Anmeldelse

I Am Alive

Er det nok å bare være i live?

Menneskehetens undergang er et omdiskutert tema – mayaer og dommedagsprofessorer spår enden på visa om hverandre, men det er likevel ikke halvparten så ofte som i populærkulturen. Enten det er syndefloder, atombomber eller de vandøde – menneskeheten skal tas rotta på, og det med stil.

I Am Alive kastet seg velvillig på denne trenden da spillet ble lansert for konsoller tidligere i år, og nå får PC-spillere også ta del i én manns kamp for å overleve i et brutalt postapokalyptisk samfunn. Her er kløkt, finesse og fysikk nøklene for å stå høyest på strå i den nyetablerte næringskjeden selv om disse elementene på ingen måte kommer naturlig, hverken for spillet selv eller dets hovedperson.

Verdens undergang er traust og kjedelig i I Am Alive.
Verdens undergang er traust og kjedelig i I Am Alive.

Mørke utsikter

Verden har offisielt gått under. Det har gått omtrent ett år siden «The Event» rammet menneskeheten og velstand har veket for fattigdom, død og fordervelse. Alt som er igjen er en håndfull mennesker, hvorav flesteparten enten er syke og skadde eller medlem i utspekulerte gjenger som utnytter situasjonen til å volde mest mulig skade på sine medmennesker.

Jorden har med andre ord sett bedre dager når man som I Am Alives navnløse protagonist ankommer den fiktive byen Haventon på leting etter kone og datter.

Fra det øyeblikket man plukker opp kontrollen i I Am Alive innser man at dette ikke er noen solskinnshistorie. Det som tidligere må ha vært en mektig metropol på USAs vestkyst ligger nå i ruiner. Henslengte biler er et tegn på at mennesker en gang levde i, og kanskje prøvde å flykte fra byen; falleferdige bygninger står som sørgelige monumenter i horisonten, og den gråtunge støvskyen som omkranser byen pakker ikke bare den, men også hele spillet inn i et urovekkende og uhyggelig teppe.

Midt oppe i alt dette befinner spillets hovedperson seg, og alt virker egentlig ganske håpløst – da er det godt at han behersker den elegante kunsten det er å overleve.

Behersket klatring

Det har seg nemlig slik at vår mann har reist USA på tvers helt siden katastrofen inntraff, og det er tydelig at han har plukket med seg et par triks på veien. I verktøybeltet har man blant annet en pistol, klatrehansker og en hendig ryggsekk som kan romme hva det skal være. Etterhvert plukker man også opp en machete og et hendig tau som begge gjør livet litt enklere å leve når man konstant må være på farten.

Man er nemlig nødt til å klatre for å ta seg fram i Haventon, og der skrytepaver som Nathan Drake traverserer alle verdens overflater med den største enkelhet er I Am Alives hovedperson litt mer realistisk utformet. Ved siden av den sedvanlige helsemåleren har han nemlig en ekstra måler for utholdenhet, og man er nødt til å passe på disse verdiene når man slynger seg omkring i byen.

Hvert sekund man tilbringer hengende etter armene vil denne måleren synke, og går man tom for utholdenhet vil man med den største sikkerhet falle i døden. Dette bidrar til å gjøre spillets mange klatreturer til strategiske kamper på liv og død, og dette er i og for seg det eneste interessante med plattformelementene i I Am Alive.

«Krampe!»
«Krampe!»

Selve klatringen er ofte svært monoton, og takket være den hersens støvskyen er det heller ikke mye å se når man for eksempel er på vei til toppen av en skyskraper, noe som egentlig burde være ganske interessant. Denne kjedelige grafiske stilen representeres i samtlige av I Am Alives ledd og det hjelper heller ikke at teksturer er grumsete og figurene regelrett forferdelig designet.

Trusler og vold løser alt

Likevel har utviklerne i Ubisoft Shanghai klart å skape en viss atmosfære i spillet – den dystre stilen gjør sitt og det faktum at man aldri vet hva som venter rundt neste sving bidrar også. For eksempel kan man risikere å møte en gjeng med fiender omtrent hvor som helst, og den evige mangelen på ressurser lar deg aldri slappe helt av. Ressurser som vann, mat, førstehjelpsutstyr og adrenalin ligger henslengt omkring i byen, men man må konstant passe på å ha nok av de viktigste gjenstandene. Noen ressurser gir deg ekstra utholdenhet mens andre fyller på helsemåleren og de aller sjeldneste gir alle dine verdier en liten boost.

Kuler er dog det aller viktigste man kan finne i I Am Alive, og selvfølgelig er det også den gjenstanden man finner sjeldnest. Jeg hadde for eksempel aldri mer enn fire kuler i magasinet på en gang, og oftest hadde jeg ingen i det hele tatt. Det faktum at man har en pistol er dog viktig i seg selv, uansett hvor tom eller full den – dine fiender vet jo ikke hva som skjuler seg i løpet ditt.

Konfrontasjoner med de andre overlevende oppstår nemlig tritt og ofte, og mer enn fysikk og ammunisjon koker det hele ned til psyke og trusler. Om man peker en pistol mot en ubevæpnet fiende vil han naturlig nok stoppe opp, og det er opp til deg hvordan du vil kvitte deg med vedkommende, være det seg gjennom en langsom machete-duell eller et spark utfor et stup.

Etterhvert får man også en pil-og-bue til rådighet, og denne er uvurderlig i spillets senere faser.
Etterhvert får man også en pil-og-bue til rådighet, og denne er uvurderlig i spillets senere faser.

Straks flere slemminger dukker opp samtidig blir situasjonen noe annerledes, spesielt om en av de bærer skytevåpen. I disse tilfellene må man late som om man ikke har noe å stille opp med slik at fienden med våpenet kommer nærme nok til at man kan utføre et overraskelsesangrep, plukke opp våpenet hans og disponere ammunisjon i de resterende gjengmedlemmene.

Dette systemet fungerer helt perfekt på papiret, men takket være en svært klønete styring, bortimot elendig kameraføring og regelrett hjernedød kunstig intelligens ødelegger spillet ofte for seg selv. Legger man bort pistolen etter å ha pekt på fiendene vil de fly på deg som om du aldri skulle hatt den i utgangspunktet; utskudd med pistoler kan ikke knivstikkes samme hvor mye man prøver, og prøver man å løpe vekk fra en gruppe med slemminger hender det ofte at man istedenfor angriper en av de, da den samme knappen brukes til å sprinte.

En reddende engel

Disse feilene og manglene kan ofte lede til svært frustrerende situasjoner, og spesielt når man tar i betraktning spillets håpløse sjekkpunkt-system er det mange ukvemsord som lett kan fly mot skjermen.

Man har nemlig til enhver tid et begrenset antall «nye forsøk» som lar deg fortsette fra siste sjekkpunkt. Hvis man går tom for nye forsøk må man starte hele kapittelet på nytt, og dette kan ofte bety at så mye som tjue-tretti minutter med spilling går tapt. Når det da kanskje også er spillet selv som ødelegger for deg er det lite fristende å spille videre med det første.

Han er helten Haventon fortjener, og virkelig den som byen trenger akkurat nå.
Han er helten Haventon fortjener, og virkelig den som byen trenger akkurat nå.

Du blir med andre ord aldri holdt i hånda i I Am Alive, og selv om spillets brutale realiteter er aldri så irriterende, gjenspeiler de også håpløsheten i historien på en spennende måte. Hovedhistorien i spillet tar egentlig utgangspunkt i at man skal finne protagonistens kone og datter, men dette plottet sporer fort av, og mer interessant er da møtet med de harmløse overlevende i Haventon. Dette kan være alt fra et gammelt ektepar som døden nær ikke ønsker seg annet enn et glass med vin for å slukke sorgene, eller en ung kvinne som har blitt tatt som sexslave.

Man bryr seg om disse menneskene, og selv om man er nødt til å ofre sine egne ressurser vil man prøve å hjelpe de så mye som mulig.

For eksempel fant jeg en leir under bakken hvor tre uskyldige hadde blitt tatt til fange av en gjeng som hadde kannibalske ideer planlagt for sine gisler. Jeg drepte fangevokterne med to velplasserte skudd, men fant ut til min forferdelse at jeg måtte skyte i stykker låsen som holdt gislene fanget. Jeg hadde nettopp brukt mine siste skudd på å drepe vaktene, og helt fra meg måtte jeg forlate de stakkars fangene.

Jeg fant heldigvis et ekstra skudd litt lenger ut i min ferd, og sporenstreks hastet jeg tilbake for å befri de jeg hadde forlatt. Det var med ekstrem glede jeg kunne slippe de løs, og slike situasjoner gjør noe opp for I Am Alives svake sider, selv om det i all ærlighet er altfor få av de.

Konklusjon

I Am Alive er en god idé og et spennende konsept, men mange av de ideene som på papiret høres interessante ut blir skuslet bort av de unødvendige feilene og halvferdige elementene som også plager spillet.

Selv de beste ideer kan slå feil.
Selv de beste ideer kan slå feil.

Kampsystemet er egentlig svært engasjerende, men grunnet dumme fiender og klønete styring forsvinner noe av moroa ut av sammenstøtene. Ideen om å lage en mer realistisk protagonist som ikke tåler all verdens og ofte må lade sin egen utholdenhet er glimrende, men klatringen er i seg selv ikke veldig underholdende.

Verdenen man befinner seg i er også slik: Atmosfærisk er nivåene helt på topp, med paranoide tendenser, slue gjenger og stakkarslige uskyldige som man vil ofre seg selv for å redde, men designmessig er I Am Alive et grufullt skue, og realismen brytes ofte når det passer som verst.

I Am Alive er et spill som virkelig fortjener å lykkes, men for hver gode idé er det en dårlig implementering, og for hvert engasjerende konsept er det et klønete designvalg og en unødvendig mangel. Styrkene og svakhetene går opp i opp, og resultatmessig er det rett og slett ikke nok å bare «være i live».

I Am Alive er i salg for PC (testet her), Xbox 360 (testet tidligere) og PlayStation 3.

Vurdering


I Am Alive Windows Windows 6/10 X360 7/10 PS3

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 6. september 2012
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Ubisoft

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen