Anmeldelse

Bayonetta

Sex, hår og popmusikk

Dette spelet dreg det så langt at du enten vil gapskratte eller ringe Ottar.

1: Side 1
2: Side 2

Opp og ned

Alt er likevel ikkje fryd og gammen, og Platinum Games demonstrerer etter kvart at sjølv om dei meistrar denne sjangeren fenomenalt bra, står dei framleis fast i ein del gamle konvensjonar. Eg kan både forstå og akseptere at utviklarar har ei trong til å lange vanskeleg spel, men nokre gongar blir det for dumt. Det mest umiddelbare feilgrepet i Bayonetta er at «Witch Time» har ein tendens til å bli utilgjengeleg mot akkurat dei fiendane det hadde vore mest praktisk mot. Utan å vite noko på førehand, endar du opp med å rulle og hoppe i eit stadig aukande tempo medan frustrasjonen får musklane til å spenne seg.

Etter kvart må du oppgitt akseptere at nei, sjølv om dei fiendane du nett tok knekken på kunne bli offer for «Witch Time», er desse nye fiendane (som for øvrig er heilt identiske med dei førre) fullstendig immune. Det er slikt som ikkje gir meining. Ja, spelet blir vanskelegare, men Bayonetta er meir moro når eg får lov til å bruke alle eigenskapane til den langbeinte dama. Eg er meir interessert i å ha det moro enn i å rive ut håret mitt. Å rive ut håret er ganske smertefullt, spesielt om det er like langt som mitt.

Snøskred

Dei første timane med Bayonetta er så ekstatiske og vanvittig underhaldande at det er lett å oversjå mykje av det som nok vil setje ein solid bjelke i hjula for mange. Å nekte deg å bruke «Witch Time» er ein ting, men det finnest fleire feilgrep i spelet.

Ein av dei vanlegaste er eit kamera som ikkje heilt veit kva det vil. Stort sett får du styre kameraet som du vil, men i enkelte tilfelle vil eit enormt beist gjere det vanskeleg å sjå noko som helst, kameraet trekk seg tilbake slik at det blir vanskeleg å sjå kva som skjer. Det er frykteleg ergeleg når kameraet er grunnen til at du døyr, og dette kan skje meir enn ein gong i Bayonetta.

Dette sender oss umiddelbart over på eit prehistorisk helsesystem som ikkje gjer deg nokon tenester. Du finn lite helse medan du spring rundt i dei overdådige områda, og i staden må du gjerne til underverda for å handle inn nokre grøne kjærleikar på pinne.

Som regel får du berre dra på handletur etter å ha vore gjennom eit halvt dusin med kampar som i kva som helst anna spel hadde blitt sett på som sjefskampar. Vel framme i den lokale baren i ein liten forstad til helvete kan du endeleg handle inn litt snop, berre for å innsjå at du maks får kjøpe ein kjærleik som fyller opp helsa fullstendig, og toppen tre av dei hakket mindre potente gledene på pinne.

Det blir litt tragikomisk.

Bayonetta elskar å kaste deg frå den eine sinnssjuke og enormt underhaldande konfrontasjonen etter den andre, men gløymer fullstendig å tenkje over at mange av desse møta kan vere direkte livsfarlege. Eg forventar ikkje å få eit helsesystem som i Halo-serien, men kom an! La meg i det minste bruke den etter kvart enorme pengebingen eg har til noko fornuftig. Det finnest garantert dei som ikkje kan klage over dette sidan dei vilutfordrast til fingrane blør, men for andre potensielle kjøparar blir det nok litt i overkant.

Ein ting må likevel seiast. Sjølv om spelet provoserer deg til døde, greier du ikkje gi opp. Du tek i mot grisebank om igjen og om igjen heilt til du etter mykje om og men presterer å rive kroppsdelane frå beistet som har stogga framdrifta. Slik sett kjem det noko positivt ut av noko negativt. Du blir pressa til å bli betre, og det å merke korleis Bayonetta gradvis blir ei forlenging av deg sjølv er fantastisk.

Det går ikkje an å setje ein pris på den kjensla du får når du endeleg – etter fleirfaldige nederlag – har knust ein to kilometer høg demon frå Guds fagre himmel.

Konklusjon

Bayonetta er eit enkelt val å ta om du likar Devil May Cry, Ninja Gaiden og til dels God of War. Det er eit spel som perfeksjonerer kampsystema i desse spela og gjer det til noko vanvittig intuitivt og handterleg. Dei første timane er som å kome til spelhimmelen og eg skal innrømme at eg innleiingsvis undra meg over om vi allereie i januar skulle få eit av årets beste spel.

Den tanken har eg derimot slått frå meg. Bayonetta er knall underhaldning, men det har ei rekkje frustrasjonselement som øydelegg moroa her og der, og kan gjere spelet unødig irriterande. Eit ustabilt kamera og eit håplaust helsesystem er berre to ting. At spelet trass nokre stygge nedturar likevel når så høgt opp på skalaen seier svært mykje om kor vanvittig underhaldande spelet er når det let deg gjere akkurat det du vil. Bayonetta har kanskje det beste kampsystemet nokon sinne. Om vi får ein oppfølgjar som rettar opp i dei andre detaljane, snakkar vi om ein evig klassikar.

Bayonetta kjem i sal førstkommende fredag, 8. januar, for Xbox 360 (testet) og PlayStation 3.

1: Side 1
2: Side 2

Siste fra forsiden