ANMELDELSE: Bulletstorm
Anmeldelse

Bulletstorm

Selv pasifister vil flire av denne hysteriske skytespillparodien.

De fleste førstepersons skytespill følger en mal, en oppskrift. Du skal drepe for å komme deg videre, og man tenker ikke så mye mer over akkurat den delen av spillet. Ja, du kan få til hodeskudd og bytte mellom våpen, men det er mye autopilot involvert når man plaffer løs på endeløse bølger av skurker. Slik er ikke Bulletstorm. Her er bildet helt snudd på hodet, du vil nemlig gjerne komme deg videre fra stillesekvenser for nettopp å kverke fiender. Vi snakker ikke noen spillrevolusjon, men et svært friskt tilskudd i en overbefolket sjanger.

Klarer ikke laste video

Overdådig

Allerede i starten av spillet, når du som leiesoldat Grayson Hunt skyter ned et gigantisk romskip, aner du hva som kommer. Det blir ikke mindre spektakulært av at det er sjefens romskip, en militærveteran med like skitten munn som motiver. Spillets historie går på å fakke din tidligere arbeidsgiver, og la han betale for både sine egne og dine synder. Selv om den aldri står sentralt, gir historien spillet et fint driv og et kurant bakteppe for alt det spinnville du må gjøre.

Mesteparten av handlingen foregår på Stygia. Denne merkelige planeten var en gang et turistparadis, men av ymse grunner har stedet utviklet seg mer mot en gigantisk kjøttkvern av en drapsmaskin. Her kjemper både mennesker, mutanter og andre merkverdigheter om herredømmet – mens du og dine menn havner et sted midt i mellom. Motivet er hele tiden å finne sjefen din, men det er jo klart at forstyrrelsene blir mange underveis.

Jeg forelsket meg ganske tidlig i Stygia. Jeg plukker opp inspirasjon fra Gears of War, Borderlands og Enslaved i det visuelle. Bulletstorm gir oss noe av det beste Unreal-motoren har å by på. Gigantiske og eksotiske miljøer, som hele tiden fornyer seg selv, med interessante og varierte fargepalletter. Utvikler People Can Fly har samarbeidet tett med Epic på denne tittelen, og det kommer ganske tydelig frem. Enkelte av brettene er bare gigantiske, både når det gjelder miljø og fiender. Her får vi servert et par øyeblikk der haka ikke kan unngå å deise i gulvet.

Grayson Hunt til høyre.
Grayson Hunt til høyre.

Samtidig er Bulletstorm både en parodi og satire på eget medie. Spillet er fylt til randen med hysteriske overdrivelser, men det er først og fremst gjennom dialogene lattermusklene virkelig arbeider på høygir. Det er kanskje pubertalt, men Bulletstorm har funnet opp banningen på nytt – og jeg elsker det. Dessuten er humoren og ta-på-kornet-faktoren så solid at du bare gleder deg til at gutta skal åpne kjeften. Dette skjer nemlig ikke bare i mellomsekvenser, her prates det villig vekk også midt under kampene. Minuset må være at det tidvis er så morsomt at det er vanskelig å fokusere på kamp, men det er jo ikke noe annet enn et positivt minus!

For kompisene dine er der mest for dialoger og syns skyld. Det er ikke mye skade de gjør i kamper. Det er selvsagt et helt bevisst valg, hadde de vært for mektige ville selve kampsystemet brukket ryggen, og Bulletstorm hadde slitt med å stå frem i fra sjangermengden. Akkurat hvorfor, kommer vi straks tilbake til.

Skikkelig u-sving

Uansett ligger det et skytespill i bunnen her, og den første timen fremstår Bulletstorm som ganske konvensjonelt – dog med sprø våpen, dialoger og miljøer. Så skjer det plutselig noe som gjør dette spillet så uhyre interessant. Man introduser noe som heter «Skillshot». Du skal nemlig ikke få noen særlig glede eller følelse av makt når du kvitter deg med fiender på vanlig vis i dette spillet. Du skal leke med byttet. Leke og eksperimentere, og her bør vennlig kunstig intelligens holde seg unna.

Fiendene er mange og varierte.
Fiendene er mange og varierte.

Det er mange måter å få til et «Skillshot» på. Du kan for eksempel sikte på en kroppsdel, og med det aktivere poengfangsten. Ja, for det er poeng det hele dreier seg om, hver gang du gjør noe unikt raser disse poengene inn på konto. De kan igjen brukes på en rekke oppgraderingsstasjoner, hvor du kan forbedre våpnene dine og kjøpe mer ammo. Det gir i sin tur en enda morsommere spillopplevelse, og spilldesignet er godt balansert når det kommer til forholdet mellom innsats og belønning.

Men tilbake til selve kjempingen. Skudd i kroppsdeler er egentlig bare en del av større «Skillshot»-kombinasjoner, her vil du nemlig rake inn så masse poeng som mulig. For å sette i gang kombinasjoner, lønner det seg å få fienden inn i en slags vektløs stase. Det er et par måter å gjøre dette på. I starten kan du sparke dem, eller rett og slett sklitakle dem. Da henger de og svever i noen sekunder i løse lufta, og det er da moroa virkelig begynner.

Det brenner!
Det brenner!

Når fienden henger der hjelpeløs er det bare fantasien som setter grenser, sammen med miljøet rundt deg. Hvis man er nær kanten av et stup er det jo bare å sparke slemmen én gang til, og du får 50 poeng for angrepet «Vertigo». Men det er jo så mange flere poeng å hente her, spesielt utover i spillet. Du kan spidde folk på kaktuser, se skjellettet deres riste i elektriske ledninger, eller sprenge en større gruppe i døden samtidig for en «Gangbang».

Det er i denne delen av spillet det etter hvert blir så soleklart at People Can Fly lykkes meget godt i å gjøre ambisjon til en herlig virkelighet. Man skulle tro at en lengre enspillerdel medførte at man ble lei av alt stresset rundt det å kvitte seg med fiender, men slik er det ikke. Det er hundrevis av angrepstyper man kan låse opp, og eksperimenteringen vil ingen ende ta, det å kjøre samme angrep hele tiden er nemlig dårlig betalt.

Raskt hektet

Du blir avhengig av friheten, glad i den. Det merket jeg da jeg spilte «normale» skytespill etter Bulletstorm, det var rett og slett rart ikke å ha den samme friheten i kamp. Et eksempel kom i det ellers glitrende Singularity, som jeg endelig har fått tid til å spille. Her møtte jeg en fiende på kanten av et hustak, og mitt første instinkt var selvsagt å sparke ham over rekka. Det føltes merkelig tomt når det gikk opp for meg at mitt eneste valg var å skyte ham. Akkurat denne følelsen vil People Can Fly oppnå, og de har lykkes til gangs.

Lasso i aksjon.
Lasso i aksjon.

I tillegg til spark og sklitakling, får du også tilgang til en slags elektronisk lasso etter hvert. Denne kan du bruke til å dra fiender og objekter mot deg, for så å bruke dem som du vil. Dermed blir dybden i kampene enda mer merkbar. Du kan blant annet hente inn eksplosive tønner med lassoen, sparka tønna ut i retning fiendene, for så å skyte tønna slik at den sprenger slemmingene i fillebiter. Herlig!

Med oppgraderinger kan både lassoen og de ulike skytevåpnene forbedres slik at det blir flere muligheter for unike angrep. Slik som ett der alle fiendene i området slynges opp i en vektløs tilstand høyt til værs. Slike øyeblikk gir begrepet leirdueskyting en helt ny definisjon.

Du skal være offensiv og leken i Bulletstorm, derfor har man aldri noe fokus på slikt som å ta dekning og å gjemme seg. Systemet for dekning er faktisk ganske slapt, men når du tåler så mye som Grayson Hunt er ikke det så farlig. Det er også verdt å merke seg at fiendene tåler massevis av «vanlige» skudd, så du lokkes til å være kreativ. Vanlige drap i dette spillet er rett og slett kjedelig.

En klassisk overkill.
En klassisk overkill.

Minneverdig arsenal

Likevel er det ikke alltid poengene synes like viktige, takket være et par våpen som er blant spillhistoriens beste. Selv om vi har sett det før, går snikskytterrifla med styrbare kuler aldri av moten. I Bulletstorm blir denne ekstra interessant, siden fiendene prøver å komme seg unna prosjektilet i sakte film. Det er både utfordrende og moro å få til et hodeskudd med masse hinder i kulebanen og et bevegelig mål.

Min absolutte favoritt, som også ble meget viktig å ha tilgang på mot slutten av spillet, er granatkasteren. Denne er langt fra vanlig og kjedelig, siden den skyter ut to granater om gangen som er festet sammen med kjetting. Også her er det moro å kunne eksperimentere. Siden granatene ikke detonerer før du trykker én gang til på knappen, kan du for eksempel kappe av hoder med kjettingen eller sparke fyren med granatene rundt seg mot en fiendebande og få til angrepet «Homing Missile». Som sagt, mulighetene er nærmest endeløse.

Selv om det kan virke fristende, har ikke People Can Fly med en lokal samarbeidsmodus i Bulletstorm. De eksperimenterte med det, men fikk aldri samarbeid til å fungere skikkelig i den historiedrevne enspillerdelen – det ble liksom for mye intern konkurranse.

Spark dem vektløse.
Spark dem vektløse.

Vi har imidlertid testet samarbeid over nett. I «Anarchy Mode» må nemlig et lag av spillere samarbeide for å oppnå faste poengsummer på et mindre kartområde. Det betyr at man må utføre elementene i et «Skillshot» sammen, og kommunikasjon er alfa og omega! Det er ustyrtelig morsomt å spille mot stadig økende bølger av fiender på et velsmurt lag – men også vel så frustrerende når noe tuller og gjør alt på egen hånd. Uten samarbeid kommer man nemlig ingen vei i denne modusen. Nå er det bare 20 bølger å kjempe mot, og det er usikkert hvor interessant modusen blir etter å ha kommet seg igjennom første gang.

Den andre modusen vi fikk testet var «Echo»-modusen. Her har man trukket ut deler av enspillerbiten, og spilleren får muligheten til å skaffe seg selv en så høy poengsum som mulig. Akkurat dette minner mye om demoen som kom ut for litt siden. Hele poenget er å vise verden hvem som er best på de utvalgte seksjonene – hvem som har klart flest poeng. Her trenger man ikke nødvendigvis å konkurrere mot verdens beste, men også mot venner og kjente. Denne modusen er farlig avhengighetsdannende.

Lufta er for alle.
Lufta er for alle.

Konklusjon

Det er ikke alle utviklere som lykkes omtrent 100 prosent med det de prøver på, og at spillet samtidig fenger så utrolig bra som Bulletstorm. De mange utsettelsene til tross, People Can Fly (i samarbeid med Epic) skal ha all mulig honnør for det ferdige produktet. Dette er noe av det morsomste og mest friske innen skytespillsjangeren på årevis. Humoren sitter som et skudd, og kampene går kjapt fra statistrollen til å bli selve stjerna i showet.

Konseptet «Skillshot» er det som definerer Bulletstorm, og du skal være kreativ med hvordan du kvitter deg med fiendene. De mange fantastiske angrepene gir igjen poeng, som kan brukes til å oppgradere både våpen og utstyr. Hele kampanjen igjennom dukker det stadig opp nye måter å få stadig mer poeng på, og gliset blir bare bredere og bredere. Vi vil bare ha mer Bulletstorm! Og det kommer. Stol på meg, dette blir stort!

Bulletstorm kommer til Xbox 360, PlayStation 3 og PC torsdag 24. februar. Denne anmeldelsen er basert på gjennomspilling hos Electronic Arts. Reise og opphold er betalt av utgiver.

Kommentarer (75)

Forsiden akkurat nå

Til toppen