Anmeldelse

Dragon Age: Origins

Digert og bekmørkt

BioWares ferskeste spill lykkes i å hoppe etter Wirkola, på PC.

1: Side 1
2: Side 2

Jeg ble født på ny med det første Baldur’s Gate. Det hadde vært litt dødt på rollespillfronten da det spillet kom i 1998. Tidligere dette tiåret hadde jeg kost meg med spill som Eye of the Beholder, Lands of Lore og Ultima Underworld. Likevel var det noe helt spesielt med Forgotten Realms-lisensierte Baldur’s Gate, det sugde meg inn i sin verden med hud og hår. Oppfølgeren var minst like bra, og fikk selskap av titler som Icewind Dale og glitrende Planescape: Torment. Tiden rundt årtusenskiftet var i det hele tatt fantastisk for den isometriske og (for det meste) gruppebaserte rollespillsjangeren.

Drager er selvsagt en naturlig del av dette spillet.

Senere har trenden mer og mer gått mot rollespill i tredjeperson bakfra, der man helst skal være den store helten på egen hånd. For min del er det gledelig at BioWare nå finner tilbake i røttene, og det er ikke uten grunn at Dragon Age: Origins kalles den åndelige oppfølgeren til Baldur’s Gate 2 – selv om man har gått vekk fra Dungeons & Dragons-universet. Dette er en helt ny, og særs fengslende, rollespillopplevelse.

Skapelsen

Det er mye vi skal snakke om i denne anmeldelsen, så da er det like greit å begynne med det aller første du gjør i spillet: lage din egen figur. Her kan du velge mellom tre raser og tre klasser, i tillegg til seks unike bakgrunner. Sistnevnte gir spillet seks forskjellige starter, slik at spillet i en time eller to er helt unikt basert på ditt bakgrunnsvalg. Det vil også gjøre seg utslag med jevne mellomrom utover i spillet, gjerne gjennom dialog. Hvis du spiller en kasteløs dverg vil du eksempelvis måtte kjempe langt mer for dine standpunkt i samtale med dvergadelen enn om du startet med mer anseelse.

Tilbake til rasene og klassene. Du kan spille som menneske, dverg eller alv. Disse valgene er ikke bare kosmetiske, de ulike rasene har alle iboende fordeler og ulemper fysisk og mentalt. En dverg er sterk som en okse av natur, mens en alv er mentalt overlegen. Derfor er det også naturlig å tenke på dette når du skal velge klasse. Mennesket er riktignok en allrounder, men alver og dverger har fordeler som gjør de veldig egnede til unike klasser. Slik sett er det smart å velge dverg om du vil være kriger og alv som magiker. Magi er nemlig noe dverger ikke takler i det hele tatt.

Andrastes aske, en helligdom i Ferelden.

Den siste klassen er rogue, eller tyv om du vil. Alle klassene gir automatiske fordeler når du har valgt dem, slik som at tyver får +4 i smidighet, +2 i viljestyrke og +4 i «streetsmartness». Når du har valgt kjønn, klasse, rase og bakgrunn har tiden kommet for å gjøre figuren din unik. Her har man nok fått litt hjelp av EAs «Game Face», som blant annet brukes i Tiger Woods-spillene. Parameterne er mange, og hvis du bruker litt tid kan du få til ganske så distinkte typer. For min del var dette en flott start på et storslagent eventyr.

Du skal selvsagt fordele poeng på dine attributter også. Systemet for styrke, smidighet og så videre minner mye om Dungeons & Dragons, og du må spre poengene i henhold til hvilken klasse du har valgt. Hver gang du går opp i nivå får du nye poeng. I tillegg skal du utvikle egne ferdigheter og talenter. Disse reflekterer også måten du spiller på. Vi du spesialisere deg i tovåpen-bruk bør du eksempelvis fokusere dine poeng på disse ferdighetene. Spesialisering innenfor talenter og ferdigheter lønner seg som regel stort i det lange løp.

Eventyret kan starte

Så starter det hele for alvor, med en av dine seks valgte bakgrunner. Startene er gode for å skape et forhold mellom deg og din figur. Alt settes i en eller annen relasjon, og du blir gjerne introdusert for både familie, venner og eventuelle fiender. Startene gir også unike perspektiver på historien du skal igjennom, dermed kan du få Dragon Age: Origins i seks ulike nyanser. Grunnmuren er den samme, uansett hva du har valgt fra starten, men detaljene er hele tiden flytende og flyktige basert hva og hvem du er.

Wynne (t.v.) og Morrigan krangler.

Begynnelsen av Dragon Age: Origins er tungt inspirert av både bøker og filmer som omhandler J.R.R. Tolkiens Ringenes Herre. Parallellene er mange, og det blir til tider litt vel åpenbart hvor man har hentet innholdet sitt i fra. Heldigvis er ikke dette noe varig problem, man viker mer og mer fra et noe stereotypt scenario og vi får servert en verden tung av unik historie med grupperinger som har sin egen agenda og verdenssyn.

Hovedhistorien omhandler en ond kraft som kommer i form av horder fra jordens indre, slemminger som slakter alt og alle i sin vei. Din jobb blir etter hvert å rydde opp i et svik innenfor menneskerasen og samle alle rasene i en gigantisk kamp mot utysket. Historien høres kanskje ganske standardisert ut, men som i Baldur’s Gate 2 vil du få oppleve deler av spillet som tipper over mot det irrasjonelle og overraskende. Du vet aldri hva som skjer rundt neste sving!

Dessuten er det nok å gjøre som ikke er direkte relatert til hovedlinjene, mindre oppdrag som både gir ekstra underholding og skatter. Videre får du en dypere forståelse for verdenen du ferdes i når du utforsker den mest mulig. For de som lurer på hvor stort spillet er brukte jeg rundt 40 timer første gang jeg fullførte det, men hvis du tar deg god tid og utforsker absolutt alt kan du sikkert legge på fem timer til. Dette er relativt svære saker.

Denne fyren er, ikke overraskende, slem.

Da er det gledelig at man opparbeider seg et gigantisk kartotek med bakgrunn, forklaringer og historie rundt verdenen. Dette gir et kodeks som hele tiden oppdateres når du finner nye gjenstander og løser mysterier. Du kan svi av ganske mye tid på å fordype deg i dette verktøyet og det gjør en solid jobb med å få deg enda mer engasjert og involvert i BioWares nyeste univers.

Grå vokter

Din figur blir relativt tidlig i spillet det som kalles en Gray Warden, de ypperste frontkjempere i kampen mot de onde kreftene. Disse må gjennom et ritual som i seks av ti tilfeller er dødelig, drikking av slemmingens giftige blod. Når du først er en del av disse vokterne vil det prege alt rundt deg, enten du blir møtt med respekt, beundring, frykt eller avsky. Du er helt for mange, men også en skurk og folkefiende nummer én for andre.

Du klarer ikke brasene i fantasiverdenen Ferelden på egen hånd, her du ha hjelp. Selv om du er alene i enkelte småseksjoner, har du som regel selskap av tre andre når du er ute på eventyr. Dette er folk du møter utover i spillet, og du får etter hvert en ganske stor gruppe eventyrere du kan velge mellom – akkurat som i for eksempel Mass Effect.

En av de større fiendene du vil støte på.

Fra gruppens eget leirsted kan du velge hvilke tre du skal ta med deg på neste etappe. Et vanskelig valg, man vil jo gjerne ha med seg alle sammen! Når du først må velge er det viktig å komponere en gruppe som fungerer godt i kamp. Jeg hadde suksess med to krigere og to magikere, men det gikk på bekosting av en tyv som kan finne/lage feller og åpne dører og kister som ellers ville vært låst. Nå har du rikelig med mulighet til å bytte ut gruppemedlemmer mellom områder, så ingen valg er endelige slik sett.

Når man er eventyrer er det én ting som står over alt det andre. Nemlig slakting av fiender. Kampsystemet må være solid i et spill som Dragon Age: Origins, og da er det en lettelse å registrere at det også klarer å innfri. Siden kameraet er ganske fritt i dette spillet foretrekker jeg den klassiske isometriske synsvinkelen når det skal slåss. Da får du en herlig oversikt over slagmarken, det er veldig lite som unnslipper din oppmerksomhet.

Du styrer som regel din egen figur i dette spillet, men i prinsippet kan du bytte til en av de andre ved hjelp av et eneste tastetrykk. De du ikke styrer kontrolleres av den kunstige intelligensen. Dette er en grei løsning, men jeg fant raskt ut at dette ikke er optimalt. Heldigvis er det slik at du kan tilegne hver enkelt ulike roller i kamp, og også fortelle dem hvilke oppgaver man skal prioritere. En sårbar magiker bør for eksempel konsentrere seg om avstandsangrep, og gjerne krydre sin innsats med å helbrede kompiser som nærmer seg døden.

Enkelte ganger går for øvrig den kunstige intelligensen seg fast i miljøet, og da er det fint at du raskt kan bytte mellom karakterene – kontrollsystem og brukergrensesnitt holder i så måte et skyhøyt nivå på PC.

1: Side 1
2: Side 2

Siste fra forsiden