Anmeldelse

Bulletstorm

Selv pasifister vil flire av denne hysteriske skytespillparodien.

1: Side 1
2: Side 2

De fleste førstepersons skytespill følger en mal, en oppskrift. Du skal drepe for å komme deg videre, og man tenker ikke så mye mer over akkurat den delen av spillet. Ja, du kan få til hodeskudd og bytte mellom våpen, men det er mye autopilot involvert når man plaffer løs på endeløse bølger av skurker. Slik er ikke Bulletstorm. Her er bildet helt snudd på hodet, du vil nemlig gjerne komme deg videre fra stillesekvenser for nettopp å kverke fiender. Vi snakker ikke noen spillrevolusjon, men et svært friskt tilskudd i en overbefolket sjanger.

Klarer ikke laste video

Overdådig

Allerede i starten av spillet, når du som leiesoldat Grayson Hunt skyter ned et gigantisk romskip, aner du hva som kommer. Det blir ikke mindre spektakulært av at det er sjefens romskip, en militærveteran med like skitten munn som motiver. Spillets historie går på å fakke din tidligere arbeidsgiver, og la han betale for både sine egne og dine synder. Selv om den aldri står sentralt, gir historien spillet et fint driv og et kurant bakteppe for alt det spinnville du må gjøre.

Mesteparten av handlingen foregår på Stygia. Denne merkelige planeten var en gang et turistparadis, men av ymse grunner har stedet utviklet seg mer mot en gigantisk kjøttkvern av en drapsmaskin. Her kjemper både mennesker, mutanter og andre merkverdigheter om herredømmet – mens du og dine menn havner et sted midt i mellom. Motivet er hele tiden å finne sjefen din, men det er jo klart at forstyrrelsene blir mange underveis.

Jeg forelsket meg ganske tidlig i Stygia. Jeg plukker opp inspirasjon fra Gears of War, Borderlands og Enslaved i det visuelle. Bulletstorm gir oss noe av det beste Unreal-motoren har å by på. Gigantiske og eksotiske miljøer, som hele tiden fornyer seg selv, med interessante og varierte fargepalletter. Utvikler People Can Fly har samarbeidet tett med Epic på denne tittelen, og det kommer ganske tydelig frem. Enkelte av brettene er bare gigantiske, både når det gjelder miljø og fiender. Her får vi servert et par øyeblikk der haka ikke kan unngå å deise i gulvet.

Grayson Hunt til høyre.

Samtidig er Bulletstorm både en parodi og satire på eget medie. Spillet er fylt til randen med hysteriske overdrivelser, men det er først og fremst gjennom dialogene lattermusklene virkelig arbeider på høygir. Det er kanskje pubertalt, men Bulletstorm har funnet opp banningen på nytt – og jeg elsker det. Dessuten er humoren og ta-på-kornet-faktoren så solid at du bare gleder deg til at gutta skal åpne kjeften. Dette skjer nemlig ikke bare i mellomsekvenser, her prates det villig vekk også midt under kampene. Minuset må være at det tidvis er så morsomt at det er vanskelig å fokusere på kamp, men det er jo ikke noe annet enn et positivt minus!

For kompisene dine er der mest for dialoger og syns skyld. Det er ikke mye skade de gjør i kamper. Det er selvsagt et helt bevisst valg, hadde de vært for mektige ville selve kampsystemet brukket ryggen, og Bulletstorm hadde slitt med å stå frem i fra sjangermengden. Akkurat hvorfor, kommer vi straks tilbake til.

Skikkelig u-sving

Uansett ligger det et skytespill i bunnen her, og den første timen fremstår Bulletstorm som ganske konvensjonelt – dog med sprø våpen, dialoger og miljøer. Så skjer det plutselig noe som gjør dette spillet så uhyre interessant. Man introduser noe som heter «Skillshot». Du skal nemlig ikke få noen særlig glede eller følelse av makt når du kvitter deg med fiender på vanlig vis i dette spillet. Du skal leke med byttet. Leke og eksperimentere, og her bør vennlig kunstig intelligens holde seg unna.

Fiendene er mange og varierte.

Det er mange måter å få til et «Skillshot» på. Du kan for eksempel sikte på en kroppsdel, og med det aktivere poengfangsten. Ja, for det er poeng det hele dreier seg om, hver gang du gjør noe unikt raser disse poengene inn på konto. De kan igjen brukes på en rekke oppgraderingsstasjoner, hvor du kan forbedre våpnene dine og kjøpe mer ammo. Det gir i sin tur en enda morsommere spillopplevelse, og spilldesignet er godt balansert når det kommer til forholdet mellom innsats og belønning.

Men tilbake til selve kjempingen. Skudd i kroppsdeler er egentlig bare en del av større «Skillshot»-kombinasjoner, her vil du nemlig rake inn så masse poeng som mulig. For å sette i gang kombinasjoner, lønner det seg å få fienden inn i en slags vektløs stase. Det er et par måter å gjøre dette på. I starten kan du sparke dem, eller rett og slett sklitakle dem. Da henger de og svever i noen sekunder i løse lufta, og det er da moroa virkelig begynner.

Det brenner!

Når fienden henger der hjelpeløs er det bare fantasien som setter grenser, sammen med miljøet rundt deg. Hvis man er nær kanten av et stup er det jo bare å sparke slemmen én gang til, og du får 50 poeng for angrepet «Vertigo». Men det er jo så mange flere poeng å hente her, spesielt utover i spillet. Du kan spidde folk på kaktuser, se skjellettet deres riste i elektriske ledninger, eller sprenge en større gruppe i døden samtidig for en «Gangbang».

Det er i denne delen av spillet det etter hvert blir så soleklart at People Can Fly lykkes meget godt i å gjøre ambisjon til en herlig virkelighet. Man skulle tro at en lengre enspillerdel medførte at man ble lei av alt stresset rundt det å kvitte seg med fiender, men slik er det ikke. Det er hundrevis av angrepstyper man kan låse opp, og eksperimenteringen vil ingen ende ta, det å kjøre samme angrep hele tiden er nemlig dårlig betalt.

1: Side 1
2: Side 2

Siste fra forsiden