Anmeldelse

Dragon Age: Origins

Digert og bekmørkt

BioWares ferskeste spill lykkes i å hoppe etter Wirkola, på PC.

1: Side 1
2: Side 2

Gruppearbeid

Slik sett får du kontroll over mer enn individet, du får innarbeidet en herlig gruppementalitet – og det er en sann fryd å se hvordan det faktisk fungerer ypperlig selv i tøffe kamper. Krigeren slår løs, magikeren angriper fra distanse mens tyven sniker seg rundt for å kjøre bakholdsangrep. Herlig!

De hardeste kampene krever imidlertid litt mer enn å bare se dine venner gjør det de kan best, derfor er pausefunksjonen ved et lett trykk på mellomromstasten gull verdt. Da får du tid til eventuelt å endre strategier, og fylle på med helsedrikk, mana og eventuelt andre magiske virkemidler som høyner dine sjanser for å vinne. Triumfen ligger i detaljene, i å være tålmodig og kalkulert når du har malt deg opp i et hjørne. På den høyeste vanskelighetsgraden krever nemlig Dragon Age: Origins mye av deg, dette er ikke en lang og blodig piknik – langt derifra!

Kameraet er fritt, og det er lett å se hvilke figurer i gruppa som er markerte.

En liten vri i dette spillet er at du faktisk blir skadet i kampene, da mener jeg permanent. Du kan brekke armer og få et god, gammeldags hull i hodet. Dette påvirker hvordan den aktuelle figuren presterer og hemmer vedkommende i kamper. Her nytter det ikke med vanlig helsedrikk, du må ta i bruk en slags førstehjelpspakke for å helbrede skadene, og igjen være klar for nye slemminger.

Kampene gir selvsagt erfaringspoeng, på samme måte som du får erfaring for å klare oppdrag. Det sier seg selv at disse kan brukes til å gå opp i nivå, og at de fordeler seg mellom figurene dine – slik at ingen blir hengende etter om de plutselig blir kastet inn i handlingen. Så vidt jeg kan se er det ikke snakk om nivåskalering i utstrakt grad i dette spillet, det lønner seg å bli mektig. Når jeg kom i «mål» første gang var jeg blitt nivå 18, men det skal ikke være noe tak på dette – men det er jo begrenset hvor mange poeng du faktisk kan rake inn her.

I tillegg til erfaring er diverse gjenstander alltid viktig i rollespill, enten du finner dem i kister, på rykende varme lik eller på andre hemmelige skjulesteder. Variasjonen av rustninger, våpen og innhold til magiske drikker er helt kurant – men man skulle tro det var enda mer spennende å finne i en såpass stor verden som Ferelden. Høydepunktene knytter seg rundt de magiske og sagnomsuste gjenstandene du finner en sjelden gang, disse har gjerne en egen historie knyttet opp til seg også. Dessuten er det mulig å oppgradere slike våpen ytterligere med magiske runer, så sluttproduktet kan blir uhyre mektige saker.

Nå nærmer vi oss den klassiske synsvinkelen!

Slitsomt med tung bør

Både våpen og rustning knytter seg opp mot utholdenhet. En tyv med 12 i styrke kan eksempelvis ikke slenge på seg en tung rustning, da faller hele poenget med klasse bort og smidigheten blir en saga blott. Under kamper kan du kjøre en rekke spesialangrep som du utvikler etter hvert som du stiger i nivå. Disse koster utholdenhetspoeng, og du går tom ganske raskt med veldig tungt utstyr. Slik sett må du finne en balansegang også her, spesielt om du spiller som noe annet enn kriger.

Du har riktignok bare tre klasser å velge mellom, men hver klasse kan spesialisere seg videre i fire forskjellige kategorier. Som kriger kan du eksempelvis fordype deg som Champion og Berserker. Du får to slike spesialiseringspoeng (på nivå 7 og 14), og det krever at du finner en som kan trene deg i den aktuelle disiplinen. Lykkes du med dette får du en figur som både blir bedre, og får flere spesialangrep/egenskaper tilgjengelig.

Du lurer kanskje på hvordan BioWare forholder seg til skillelinjene mellom det onde og gode i dette spillet. Vel, hvordan du oppfattes er først og fremst et resultat av dine dialogvalg. Måten du snakker på, valgene du tar og hvordan du faktisk behandler de andre i gruppa di. Dialogene kan minne om det vi fikk servert i Mass Effect, i kombinasjon med Baldur’s Gate II. Det geniale er at du ikke har en hel verden å forholde deg til når du enten er slem eller snill, det er gruppas dynamikk som påvirkes.

Duncan, en mester med to våpen.

Gruppemedlemmene knytter seg nemlig til deg i ulik grad, avhengig av dine handlinger og deres egen bakgrunn. En dypt religiøs prest vil for eksempel gå så langt som å kjempe mot deg med magi om du er for vulgær og slem. På den andre siden vil gruppemedlemmer som faktisk knytter seg til deg på en positiv måte oppnå bonuser i kamp og generell innsats, så det lønner seg å slå av en prat – eller gi noen du har et godt øye til en gave eller to.

Siden du er hovedpersonen her, er det ditt ansvar at gruppa er sammensveiset og velbalansert. Dette kan du gjøre gjennom de nevnte dialogene. Snakk med de andre, gjerne på leirstedet, og bli kjent. Hvis du gir komplementer og tilbyr en god samtale er det uunngåelig at du blir bedre likt, og det vil garantert gi seg utslag også ellers på din ferd gjennom Ferelden.

Detaljorientert

Dragon Age: Origins er ikke det teknisk mest avanserte spillet som har kommet ut, men BioWare har vært en skikkelig djevel på detaljer. Man har skapt et rikt og variert Ferelden, der du aldri føler at du vandrer gjennom klipp-og-lim-seksjoner. Arkitekturen er jevnt over fantastisk, ansiktene under dialoger gode og effektene (spesielt ved magibruk) er egnet til å få spillere til å måpe.

Med ryggen til døra.

Jeg er også imponert over friheten kameraet gir spilleren, her er det nesten bare fantasien som setter grenser for hvilken vinkel du vil oppleve spillet i fra. Som nevnt er jeg veldig glad i den taktiske vinkelen under kamp, men når du skal utforske er det en stor fordel å kunne styre kameraet slik du vil.

Noen minuser er det imidlertid å sette fingeren på. Enkelte av teksturene i spillet er slett ikke pene, det merker du spesielt på noen av klærne til de du snakker med. Videre virker det som om alle i dette spillet har våpen og eventuelt skjold hengende i løse luften på ryggen – det ser bare merkelig ut. Til slutt savner jeg dynamisk vær og litt mer dyreliv i visse miljøer. Likevel vil jeg understreke at det visuelle stort sett bidrar til at du lever deg inn med hud og hår i dette spillet.

Lyden preges av helt fantasisk musikk, også her blir du smått forelsket av det øret ditt får servert via strykere, koring og litt tyngre orkestermusikk. Likevel kunne bredden i antall låter vært bedre, du hører mye av det samme om igjen. Stemmegivningen må jo sette nye rekorder. Aldri før har jeg hørt så mye snakking som holder toppnivå, selv om ansiktsbevegelsene ikke alltid er i samme klasse. Effektlyder og bakgrunnsstøy er også midt i blinken, følelsen av å befinne seg i en pulserende verden er hele tiden sterk.

Magi er fett, og effektene er fantastiske.

Konsollnedtur

Dragon Age: Origins er et PC-spill, det er jeg ikke i tvil om overhodet. Det er ikke rart at det konsekvent har vært denne versjonen som har blitt vist frem til presse de siste årene. Da jeg testet Origins på Xbox 360 ble det hele en liten nedtur, selv om vi fortsatt snakker om et habilt rollespill. Følelsen av å være med i en avlegger av Baldur’s Gate-spillene er imidlertid langt svakere på Microsoft konsoll.

Det er flere årsaker til dette. Først og fremst mister du den gode oversikten, muligheten for å bruke den isometriske synsvinkelen er mer eller mindre borte. Da blir kampene mer rotete, mer ustrukturerte og ikke like givende. Dessuten får du ikke samme umiddelbare tilgang til hurtigangrep og gjenstander som i PC-versjonen. Menyen for dette er på plass, men langt fra like god som når du styrer det hele med mus og tastatur.

Dessuten er det visuelle ganske så underlegent på Xbox 360, og de stygge detaljene vi nevnte fra PC-versjonen forsterkes bare på konsoll. Dette er ikke kritisk, men det er klart at slik påvirker totalinntrykket i et såpass stort spill som Dragon Age: Origins. Når det er sagt er det ikke slik at jeg fraråder folk å kjøpe spillet på konsoll, jeg sier bare at hvis du har et reelt valg gir PC-utgaven deg en langt mer komplett spillopplevelse.

Konklusjon

Jeg vokste opp med et kjærlighetsforhold til såkalte isometriske rollespill, gjerne der fokuset var på hele grupper fremfor individet. Denne romansen har nå forplantet seg videre til Dragon Age: Origins. BioWares seneste mesterverk er stort, det er fylt til randen med episke vendinger og det tilbyr en unik og givende gruppedynamikk i en spennende, ny verden.

Det er ikke et fnugg av tvil om at dette er en verdig åndelig oppfølger til Baldur’s Gate 2. Regelsystemet viker ikke å være langt fra velfungerende Advanced Dungeon & Dragons og du befinner deg slik sett i et ganske gjenkjennelig univers. Når du i tillegg får servert masse historie og spennende personligheter er det ikke annet å si enn at dette er et pliktkjøp! Til PC riktignok, konsollversjonen gir nemlig ikke den samme, gode rollespillfølelsen – først og fremst på grunn av mindre nyanserte kontroller og et fattigere kamerasystem.

Dragon Age: Origins kommer i salg 5. november for PC og Xbox 360. PlayStation 3-utgaven følger 19. november.

1: Side 1
2: Side 2

Siste fra forsiden