ANMELDELSE: Divinity: Dragon Commander
Anmeldelse

Divinity: Dragon Commander

Herlig sammensurium med en jetpack-utstyrt drage i hovedrollen.

Divinity: Dragon Commander er et merkelig spill. Du har sikkert hørt litt om det allerede, slik som at du får rollen som en drage utstyrt med jetpack, at du kan velge å gifte deg med et skjelett, og at du blant annet må ta stilling til ting som om homofile ekteskap skal være lovlig eller ikke (i en verden der det er lovlig å gifte seg med skjeletter). Alt dette skraper bare overflaten. Divinity: Dragon Commander er et merkelig spill.

Rent spillteknisk minner det om Cinemawares mange storspill fra åttitallet, med Amiga-klassikeren Defender of the Crown i spissen. Dette er nemlig en god, gammeldags sjangerblanding der du i det ene øyeblikket spiller noe som minner aller mest om et actionspill, i det neste spiller et sanntidsstrategispill i StarCraft-stil, før du spiller turbasert brettspillstrategi og til sist snakker med folk som om du skulle være hovedpersonen i et rollespill. Det er litt merkelig at denne typen spill gikk av moten, for som Dragon Commander demonstrerer kan det fungere svært godt.

Hovedkvarteret ditt.
Hovedkvarteret ditt.

Handlingen går som følger: Den gamle keiseren blir kverket av barna sine, som så begynner å krige mot hverandre om makten i imperiet. Du spiller den eneste sønnen som ikke var med på sviket. Din mor var en kvinnelig drage som hadde forvandlet seg til et menneske og fått barn med kongen. Dermed er du halvt drage, og kan hoppe mellom menneskeform og drageform når du vil – utvilsomt veldig hendig når du får selgere på døra. Av en eller annen grunn mener trollmannen Maxos at du er verdens eneste håp for fred, så han kaprer den gamle kongens mektige sveveskip, får med seg en gjeng generaler og kroner deg til keiser. Så er det opp til deg å skaffe deg et land å være keiser over.

Risk møter Starcraft møter Mass Effect

I bunn og grunn er spillet et turbasert strategispill som fungerer litt som Total War-serien. Hver tur lar deg bygge nye enheter og bygninger, flytte enheter rundt om på et Risk-aktig verdenskart og forske frem nye egenskaper både for deg som drage og for de ulike enhetene dine. Når styrkene dine møter motstanderen til kamp, kan du velge om du vil la hæren din styre seg selv, om du vil betale en general til å lede slaget, eller om du vil lede det selv. Du kan også bruke en type samlekort som du skaffer deg på ulike måter til å gi deg selv bonuser og allierte, eller sabotere for motstanderen.

Det er når du velger å lede slaget selv at «drage med jetpack»-greia kommer inn i bildet. Da forvandles nemlig spillet til raskt og hektisk sanntidsstrategispill der dine styrker møter motstanderen på slagmarken. Her tar det ikke lange tiden før fiendens enheter fosser mot deg, så det lønner seg å handle raskt. Rundt om på spillmiljøene finnes bygningfundamenter som starter nøytrale, men som kan erobres og brukes til å bygge ulike bygninger i tre kategorier: fabrikker, rekrutteringssentre og kanonstillinger.

Storstrategi i Risk-stil.
Storstrategi i Risk-stil.

Sanntidsstrategidelen fungerer i stor grad slik som den typen sanntidsstrategispill vi fikk en bråte av på nittitallet, men som det stort sett bare er StarCraft-serien igjen av i dag. Den store forskjellen er imidlertid at du kan være med å slåss selv, i drageform. Da flyr du over slagmarken, fyrer av ildkuler i retning motstanderne og bruker en hel haug forskjellige typer egenskaper for å sabotere for fienden eller gi styrkene dine nye egenskaper. Men selv om du er en mektig drage er du langt fra usårbar, så du kan ikke bare forvandle deg til en drage, feie over fienden og innkassere seieren.

Hektisk sanntidsstrategi

Det er noe herlig og ukomplisert med måten sanntidsstrategidelen fungerer. For all del, jeg elsker Total War-spillene med sitt fokus på taktikk og formasjoner, men Dragon Commander minner meg om gode tider med Red Alert og andre slike raske strategispill. Samtidig er det slett ikke slik at det mangler dybde; hver enhet har flere spesialegenskaper og selv om det er fristende å pumpe ut enheter og angripe fienden i blob-formasjon eller bare sende dem på rekke og rad mot frontlinjen direkte fra fabrikkene, kommer du absolutt lengst om du detaljstyrer litt.

Jeg synes også den høye hastigheten er forfriskende, men må samtidig innrømme at ting har en tendens til å gå litt for fort. Datamotstanderne kaster ikke bort et sekund, og går rett i strupen på deg. Jeg føler meg rett og slett litt overkjørt til tider, og rekker knapt å få tenkt meg om før ting begynner å eksplodere. Det å i tillegg skulle fly rundt med dragen og kontrollere hæren ved hjelp av obskure knappekontroller – vel, det blir lett litt for mye. Selv når jeg lar dragen være er det vrient å få brukt enhetenes spesialegenskaper effektivt. Jeg mister rett og slett oversikten.

Fargerik sanntidsstrategi.
Fargerik sanntidsstrategi.

Kanskje det er alderen min som endelig begynner å gjøre seg gjeldende, eller kanskje det rett og slett er den lange pausen siden jeg har spilt et såpass actionfokusert sanntidsstrategispill. Datamotstanderne er dessuten temmelig flinke til å se svakhetene dine; hvis du fokuserer på bakkekrig kan du for eksempel være sikker på at neste angrepsbølge kommer fra luften. Resultatet er i alle fall at jeg generelt taper langt færre enheter om jeg lar generalene mine lede slagene, så da blir det ofte til at jeg velger den løsningen i stedet for å skitne til hendene selv.

Hva med litt politikk?

Det å krige er imidlertid ikke alt. Du må også drive politikk, og dermed forholde deg til representanter for de fem andre rasene som holder hus i Rivellon. Disse er øgler, dverger, alver, vandøde skjeletter og en gjeng småtroll. Hver fraksjon minner om virkelige politiske ideologier – øglene er liberale og «ekte» republikanere, dvergene er konservative kapitalister, alvene har langt mer sosialistiske tendenser mens skjelettene representerer dem som mener staten bør ledes etter religiøse verdier. Småtrollene er mest opptatt av teknologi, og er for alt som kan resultere i store eksplosjoner.

Ved jevne mellomrom vil de forskjellige rådgiverne komme med et forslag som du må ta stilling til. Det kan være noe så enkelt som å vedta en kraftig utbygging av veinettet – noe de aller fleste er positivt innstilt til. Men det kan også handle om helt andre ting, som de tidligere nevnte homofile ekteskapene. I slike tilfeller vil de ulike fraksjonene sannsynligvis ha ulike syn på saken, og du må balansere din egen holdning til temaet med hvilke av de ulike fraksjonene du trenger å blidgjøre, og hvilke du ikke har råd til å hisse mer opp.

Direkte kontroll over dragen.
Direkte kontroll over dragen.

Hvis du sliter med populariteten hos en fraksjon blir det for eksempel vanskeligere å skaffe rekrutter i landene deres når du slåss, så noen ganger kan det være nødvendig å bite i det sure eplet. I tillegg får valgene dine andre konsekvenser, slik som at skatteinntekter og priser endres eller at gudene gir deg uflaks om du blir for verdslig.

Velskrevet og morsomt

Den største overraskelsen med Divinity: Dragon Commander er kanskje hvor naturlig alle de ulike delene av spillet passer sammen. Når man ser på skjermbilder av sanntidsstrategidelen, oversiktskartet og politikkdelen kan det se ut som man ser på bilder fra tre helt forskjellige spill, men det føles ikke slik.

For de som ikke har erfaring med Larians tidligere utgivelser kan det nok også komme som en overraskelse hvor velskrevet og morsomt spillet er. Dialogene er fulle av gullkorn, og selv om bifigurene på mange måter er karikaturer, virker de troverdige. Dette gjelder også prinsessene du kan gifte deg med, som gradvis endrer personlighet og holdninger avhengig av hvordan du behandler dem. Når den plantespisende alveprinsessen ber deg om lov til å droppe en kjøttmiddag arrangert til hennes ære, vil svaret ditt merkbart påvirke utviklingen hennes videre.

Ja, jeg har den effekten på folk.
Ja, jeg har den effekten på folk.

Det er forresten forfriskende at spillet leker seg med vanskelige temaer som homofiles rettigheter, likestilling og forholdet mellom kirke og stat. Det går riktignok ikke i dybden, og det er ikke nødvendigvis slik at alle temaene fungerer like godt i Rivellons fantasiverden. Når det i tillegg raser en ødeleggende krig, virker det noen ganger litt rart å plutselig måtte ta stilling til kontroversielle, sivile temaer. Hvorvidt amming skal være lov på offentlige steder er for eksempel ikke et spørsmål jeg tenker man ville forstyrret Winston Churchill med under andre verdenskrig. Men politikken diskuteres alltid med et satirisk glimt i øyet, og ettersom rådgiverne dine er like gale hele gjengen er spillet ganske balansert.

Det er i stor grad spillets sprø politikk og interaksjoner mellom deg og figurene i din omgangskrets som gjør Dragon Commander til en minneverdig opplevelse. Sanntidskampene er hektiske og morsomme, men raskt glemt. Det Risk-aktige storstrategispillet er vanedannende og underholdende, men det har ikke helt den dybden som trengs for å stå på egne bein. Uten politikken og alt det andre som skjer mellom turene, hadde ikke Dragon Commander klart å holde på oppmerksomheten like lenge.

Greit det, kan jeg gå tilbake til krigen nå?
Greit det, kan jeg gå tilbake til krigen nå?

Mye mer for de som vil

Utenom den historiedrevne kampanjemodusen kan du spille frittstående kampanjer, enten mot datastyrte motstandere eller mot andre mennesker. I de frittstående kampanjene fungerer spillet omtrent slik som i historiekampanjen, men uten selve historien og alt som følger med. Spillerne tar turene sine samtidig, og man kan sette opp tidsfrister for å unngå venting. Man kan også begrense antallet spillerstyrte slag per tur, og sette opp vinnerinnstillingene slik at de individuelle kampene ikke tar så lang tid.

I riktig selskap fungerer flerspillerkampanjene godt, og det er definitivt spennende å møte motstandere som har de samme drageegenskapene som deg. Samtidig må jeg innrømme at hvis jeg først har mulighet til å spille et stort strategispill i flerspiller, er ikke Dragon Commander uten politikk nødvendigvis det spillet jeg velger først.

Om du virkelig elsker sanntidsstrategidelen kan du også kose deg med «skirmish»-kamper, og også her kan du spille både med opp til tre datamotstandere og/eller andre mennesker. Det er en hel bråte kart å spille på, så her slipper du neppe opp for innhold med det første. En stor forskjell på slag i kampanjemodus og «skirmish»-modus er forresten at når du spiller i «skirmish» forsker du frem nye enheter og egenskaper underveis i slagene, slik som i for eksempel Age of Empires. I kampanjemodus gjør du dette i den turbaserte delen.

Herlig ødeleggelse. Vent litt. Jeg styrer jo de på bakken!
Herlig ødeleggelse. Vent litt. Jeg styrer jo de på bakken!

Dragon Commander vil nok for mange kunne by på et forfriskende alternativ til StarCraft II, men jeg tror ikke det kommer til å bli noen ny farsott. Det er nok liv på nettet til at du bør kunne finne noen å spille med, men heller ikke mer. Heldigvis byr spillet også på LAN-spilling, så man er ikke avhengig av et sterkt onlinemiljø eller en rask internettforbindelse for å ha det moro.

Konklusjon

Divinity: Dragon Commander er et modig og merkelig spill. Larian tør å gå helt egne veier, og mens slikt ikke er så uvanlig hos små utviklere med lave kostnader er det noe annet når et større selskap åpenbart investerer en solid pengesum i et såpass risikabelt prosjekt. Divinity: Dragon Commander er nemlig langt fra et typisk indie-spill. Det er både stort og omfattende, og har lekker grafikk og skuespill i toppklasse. I tillegg er musikken absurd god, men det tar vi jo nesten for gitt når det er Larian som står bak.

Sjangerblandingen fungerer godt, og alle de ulike delene spillet består av er underholdende og solide på hver sin måte. Jeg mistet riktignok litt av interessen for de hektiske sanntidskapene før det hele var over, og jeg tror ikke det Risk-aktige storstrategispillet hadde holdt på oppmerksomheten like lenge om det ikke var for alle de merkelige og svært velskrevne politiske og personlige diskusjonene jeg fikk ta del i mellom slagene. Men summen av alt sammen er et herlig spill som byr på massevis av god underholdning.

Jeg lærte henne å spise kjøtt. Nå vil hun ha mer.
Jeg lærte henne å spise kjøtt. Nå vil hun ha mer.

Når et spill har så mange ulike elementer som dette øker selvsagt risikoen for at det også inneholder noe du ikke liker. Men om du har sansen for strategi og rollespill, og setter pris på spill som ikke tar seg selv alt for høytidelig, tror jeg du vil finne mye glede i Dragon Commander. Det er et herlig sammensurium av ideer, og ulikt det meste annet på markedet i dag.

Divinity: Dragon Commander kan kjøpes via digital distribusjon. Mer informasjon finner du på spillets nettsted.

Divinity: Dragon Commander

Windows
Slippdato: 6. august 2013
Sjanger: Action, Rollespill, Strategi
Utvikler: Larian Studios
Utgiver: Larian Studios

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen