Cogs er et interessant spill. På den ene siden er jeg fullstendig forelsket. På den andre siden hater jeg det dypt og inderlig. Førstnevnte fordi det er briljant designet, utrolig lekkert og fullstappet av intelligente nøtter. Sistnevnte fordi det, i praksis, er en versjon av 15-spillet. Du vet, det tilsynelatende harmløse pusle/logikkspillet der du skal flytte på små firkantede brikker (fastlåst i en ramme) slik at de teller til femten, og du alltid ender opp med å få knekke spillet i raseri når du ikke får siste firkant på plass.
Om du mot formodning ikke har prøvd dette spillet, kan du teste det på nettet. Det finnes naturligvis tonnevis av varianter, som i prinsippet er de samme. Noen lar deg pusle sammen bilder, andre er mer eksotiske. Cogs hører definitivt til den siste gruppen.
Mekanisk hjernetrim
I dette spillet er det nemlig verken bilder eller tall som må pusles sammen, men maskinerier og rørledninger. Som regel har du et roterende tannhjul et sted langs spillområdets ramme, og et stillestående tannhjul et annet sted – samt en mengde andre tannhjul som står spredd på hver sin lille firkant rundt om på spillområdet. Målet er å arrangere tannhjulene på spillområdet slik at du får liv i det stillestående tannhjulet langs rammen (altså ved å skape en sammenhengende rekke roterende tannhjul mellom de to tannhjulene).
Når du spiller med rørledninger er målet i praksis det samme. Da må du lage en sammenhengende rørledning fra ett sted på rammen til et annet, ved å pusle sammen de forskjellige rørbitene i spillområdet. Spillet har også mer unike utfordringer, og flere som kombinerer rør og tannhjul, men det grunnleggende prinsippet er alltid det samme.
Cogs er, i motsetning til veldig mange hjernetrimspill i samme gate, i full 3D. Og dette er ikke bare fordi utviklerne ønsket å lage et lekkert spill (noe de absolutt har klart), men fordi spillområdene ofte kan roteres. For eksempel kan du godt ha et kubeformet spillområde, hvor alle sidene må løses før du endelig kan innkassere seieren. Overgangen til tre dimensjoner har gitt utviklerne mulighet til å lage haugevis av fantasifulle og unike nøtter. I en oppgave må du sørge for å få en romrakett til å ta av, i en annen må du lede kraft fra motoren til hjulene til et artig lite kjøretøy.
Med tanke på at de fleste av løsningene i Cogs ikke er avhengige av at absolutt hele spillområdet blir oppstilt på én spesiell måte, er det selvsagt langt fra så frustrerende som 15-spillet. I starten har du massevis av frihet til å lage egne løsninger, og det betyr ingen ting hvilken rekkefølge tannhjulene kommer i eller hvordan du stiller dem opp – så lenge maskineriet faktisk fungerer.
Mye variasjon
Etter hvert blir det imidlertid vanskeligere og vanskeligere. I tillegg blir spillet mer variert. Plutselig kommer tannhjulene i forskjellig størrelse og forskjellig høyde, og noen ganger må du til og med løse to oppgaver samtidig – ved at også baksiden må være riktig stilt opp for at du skal vinne. Finner du en løsning på den ene siden, kan det godt hende at den ødelegger alt for løsningen på den andre.
Det er vanskelig å ikke la seg imponere over hvordan utviklerne i Lazy 8 Studios har tatt et relativt enkelt konsept, og brukt det som basis for så mange intelligente og varierte nøtter. Spillet har 50 nivåer, og alle de jeg har spilt føles unike. Her er det ingen kjedelige gjentakelser eller fyllmasse-nivåer, alle nøttene har noe individuelt ved seg som gjør dem interessante. Spørsmålet er bare om du noensinne får spilt dem alle.
Cogs er, for å si det mildt, utfordrende. De første nivåene er greie nok, men etter hvert begynner ting å bli gruforskrekkelig vanskelig – i alle fall for meg. Jeg klarer fint å stable sammen noe som ligner på en løsning, men det er alltid en eller flere firkanter som rett og slett ikke vil havne dit de skal. Og hvert eneste omstendelige forsøk på å få dem på plass ender opp som en fiasko – som ofte ødelegger det jeg allerede har klart å pusle sammen. Trenger du et spill som tar motet og selvrespekten fra deg, er Cogs det ideelle valget.
Det verste er de oppgavene hvor du må engste deg for både forsiden og baksiden av spillområdet, slik at tilsynelatende harmløse trekk på den ene siden roter alt til på den andre. Hvis du aldri har sett en voksen mann gråte, bør du tvinge ham til å spille noen av de mer utfordrende brettene i Cogs. Man kan få uhelbredelige skader på sjelen av mindre.
Aaargh!
Jeg vet man bør være litt varsom i forhold til å kritisere spill for å være for vanskelige eller lette. Noen kommer til å elske den høye vanskelighetsgraden i Cogs, og andre kommer sikkert til å se på spillet som lett underholdning som de kan spille når de trenger å koble ut mellom tredjegradsligningene og Einstein-teoriene.
Selv opplevde jeg at vanskelighetsgraden steg litt i raskeste laget, og store deler av spillet ble rett og slett for vanskelig. På tross av at jeg fortsatt elsker konseptet og variasjonen begynte jeg etter hvert å slite med å finne motivasjon for å løse de tilsynelatende umulige oppgavene jeg ble servert.
I spillets hovedmodus vinner du ved å fullføre et brett, men du får også bonuspoeng for å fullføre på kort tid og bruke færrest mulig trekk. I tillegg kan du spille alle brettene i to andre moduser. I den ene må du løse dem innenfor en viss tidsfrist, og i den andre har du så mye tid du trenger, men et svært begrenset antall trekk. Sistnevnte er ideell for deg som liker å bruke lang tid på å tenke, og legge omfattende planer før du i det hele tatt rører ved musen. Poengene du får i de to sidemodusene kan hjelpe deg å låse opp nye nivåer i hovedmodusen, om du sliter med de nivåene du allerede har tilgjengelig.
Jeg var så vidt inne på den lekre presentasjonen tidligere, men den fortjener å nevnes igjen. Her får vi et utsøkt detaljnivå, herlige animerte menyer og massevis av småting som gleder. Cogs demonstrerer hvor mye man kan gjøre ut av presentasjonen til slike «enkle» hjernetrimspill, og får det meste på «casual»-markedet til å blekne. Lydene er også velutførte, og passer svært godt til det som skjer på skjermen.
Konklusjon
Cogs er et flott og krevende hjernetrimspill som bygger på et enkelt og velkjent konsept, men som leverer massevis av varierte og smarte nøtter. For min del synes jeg vanskelighetsgraden steg litt vel raskt, og det tok ikke fryktelig lang tid før jeg lot meg frustrere av tilsynelatende umulige oppgaver, men med tre forskjellige spillmoduser og muligheten til å hoppe over problembrett leverte spillet likevel mye underholdning. Vær likevel oppmerksom på at dette er et spill for deg som enten er veldig smart eller har veldig god tålmodighet. Og det beste er å spille Cogs med en mus som har ledning, slik at det ikke er så lett å kaste den veggimellom når du har slitt en time med samme oppgave og, etter omfattende omstruktureringer, likevel ender opp akkurat der du var for en halvtime siden.
Merk: Cogs er kun tilgjengelig via digital distribusjon. Det selges blant annet på Steam og GamersGate.
