Anmeldelse Deadly Creatures

Mangler undertittel

Det skal mer til enn et nyskapende konsept for å skape et godt spill.

Frykt for edderkopper topper fobistatistikken. Det er kanskje derfor det er laget så få spill med den fryktede Tarentellen i hovedrollen. Utviklerne i Rainbow Studios har ikke latt seg skremme av hårete ben og utstikkende øyne, og har utviklet et spill hvor vi ikke bare får tatt på oss Lille Petters åtte sko, men også de tre parene til en minst like dødelig skorpion. Deadly Creatures bygger på et nyskapende konsept hvor vi før utforske et øde ørkenområde fra et spennende perspektiv.

Hvis vi ser bort fra særpreget de unike figurene tilfører er spillet brygget på en velkjent og temmelig velbrukt oppskrift. Du må navigere deg rundt i diverse miljøer for å fullføre eventyrmål, mens du dreper alle du kommer over på veien. Et spill bygget på denne formelen krever intelligent brettdesign og et involverende slåssesystem for å kunne holde på oppmerksomheten til spilleren. Deadly Creatures har dessvere ingen av delene.

Innbydende, men kjedelig

Områdene representerer forsåvidt ørkensettingen på en god måte. Det er tørt, brunt og støvete, men samtidig spennende og innbydende. Menneskelig søppel som ødelagte mopeder og utgåtte sko ligger strødd om, og edderkoppspinn preger de mørke hulene. Det ligger faktisk en viss sjarm og tilfredsstillelse i å krype rundt som en hårete edderkopp blant stikkende kaktuser og rustende hermetikkbokser. Når du i tillegg tar med i betraktningen at du kan gå på både vegger og tak er det ingen tvil om at vi har et godt utgangspunkt for spennende utforsking på åtte eller seks ben. Potensialet forblir dessverre uforløst.

Jeg tør nesten påstå at brettdesignet er fordummende, på tross av den gode presentasjonen. Å komme seg fra A til B i de ekstremt lineære brettene byr ikke på noen utfordring overhodet, selv om du i løpet av spillets gang erverver deg nye egenskaper som prøver å gjøre ørkenvandringen mer spennende. Som skorpion må du noen ganger grave hull i bakken og vegger for å komme deg videre, samt bruke halen til å kutte ned gress som blokkerer veien for din ferd mot B. Som edderkopp må du noen ganger peke Wii-kontrolleren på skjermen for å sende ut en tråd med spindelvev du draes etter. Det tilfører ikke utforskningen annet enn en svak variasjon. Alt i alt framstår områdene som en stor boksering for de utallige kampene du må gjennom.

Spillet tar seg opp mot slutten da du får utforske en nedlagt bensinstasjon og ei knirkende gammel rønne. Det er spennende å oppleve vår egen siviliasjon som flue edderkopp på veggen, og jeg kan ikke la være å stille spørsmålet om hvorfor utviklerne ikke har utnyttet dette potensialet i større grad. Tabbe.

Vanedyr

Ørkenen er fylt til randen med lumske skapninger som vil deg til livs. I tillegg til fiendtlige edderkopper og skorpioner finner vi både dødelige mygg, illeluktende rotter, sleipe firfirsler, illsinte øgler og dumdristige biller. Alle angriper deg, uansett om du spiller som edderkopp eller skorpion, så her gjelder det å holde hoggtennene rett i munnen. Jeg finner det litt merkelig at skapningene har en så aggressiv holdning mot meg, når de ikke krummer et hår på hverandres hoder og ben. Konspirasjon?

Slåssingen, som utgjør brorparten av spillet, er dessverre ingenting å juble for. Alt utføres med simple knappetrykk og vifting av Wii-kontrolleren. Et standardangrep utføres med å trykke en eller flere ganger på A-knappen, og du kan variere dette ved å dra Wii-kontrolleren opp eller til sidene for ekstra kraftige slag. Som skorpion har du muligheten til å utføre spektakulære avsluttende angrep i saktefilm når fienden er utslitt nok. Disse er gjort gjennom enkle actionsekvenser hvor du må trykke på knappene og vifte på kontrolleren som beskrevet på skjermen. Det er smått underholdende de første gangene, men animasjonene er for få og ensartede til at man gidder å utføre dem om og om igjen.

Systemet som helhet er på grensen til kurant, men makter aldri å bli særlig tilfredsstillende. Man får raskt følelsen av av tilfeldighetene spiller en større rolle enn ferdighetene, så mestringsfølelsene glimrer med sitt fravær. Uansett hvem du slåss mot gjelder det å hamre på A-knappen, vifte litt med kontrolleren og hoppe eller blokkere for å unngå fiendens angrep. Du opptrer som et simpelt vanedyr. Etterhvert som spillet skrider fram tilegner du deg nye angrep. Noen av disse er morsomme å benytte seg av - om enn ikke så effektive. Som skorpion kan du snu wii-kontrolleren oppned for å grave deg ned i bakken. Deretter drar du den raskt opp for å overraske en angripende fiende. Som edderkopp kan du ta deg noen jafs av fiendene om de er havnet på ryggen, noe som også regenererer helse.

Helsen opprettholder du forøvrig med å spise ufarlige gresshopper som bor i ørkenene. Du får også en liten Snåsamanneffekt av å gnafse i deg noen larvelignende vesener som ligger strødd om. Disse kan du samle på - over 400 av dem er plassert rundt i ørkenen, og ettersom du samler flere får du tilgang til ekstramateriale som skisser og videoer.

Motivasjonsproblemer

Selv om både utforskingen og slåssingen er under pari er mitt største problemet med spillet mangel på motivasjon. Du blir hele tiden presentert for nye eventyrmål du må fullføre, som å komme deg ut av ei hule eller finne veien til "den store kaktusen". Hvorfor jeg gjør dette får jeg aldri forklart, og det irriterer meg kraftig. Man kan sevfølgelig forsvare dette med at de dødelige skapningene lever på instinkt uten videre mål og mening, men det stopper meg ikke i å undre meg over hvorfor jeg tvinges til å dra på selvmordstokt i firfislenes farlige grotte. Spillet kunne med stor fordel hatt en historie som omhandlet figurene du kontrollerer, selv om det ville krevd å gi dem urealistiske menneskelige egenskaper.

Utviklerne har prøvd å gjemme denne åpenbare mangelen med å fortelle en historie om to lumske karer på leting etter noe i ørkenen. Når du kryper rundt overhører du dem ofte der de diskuterer og krangler. Dialogen er god, historien deres er spennende nok, og måten den blir presentert på er godt utført med herlig stemmearbeid fra de to kjente Hollywood-skuespillerne Billy Bob Thornton og Dennis Hopper. Det hjelper likevel ikke på min mangel på motivasjon.

Konklusjon

Deadly Creatures mangler mye av det meste. Slåssingen er lite engasjerende, utforskningen uinspirerende og motivasjonen for å spille videre er ikke-eksistrende. Jeg hadde troen på dette kunne bli et godt spill, men de dødelige skapningenes potensiale blir dessverre ikke utnyttet til det fulle. På tross av sitt simple uttrykk og sine mange svakheter makter likevel Deadly Creatures å underholde meg til en viss grad. Det er mulig jeg framstår som barnslig, men kulhetsfaktoren ved å styre en edderkopp og en skorpion er større enn man skulle tro. Det er bare synd dette ikke er nok.

Diskuter artikkelen i forumet

Vurdering


Deadly Creatures Wii Wii 4/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 13. februar 2009
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: THQ
  • Utvikler: Rainbow Studios

Forsiden akkurat nå

Til toppen