ANMELDELSE: Divinity II: Ego Draconis
Anmeldelse

Divinity II: Ego Draconis

Storslått dragedrama

BioWare får knallhard dragekonkurranse fra oppfølgeren til Divine Divinity.

I tobeint modus følger Divinity II i hovedsak klassiske regler for vestlige rollespill. Etter hvert som fiender knertes og oppdrag løses, vil hovedpersonen vår oppnå nye erfaringsnivåer og lære seg ferdigheter og egenskaper. Nytt og bedre utstyr kjøpes, plukkes fra slagne motstandere og ligger i kister og tønner rundt i spillverdenen. Det som ikke er like typisk, er graden av frihet når hovedpersonen skal utvikles. Her er det nemlig ingen klassebegrensninger, du står fritt til å kombinere egenskaper og ferdigheter etter eget ønske. Det innebærer for eksempel at en og samme person kan være en kløpper med tohåndssverd, livsfarlig med ildkuler og en mester i å lede vandøde i kamp. Dessuten kan drageformen spesialiseres innen en håndfull områder.

Smådynamisk verden

Mye oppmerksomhet har blitt viet til spillets åpne oppdragssystem. Tanken er at spilleren skal ha frihet til å løse oppdrag på forskjellige måter, og at valgene kan få følger senere. Utviklerne lykkes på sett og vis med dette, uten at det føles spesielt revolusjonerende. I sideoppdragene kan handlingene dine snu rundt på situasjoner og føre til uventede hendelser, men hovedhistorien er nokså lineær. Kanskje er det også slik det bør være, all den tid en fortelling skal formidles til spilleren.

Verdenen er stor, men ikke direkte massiv. Det er langt nok å traske, men i drageform forflytter du deg såpass raskt at avstandene føles små. Til gjengjeld er den innholdsrik, og definitivt verdt å utforske. Den første delen av spillet foregår hovedsakelig i naturskjønne omgivelser, men det hele blir mørkere og dystrere etter hvert. Vakkert er det uansett.

Kirill Pokrovsky hadde æren for den fenomenale musikken i de første spillene. Nå er han tilbake, og skuffer ikke. De orkestralske gullklumpene er effektive stemningsskapere, og av en kvalitet som er fullt på høyde med de aller største. Dette er musikk som er verdt å lytte til for sin egen del, og i kombinasjon med et intenst og stemningsfullt spill, blir opplevelsen nærmest magisk. Stemmeskuespillet er riktignok av varierende kvalitet, men det er vanskelig å la seg irritere.

Mer plagsomt er det at enkelte tekniske problemer eksisterer, slik som at det er mulig å sette seg fast i terrenget eller at spillet kan være litt ustabilt. Selv om slikt løses ved å lagre ofte, rives man unektelig litt ut av opplevelsen. Det skal imidlertid sies at Larian har vært flinke til å følge opp tidligere spill med oppgraderinger og brukerstøtte, så det overrasker om situasjonen blir annerledes denne gang.

Utfordrende

På tross av at spillet burde appellere til svært mange, har det en vanskelighetsgrad som nok passer best for mer dedikerte spillere. Det er på ingen måte uoverkommelig, men du må regne med å bli slaktet noen ganger. Spesielt i første halvdel av spillet. Vanskelighetsgraden videre avhenger av hvordan du setter sammen ferdigheter og hva slags utstyr du bruker.

Det er mye å velge i blant våpen og annen utrustning, dessuten kan mye av dette forbedres ved hjelp av magiske edelsteiner og formler. Kombinert med et så fritt system for karakterbygging, blir valgmulighetene nærmest uendelige, og veiene til suksess mange. Det kan virkelig være vanskelig å velge hva man vil fokusere på, det er hele tiden mye som frister.

Tro heller ikke at du slipper unna med å bare utvikle hovedpersonen, drageformen har eget utstyr og separate ferdigheter. Du må også ta hensyn til om du vil ha andre skapninger som kjemper for deg. I tillegg til å vekke døde og å kommandere disse i kamp, har du mulighet til å skape din egen kjeledegge. Ved å bringe diverse kroppsdeler til en magiker med et relativt sort interessefelt, kan de kombineres til en følgesvenn. Hva slags hode du velger avgjør skapningens ferdigheter, armene avgjør hvor hardt den slår og så videre.

Konklusjon

Divinity II: Ego Draconis er et spill fult av sjarme, humor og egenart. Visst finnes det rusk i maskineriet, men det blir nesten som litt sot på grillpølsene å regne. Dette er håndverk, ikke masseprodusert. Mange store produksjoner er mer finslipte, men føles samtidig litt upersonlige og sterile. Divinity 2: Ego Draconis er levende og varmt. Det har rett og slett sjel. Det er en fryd å utforske verdenen og bli kjent med dens innbyggere. Samtidig kombinerer kampsystemet hurtighet og taktikk på mesterlig vis, og den klasseløse strukturen gir uante muligheter for skreddersøm av spillfiguren. Hvis du hopper over dette spillet i mylderet av spillrelaterte fristelser, bør du snarest revurdere prioriteringene dine. Divinity 2: Ego Draconis er et spill du slettes ikke bør gå glipp av.

Det er kun nettbutikken Dustin Home som selger butikkversjonen av Divinity II: Ego Draconis for Xbox 360 og PC i Norge. Spillet kan også importeres fra England eller USA. I tillegg kan PC-utgaven kjøpes digitalt gjennom Steam eller GamersGate.

Vurdering

Kommentarer (34)

Forsiden akkurat nå

Til toppen