hovedsakelig like ut. Noen nye stemmer og nye figurportrett er lagt til, men alt det gamle er der fortsatt. Den spennende historien som tar deg gjennom hele sverdkysten og inn i den store metropolen med samme navn som spillet, holder seg fremdeles svært bra. Det er også svært moro å sjonglere oppdragene til de ulike figurene du har i gruppen din og hvem du har med deg påvirker i stor grad din opplevelse av eventyret.

Den nye og den gamle figuroversikten.
Den nye og den gamle figuroversikten.

Regelsettet er oppdatert til det vi kjenner fra Baldur’s Gate II: Shadows of Amn. Det vil blant annet si at det er flere valgmuligheter når det kommer til klasser og våpentyper. Dette har igjen ført til at utviklerne har måttet legge til en del utstyr i spillet som komplimenterer de nye klassene. Jeg har ikke hatt noen negative opplevelser med dette, og synes dette bare gjorde at turen tilbake til Sverdkysten ble enda bedre.

Menysystemet har også blitt oppgradert og ligner nå mer på det vi finner i Baldur's Gate II, enn i det originale Baldur's Gate. I tillegg har utviklerne gjort en del mer informasjon tilgjengelig slik at spilleren får en bedre forståelse for hvordan det noe intrikate kampsystemet egentlig fungerer. Da er det lettere å avgjøre hva slags utstyr man bør bruke, og hvilke figurer som til sammen utgjør en slagkraftig gruppe. Selv med endringene virker likevel menyene velkjente for returnerende fans av serien. Det som tidligere fungerte bra, fungerer nå enda bedre.

Et problem er at mange av menyene virker å være designet for trykkskjerm og ikke for den klassiske PC-musa. Flere steder ønsket jeg å bla nedover i menyene med musehjulet, men det var ikke alltid mulig. I stedet måtte jeg trykke midt på skjermen og dra meg nedover som man er vant til på mobiltelefoner og nettbrett. Det er ikke et stort problem, men det føles rart og unødvendig.

Jeg har ikke testet flerspillerdelen da jeg ikke hadde noen å spille sammen med. Utviklerne hevder at dette aspektet skal være forbedret slik at man fint kan spille sammen med en venn. Det tilbys riktignok ingen tjeneste for å finne noen å spille med. Du må på forhånd vite IP-adressen til dine eventyrlystne kamerater. Personlig synes jeg ikke at dette er et spill som egner seg til å spille sammen med andre. Det som likevel er kult er at dersom du starter et flerspillerspill alene, kan du selv lage opptil seks figurer og dermed spille gjennom hele spillet med en hel gruppe du selv har laget. Da kan du skreddersy gruppen din og slipper å satse på tilfeldige figurer du møter på veien.

Fremmedfolk på besøk

Utviklerne har lagt til tre nye figurer, og alle har sin egen historie som utvikler seg gjennom spillet. Figurene har knyttet til seg egne områder og oppdrag, nyinnspilte stemmer, og en rekke dialoger med både hovedpersonen og de andre figurene du reiser rundt med. Baldur’s Gate har i utgangspunktet ganske mange figurer du kan møte og få med deg, så det føles ikke som om de tre nye egentlig fyller noen hull når det gjelder å sette sammen en gruppe med komplementære egenskaper. Derimot innehar de nye klasser som ikke var tilgjengelig i spillet før oppgraderingen.

Den nye munken Rasaad yn Bashir.
Den nye munken Rasaad yn Bashir.
Den nye magikeren Neera.
Den nye magikeren Neera.

Den mest slagkraftige av de nye figurene er halvorken Dorn Il-Khan. Han er en såkalt «Blackguard», en mørk kriger som på mange måter kan beskrives som en anti-Paladin. Han ønsker hevn mot sine tidligere eventyrkamerater som på et tidspunkt lot ham i stikken. Med et mektig tohåndssverd denger han løs på fiender og blir dermed et alternativ for de som trenger en mektig kriger i en ond eventyrgruppe.

Munken Rasaad yn Bashir er av det mer godhjertede slaget. Han vokste opp som lommetyv, men ble etter hvert tatt hånd om av en gruppe munker som lærte ham opp både i kampteknikk og i deres tankesett. Etter at hans bror ble myrdet av skyggetyvene i Athkatla satte han ut på reise for å finne meningen med livet og sin rolle i verden. Han er av den filosofiske typen så forbered deg på lange samtaler om hva som er rett og galt. Han er også den første spillbare figuren i Baldur’s Gate-serien som bruker munkeklassen, og det er artig å ha en med seg en kar som slåss uten våpen.

Den siste nye figuren er Neera. Hun er trollkvinne, men en såkalt «wild mage». Det vil si at hun ikke har full kontroll over de magiske evnene sine og ofte kan uforutsette ting skje når hun forsøker seg på trylleformler. Hun fremstår som en litt usikker person som måtte flukte fra hjemmet sitt etter at hun satte fyr på flere klassekamerater ved et uhell. Hun er desperat etter å få mer kontroll over magien sin og ber deg hjelpe henne. Hennes oppdrag har en mer humoristisk natur som passer godt inn i spillet. Siden det allerede finnes en rekke trollmenn å velge mellom føles Neera noe unødvendig. Hadde hun i stedet vært en «sorcerer» ville hun vært mer aktuell å inkludere i følget mitt.

Det er lett å ignorere dem dersom man vil holde seg til de gamle kjenningene, men de nye figurene bryter på ingen måte med spillet. Derimot var det noe småkluss med dialogen deres. Ved flere anledninger fikk jeg opp den samme dialogen, når det egentlig var meningen at en ny skulle dukke opp. I tillegg opplevde jeg at dialoger ikke dukket opp når de burde i de figurspesifikke oppdragene. Jeg synes det er for dårlig at ikke dette fungerer ordentlig når det er såpass lite innhold som er nytt. For øvrig virker det som om alle figurene er fritt tilgjengelig i PC-utgaven av spillet, mens på iPad vil Dorn og Neera være ekstrapakker du må kjøpe utenom.

The Black Pits

I tillegg til å utbedre den originale utgaven av spillet har utviklerne laget en egen tilleggsdel. Denne heter The Black Pits og velges fra hovedmenyen i spillet. Her spiller du som seks valgfrie figurer, og dette er et godt sted å teste ut ulike klasser. Gruppen din har blitt kidnappet av den onde, mørke alven Baeloth. Han er en mektig magiker og har tatt kontroll over en gjeng dverger som har hugget ut en stor arena for ham i «The Underdark». Her må de seks kompanjongene dine kjempe for livet for å underholde Baeloth og hans fiffe gjester.

Slik ser arenaen ut i The Black Pits.
Slik ser arenaen ut i The Black Pits.

Det tar rundt seks timer å spille gjennom The Black Pits, og det meste består av å bekjempe en rekke ulike fiender som Baeloth kaster på deg inne i arenaen. Mellom hver kamp får du en pause hvor du kan kjøpe utstyr og oppgradere krigerne dine. Det er en actionfylt spillmodus hvor mye erfaringspoeng og penger deles ut på kort tid.

Konteksten presenteres gjennom dialog med de ulike kjøpmennene som finnes i arenaen. Det er en håndfull interessante figurer her, og du får vite mer om dem og om situasjonen deres etter hvert som du avanserer i gladiatorrekkene. Målet er selvsagt å ta knekken på Baeloth og vinne sin frihet, og du finner snart ut at du ikke er alene der nede om å ønske død og fordervelse over den arrogante verten.

Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var noe skeptisk til et ekstra eventyr som var totalt adskilt fra hovedhistorien. Etter hvert som jeg spilte måtte jeg innse at dette egentlig var en ganske morsom tilleggsdel. Det kjappe tempoet og de mange ulike fiendene du møter på tvinger deg til å endre kampstrategien din gang på gang, og det er definitivt en god trening før du setter ut på selve spillet. Det er også en relativt kjapp måte å se hvordan de ulike klassene utvikler seg når de får mer erfaring. Det blir raskt åpenbart hvilke eventuelle mangler gruppen din vil ha.

The Black Pits er likevel ikke helt uten problemer. Først og fremst savnet jeg en bedre måte å laste inn figurene mine fra et lagret spill av Baldur's Gate. Jeg kunne tenke meg å bare hente den siste lagringsfila, men så enkelt er det ikke. Dersom du ønsker å bruke samme gruppen som du gjør i hovedspillet, må du inn der og eksportere hver enkelt figur slik at disse kan lastes inn i The Black Pits. Tungvint. Ellers forsøkte jeg også å angripe Baeloth mens jeg stod blant kjøpmennene og ventet på neste arenakamp. Dette førte til at spillet låste seg og jeg måtte stenge ned hele spillet og starte opp på nytt igjen.

Det første møtet med Imoen og Gorion er akkurat som jeg husker det.
Det første møtet med Imoen og Gorion er akkurat som jeg husker det.

Gode gamle Baldur's Gate

Det nye innholdet som er lagt til blir egentlig for en fotnote å regne. Det er det massive, originale eventyret som gjør dette til en utsøkt opplevelse. Det å lede helten din gjennom en historie som bare vokser seg større, sette sammen din egen gruppe eventyrere av interessante personer du møter på din vei, og fritt kunne utforske dine omgivelser, det er det som er kjernen i Baldur's Gate-opplevelsen.

Jeg kan umulig sette meg inn i hvordan dette spillet oppleves for folk som aldri har spilt det før. Det blir for mye nostalgi i bildet for meg til det. Skal jeg likevel forsøke å trekke en paralleller til moderne ekvivalenter som Dragon Age-serien, synes jeg at denne oppussede versjonen absolutt tåler sammenlikningen når man prater om opplevelse og underholdning. Effektene av de ulike trylleformlene er kanskje ikke like nydelige, og måten hovedfiguren forholder seg til sine medreisende er åpenbart mer overfladisk, men like fullt står denne klassikeren på egne ben.

Baldur's Gate har mye mer valgfrihet enn sine moderne konkurrenter. I tillegg er gjenspillingsverdien uendelig mye større siden du her er nødt til å velge bort mange muligheter, noe det blir mindre og mindre av i dagens moderne rollespill. Det er noe purt og nesten naivt over hvordan du slippes løs innen for AD&D-regelsettet og kan nærmest gjøre som du vil. Det er fortsatt mulig å se koblingen tilbake til penn og papir-rollespillene og det er noe i hvert fall jeg lengter tilbake til. Alle som har tidligere har kost seg langs Sverdkysten kommer til å gjøre det igjen med denne utgivelsen, og jeg vil bli overrasket om ikke nye disipler også vil føye seg inn i rekken av forkynnerne. Det er en grunn til at dette ble en klassiker.

Konklusjon

Baldur’s Gate er fortsatt et helt fantastisk spill. Det holder seg særdeles bra og jeg har storkost meg med min retur til Sverdkysten. Utviklerne har definitivt lykkes i det de forsøkte på. De har gjort en gammel klassiker tilgjengelig på nye maskiner med de krav som stilles til nylanseringer av spill i dag. Spillet har kanskje ikke fått «achievements» og støtte for automatiske oppdateringer til sosiale medier, men akkurat det synes jeg egentlig bare er positivt. De har behandlet kildematerialet med omhu og presenterer dette på en strålende måte.

Hver gang håper jeg at noen ekstraordinært skal skje slik at Gorion overlever.
Hver gang håper jeg at noen ekstraordinært skal skje slik at Gorion overlever.

Det nye innholdet føles på mange måter litt unødvendig, men jeg liker godt at regelsystemet er hentet fra Baldur’s Gate II: Shadows of Amn. Dette innebærer også at det blir flere klasser tilgjengelig, og på den måten kan man forsvare at de legger til de tre nye figurene for å vise frem hvilke muligheter denne oppgraderingen gir. Litt teknisk smårusk til tross, de nye figurene fungerer helt fint, er lette å ignorere hvis du vil holde deg til de gamle, og jeg opplevde dem ikke som noe overtramp mot barndomsminnet mitt. Tvert i mot synes jeg det bare var fint å få inn litt flere figurer, litt mer utstyr, og litt mer innhold. Den nye spillmodusen, The Black Pits, fungerte også fint, og var underholdende, uten å være banebrytende på noen måte.

Å skulle gi en karakter til Baldur’s Gate virker smått absurd. Hadde jeg anmeldt dette spillet da det kom ut i 1998 hadde det definitivt blitt full pott. Jeg anmelder spillet på dets egne premisser og det ville være urettferdig å stille samme grafiske krav til dette som man gjør til for eksempel Dragon Age-serien. Man må ta oppussingsjobben med i vurderingen og her har utviklerne rett og slett gjort en strålende jobb. Oppskaleringen til høyere oppløsning fungerer kjempebra og spillet ser nydelig ut selv på den 40-tommers TV-skjermen i stua. I tillegg gikk både nedlasting og installasjon helt smertefritt og det kjører helt uproblematisk på min moderne stasjonære datamaskin.

Selv om det litt overraskende er noe småfusk med enkelte av de nye elementene i spillet, blir det ørsmå detaljer i mine øyne. Det viktigste er hvordan det originale spillet er teknisk oppdatert og tilgjengeliggjort. Jeg var veldig spent på hvordan dette kom til å bli da jeg først hørte at Overhaul Games skulle ta for seg Baldur's Gate, men de har lykkes fullt ut. Nå kan alle nyte en gammel klassiker, og det fortjener den. Jeg kan ikke si noe om hvordan det funker på nettbrett, men på PC er dette full pott og varmeste anbefalinger fra meg. Eller som Minsc ville sagt: «The stuff of legend, right Boo?»

Baldur’s Gate: Enhanced Edition er i salg til PC (testet) og iPad. Utgaver til Mac og Android er også på vei.

Kommentarer (43)

Forsiden akkurat nå

Til toppen