Anmeldelse GTA IV: The Lost and Damned

Action i lakk og lær

Rockstar oppfyller alle dine drømmer om å bli en fullblods «biker».

Ikke engang et snaut år har gått siden Rockstar flesket til med firereposet i Grand Theft Auto-serien, og skjenket oss et av spillåret 2008s desidert største høydepunkt. Jeg er en av dem som oppslukt suste gjennom spillet i et helseskadelig todagers maraton, og jeg er også en av dem som umiddelbart sultet etter mer. Liberty City ba om det. Liberty City krevde det. Nå har resultatet av byens rommelige potensial og Microsofts åpne lommebok landet på Xbox Live, og enhver motorsyklist-spire kan juble høyt – sammen med alle oss andre actionfrelste.

Gutteklubben grei

Møt The Lost, en gjeng hardbarkede, skinnkledde menn med ordentlig amerikansk kubikk mellom beina. Som hentet ut av 60-tallet ruller de ned Liberty Citys gater på sine «choppere», mens de prater dritt om hverandre og flenger om seg med saftige bannord og sjåvinistiske munnperler. En helstøpt motorsykkelgjeng, med andre ord. Vi havner i skoene til visepresident Johnny Klebitz, en skallet hardhaus som ser dummere ut enn han er. Dine nærmeste kumpaner har følgelig også høythengende posisjoner i klubben, for eksempel Terry, som har godt håndlag med våpen.

Det hele begynner med en tur til fengselet. Presidenten i The Lost, Billy Grey, skal nå tre tilbake i lederstøvlene, etter et varig opphold bak muren. Daglig leder under hele Billys fraværsperiode, vår mann Johnny Klebitz, er ikke helt fornøyd. Klebitz har nemlig fått god orden i sysakene mens den reelle presidenten har vært frafallende. Våpenhvile med rivalene (The Angels of Death) og maksimering av profitt ved hjelp av dialogbasert dophandel, for å nevne noe. Johnny har gjort det som er best for brorskapet og klubben, og nå skal Billy Grey komme tilbake for å rive det ned med tankeløs vold og brautende tilnærming. Intern konflikt i The Lost er et faktum, og herfra utvikles handlingen.

Historien fortelles på akkurat samme måte som i hovedspillet, med passelig varende filmklipp og dialog under oppdragene. Dialogen er om mulig enda mer bærende i The Lost and Damned, takket være de fargerike møtene mellom MC-fantomet Johnny Klebitz og resten av figurgalleriet. Der Niko Bellic var stilltiende enig eller mer diplomatisk, er Johnny Klebitz rett frem og opp i ansiktet, men begge har til felles at de alltid presterer å svare godt for seg. Glimrende stemmeskuespill gjør seg absolutt gjeldende, og alt fra raspende «biker»-dialekt til meksikansk-engelsk og afro-amerikansk er så autentisk som det kan bli.

Meningsvekslingen mellom Johnny Klebitz og hip-hoperen Malcolm er verdt å se fram til, takket være den fine argumentasjonskilden man finner i skillet mellom amerikanske «choppere» og Asia-produserte «riskokere». Jeg kan også medgi at man krysser veier med handlingsløpet til hovedspillet flere ganger – noe som følgelig gir en spennende ny vinkel på ting.

Heseblesende action

I et stort hav av lovord og prisninger av GTA IV var det mange som måtte påpeke én ting: Det startet litt tregt. En altfor lang introduksjon av nye ekstrafunksjoner som sosialisering ved hjelp av mobilen og unødvendige eskorteoppdrag så sitt snitt til å havne på listen over ergrepunkter. Vel, det samme gjelder definitivt ikke for The Lost and Damned.

Det tar ikke lang tid før du har hendene på en hagle med dobbelt løp og sprenger din første propantank i fjeset på en rival. Herfra kjøres det om kapp i kolonne til neste oppdrag, hvor en skare av rusmisbrukere skal jordfestes med balltre og en ny helautomatisk håndpistol. Til forskjell fra Niko Bellic får Johnny Klebitz hendene sine på granatkastere, bomberør og en kamphagle som kan – og vil – ødelegge helikoptre.

Og når helikopteret er skutt ned, bærer veien tilbake til klubbhuset, på din trofaste Hexer – den eneste motorsykkelen av sitt slag i frihetens by. Man merker fort at Rockstar har foretatt endringer i kontrollen av motorsykler. Vi har alle smertelig erfart å fly av sykkelen og inn i nærmeste dagligvareforretning, og derav da å forsømme en eventuell flukt eller et oppdrag. Med de små justeringene som er gjort, har fallstatistikken min sunket betraktelig, og jeg setter, ikke minst, god pris på at det er lettere å foreta håndbrekksvinger.

Mesteparten av tiden vil naturligvis foregå på ryggen til Klebitz’ trofaste ganger, både foran og bak i kolonnen som The Lost utgjør. En liten detalj inkorporert i denne kolonnekjøringen kan finnes i begynnelsen av spillet, og viser seg i form av gjenglogoen til The Lost, som fra tid til annen vil pryde asfalten. Kjører man over denne og holder posisjon, blir påfyll av livmåleren en realitet. Vi finner også en ny funksjon i form av et statuskart som indikerer på hvilket nivå av karslighet dine sammensvorne befinner seg.

Denne gjengmentaliteten sender for øvrig tankene tilbake til San Andreas, noe som slettes ikke er en dum ting. Det er mulig jeg fantaserer nå, men den litt mer lekne tonen i The Lost and Damned kan også tas for et likhetstrekk. Det er i hvert fall ikke like mørkt som affæren med Bellic, selv om det fortsatt flyter av lyssky aktiviteter.

Skal man imidlertidig finne ankepunkter i spillopplevelsen, er selve oppdragene første stoppested. En god del av dem kan være veldig frustrerende. Virkelig frustrerende. Du har ett hvor tre biler skal blåses i lufta ved hjelp av bomberør. Her må du time det slik at du slipper bomben ut av vinduet akkurat i riktig øyeblikk, på samme tid som bilene skyter på deg, noe som er marginalt lettere sagt enn gjort. Enten blåser du deg selv til himmels, ved å slippe sprengstoffet for sent, eller så blir du skutt i den evige jakten på å finne alternative metoder.

Eller hva med å navigere en fangebuss gjennom Liberty Citys gater, med fire stjerner på nakken? Ikke nok med at det er vanskelig nok å unnslippe lovens lange arm med en buss, et kjøretøy som ikke er kjent for sin fart, men denne bussen er også veldig lett å velte.

Når bussen blir liggende på siden som følge av en skarp sving, finnes det ingen annen mulighet enn å begynne på nytt. Jeg vet at dette er veldig individuelt, og sier ikke at dette er et massivt minus, men forvent nok en god porsjon med prøving, feiling og frustrasjon i Alderney og omegn. Slikt preger en spillopplevelse, så jeg kunne godt sett meg god på en litt lavere vanskelighetsgrad.

Flerspillernytt og nakenhet

Med i pakken får vi også noen nye moduser for flerspill. Vi har de selvsagte, som kappløp med motorsykkel og en MC-variant av «Hangman's Noose», men også to splitter nye, under navnet «Club Business» og «Lone Wolf Biker». I førstnevnte er du medlem av The Lost og skal bevise at du er verdig en lederposisjon. Dette ved å gjennomføre diverse oppgaver. I «Lone Wolf Biker» er du selvfølgelig en ensom rytter, og her er målet å overleve tilværelsen gjennom å forsere et gitt antall sjekkpunkter. Den siste er «Gang Wars», som er en «Capture the Flag»-variant.

Ingen av disse er særlig mer spennende enn at man prøver dem et par ganger og finner seg av med det, med unntak av «Lone Wolf Biker», som i mitt tilfelle appellerte til det aldri så lille «alle mot røkla»-instinktet. Det blir litt samme følelsen som i Left 4 Dead – alle er ute etter deg, du er paranoid og adrenalinet kommer som en følge. Kappløp med motorsykkel, altså en «Race»-variant, er også verdt å utheve, med det faktum at man kan benytte seg av et balltre og slegge ned motstandere fra setet sitt. Kan bli frustrerende, kan være veldig deilig (spesielt hvis offerets motorsykkel treffer en annen motstander).

Helt til slutt er jeg helt nødt til å nevne spillverdenens siste kontrovers. De som følger godt med har nok fått smake på denne informasjonen allerede, kanskje til og med sett selve scenen. I The Lost and Damned får vi nemlig servert et filmklipp med en av Johnnys høyerestående kontakter, kongressmedlemmet og den eldre herren Stubbs, hvor en innledning med massasje og diskret kameraføring til slutt munner ut i full blomstring. Jeg snakker selvsagt om total og frontal nakenhet fra mer enn hovedpersonens vinkel. Synd det er en middelaldrende mann vi snakker om. Takk Rockstar!

Konklusjon

Når man hører frasen «ekstrainnhold» i spillsammenheng, er det ofte små tilleggsfunksjoner i form av nye klær, nye oppdrag og nye våpen man tenker på, gjerne hver for seg. Med The Lost and Damned kan ikke ordet «ekstrainnhold» rettferdiggjøre produktet. I praksis får vi servert et helt nytt spill. Det er mulig jeg legger litt mye velvilje i å si at det er helt nytt spill vi får på menyen her, men det er i hvert fall slik: The Lost and Damned er en real ekspansjon som fint kunne vært distribuert på disk.

Med rundt 8-12 timers spilletid, et helt nytt figurgalleri, en helt ny historie, nye våpen, nye kjøretøy, nye flerspillermoduser og en ny radiokanal for de med smak for heavy metal, er det ingen som kan si at man ikke får mye for pengene. Historien er så som så, den ender med en finale som er på grensen til antiklimatisk, men med unntak av dette, og små irritasjonsmomenter som følge av oppdragsstrukturen, har jeg ingenting å klage på. Hvis denne episoden setter standarden, sitter jeg klar og venter på neste. For å sitere Johnny Klebitz fritt: «Get Lost!»

Merk: Grand Theft Auto IV: The Lost and Damned er kun tilgjengelig for kjøp gjennom Xbox Live Marketplace.

Diskuter artikkelen i forumet

Vurdering


Grand Theft Auto IV: The Lost and Damned X360 X360 9/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 17. februar 2009
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Take 2
  • Utvikler: Rockstar

Forsiden akkurat nå

Til toppen