ANMELDELSE: Just Cause 2
Anmeldelse

Just Cause 2

Destruktiv moro

Liker du å sprenge ting i lufta? Det gjør Rico også.

Det finnes mange regimer som ikke burde ha sittet med makten. De undertrykker ofte sine egne folk, og ser også ut til å ha en merkelig forkjærlighet for å gjøre verden til et farligere sted for oss som i utgangspunktet ikke er uheldige nok til å bo i landene deres. Dessverre er det ofte svært vanskelig å få kvittet seg med disse maktsyke slaskene. Her kommer Rico Rodriguez inn i bildet. Hvis du tjener til ditt daglige, gullforgylte brød som kjip diktator bør du passe på. Han er nemlig en ekte enmannsrevolusjon, og når han først er kommet inn i landet ditt gir han seg ikke før alt du har tvunget folket til å bygge er jevnet med jorden.

Rico ankommer med stil.
Rico ankommer med stil.

En ny diktator står for fall

I Just Cause 2 har Rico havnet i Panau, en øynasjon et eller annet sted i Stillehavet. Her hersker diktatoren Baby Panay, og man mistenker at han har klart å overtale Ricos tidligere overordnede, Tom Sheldon, til å bli med på laget. Ricos jobb er å finne ut hva som har skjedd, og om nødvendig kverke sin gamle sjef. Men det tar selvsagt ikke lange tiden før han har utryddet hundrevis av regjeringssoldater og sørget for flere Hollywood-eksplosjoner enn vi fikk i den direktesendte Shock & Awe-kampanjen.

Som sin forgjenger er Just Cause 2 et åpen verden-spill. Det minner altså litt om Grand Theft Auto IV, men arealet det hele foregår i er mye, mye større. Panau er mildt sagt gigantisk, og inneholder alt fra enorme, snødekte fjellkjeder til stekende ørkenområder og tropiske regnskoger. Du kan dra hvor du vil, og hvis du for eksempel finner ut at du skal kapre et jagerfly fra en av Panaus flyplasser og se hvor lang tid det tar å fly på kryss og tvers av nasjonen, kan du fint gjøre det. Revolusjonen er høflig nok til å vente.

Som mange andre virtuelle sandkasser, er Just Cause 2 fylt til randen av forskjellige kjøretøyer. Her er det mye snadder. Du kan ta kontroll over alt fra små, simple mopeder til gigantiske passasjerfly, og spillet har massevis av unike saker og ting som du kan kose deg med. I sniktitten min klaget jeg litt over kjøremodellen til bilene, som virket litt vinglete. Men dette hadde jeg ikke problemer med i fullversjonen, og generelt er kjøretøyene morsomme å ha med å gjøre. Det er riktignok litt mange biler som er litt for trege til at de er nyttige, og jeg skulle for eksempel ønske helikoptrene var litt raskere.

Forvent mange eksplosjoner.
Forvent mange eksplosjoner.

Det positive med helikoptre og fly i Just Cause 2 er imidlertid at du ikke trenger å bry deg med selve landingen. Du har nemlig en ryggsekk full av fallskjermer, så når du er der du vil være er det bare å hoppe ut i luften og stupe ned mot bakken. Det at flyet til flere hundretalls millioner kroner fortsetter rett inn i en fjellvegg er ikke ditt problem – det er flere der det kom fra. Mange flere.

Glem realismen

Men fallskjermhopping er langt fra det eneste stuntet du kan utføre. Tidlig i spillet må du og en full svenske rømme fra regjeringssoldatene. Han setter seg bak rattet på rømningsbilen, og informerer deg hjelpsomt om at du bør hoppe opp på biltaket fordi du «slåss bedre derfra». Og jo, det gjør du utrolig nok. Ikke bare får du fri utsikt til å skyte akkurat dit du vil, men du kan skyte ut supersterke festekabler. Jages du i en bil? Ikke noe problem. Skyt den ene enden av kabelen på den forfølgende bilen, skyt den andre på bakken ved siden av, og vips får fienden en smertefull bråstopp på forfølgelsen.

Du kan faktisk når som helst hoppe opp på taket til en hver bil og gjøre det samme – også om du er føreren. Da er det selvsagt lurt å hoppe inn bak rattet igjen før du kolliderer med noe, men du kan også bruke metoden til å hoppe over på en annen bil eller gjøre noe annet lurt. Det er heller ikke bare biler som har denne muligheten, det samme gjelder andre fremkomstmidler. Her kan du faktisk stå på taket til et jagerfly og kaste granater for å mørne fienden på bakken under deg, før du selv hiver deg ut med fallskjerm. Eller bruker kabelen til å slenge deg over til et jagende fly, for så å gi piloten en god porsjon bank og overta førersetet hans.

Flotte omgivelser.
Flotte omgivelser.

Denne kabelen er nesten absurd nyttig. Den kan blant annet brukes som slengtau, eller til å gripe fatt i fiender og kaste dem avgårde, som i Bionic Commando. Men du kan også gjøre mer interessante ting med den. For eksempel kan du feste den ene enden i én bil, den andre i en annen, og så bruke den som slepetau. Og biler er selvsagt ikke det eneste som kan slepes (eller slepe, for den saks skyld).

Just Cause 2 er med andre ord rimelig overdrevent og urealistisk, og det er på mange måter nettopp dette som gjør spillet så moro. Dette er et spill der alt er lov, og hvor du oppfordres til å ta stadig mer absurde metoder i bruk for å oppnå målene dine. Tenk deg Grand Theft Auto på sitt villeste, og gang det med ti.

Kaos er målet

Spillet drives fremover av en serie oppdrag som du gjør for ulike grupperinger. Disse oppdragene er varierte og spennende å utføre, selv om mange av dem går ut på det samme – å skyte deg inn i et eller annet regjeringskontrollert kompleks og overta det for opprørerne. Du får også delta i kidnappinger av statsansatte, sabotasje, tyveri av militærutstyr og mye mer. Oppdragene er vanligvis ikke veldig intrikate (unntakene er de du utfører for hovedarbeidsgiveren din), men de er likevel underholdende.

Mann mot kamphelikopter, og mannen vinner.
Mann mot kamphelikopter, og mannen vinner.

Kaos er et viktig element i Just Cause 2. Jo mer kaos du skaper, jo flere kampanjeoppdrag får du tilgang på. Kaos skapes ved å ødelegge ting. Sprenger du en statue av Baby Panay får du for eksempel rikelig med kaospoeng, fordi sprengningen er et viktig symbol på at diktatorens makt kan stå for fall. Du får også kaospoeng ved å sprenge radaranlegg, kommunikasjonsutstyr, oljetanker og lignende. Hvis noe er nyttig for makthaverne er det sannsynligvis lurt å sprenge det i lufta.

Dermed oppfordrer spillet til å skape så mye ødeleggelse som mulig; ikke bare fordi det er moro, men fordi det er nyttig. De aller fleste oppdragene gir deg rikelig med mulighet til å skaffe deg kaospoeng, men med mindre du også bestemmer deg for å gå ut i spillets verden og skape trøbbel på egenhånd vil du nok etter hvert oppdage at du ikke har nok kaospoeng til å fortsette kampanjeoppdragene. Da må du finne noe å sprenge, og det litt kvikt.

Skap din egen moro

De som har spilt GTA-spillene vet at noe av det artigste med åpen verden-spill er nettopp det å se hvor mye trøbbel du kan skape før øvrighetens representanter får has på deg. Ofte kan dette være vel så moro som å utføre oppdrag. Samtidig kan en spennende historie eller bare et behov for å «fullføre» spillet gjøre det fristende å hoppe fra oppdrag til oppdrag, og dermed gå glipp av alle mulighetene for egenskapt underholdning som sandkassekonseptet gir. Det fine med kaos-tilnærmingen til Just Cause 2 er at den tvinger deg ut av den faste oppdragsstrukturen, og til å bruke spillets destruktive verktøy til å skape egen moro.

Du kan også drive litt flyracing om du vil.
Du kan også drive litt flyracing om du vil.

Samtidig har tilnærmingen også noen ulemper. Just Cause 2 gir deg tonnevis av forskjellige kjøretøy og våpen, og dermed enorme mengder muligheter til å finne nye og spennende måter å skape trøbbel på. Men det kan likevel bli litt ensformig. Du vet nøyaktig hva som må ødelegges for å få kaospoeng, og det er ikke nødvendigvis så mange reelle forskjeller på en tilfeldig fiendebase og en annen. Fiendene oppfører seg stort sett likt, målene er like og du ender raskt opp med å gjøre det samme hver gang.

Det hjelper heller ikke at Just Cause 2 har en av tidenes minst engasjerende historier. Store deler av spillet bruker du på å arbeide for en håndfull svært lugubre folk, og gjøre det du får beskjed om uten at du får noe interessant ut av det selv. Joda, du belønnes selvsagt med penger og poeng, og mange av oppdragene er svært spennende, men det er sjeldent noe historiemessig interessant ved dem. De er bare jobber.

Denne plassen er forbeholdt de tøffeste passasjerene.
Denne plassen er forbeholdt de tøffeste passasjerene.

I starten går det helt greit, fordi det å skape flotte eksplosjoner og prøve nye kjøretøy og våpen er en fin motivasjonsfaktor i seg selv. Men etter hvert som du blir vant med all ødeleggelsen hadde det vært fint å ha noe ekstra som kunne drive deg videre. Lenger ut i spillet stiger også vanskelighetsgraden ganske kraftig, og myndighetene blir til slutt svært plagsomme nesten uansett hva du forsøker å gjøre.

Dette legger imidlertid ikke noen like stor demping på stemningen som man skulle tro. Så lenge du tenker kreativt er det alltid spennende og nye måter å slakte fiender på – hva med å bruke festekabelen til å binde en person til en propantank, skyte i tanken og se hvordan den forvandles til et eksplosivt prosjektil med en mann på slep? Og med så gode eksplosjoner som dette spillet har, blir du aldri lei av å sprenge ting i luften.

Just Cause 2 er også et svært lekkert spill. Figurene er kanskje ikke de mest detaljerte, og filmsekvensene mellom oppdragene minner litt om forrige generasjons GTA-spill, men det betyr heller lite i den store sammenhengen. Det som faktisk betyr noe er de gigantiske og herlige omgivelsene, den enorme synsrekkevidden og de ekstreme, Hollywood-aktige ødeleggelsene du påfører omgivelsene dine. Glem heller ikke de vakre solnedgangene (som oppleves best fra et jagerfly i ekte Top Gun-stil).

Vakker solnedgang.
Vakker solnedgang.

Konklusjon

På papiret virker Just Cause 2 som et rimelig solid syverspill. Det har en svak historie, fullstendig uinteressante figurer og en struktur som kan lede til en repetitiv spillopplevelse i lengden, men dette veies igjen opp av et gigantisk spillareal fullstappet av moro. Spillet kan skilte med enorme mengder unike kjøretøyer, absurd mange baser, installasjoner og landsbyer som kan «frigjøres», og spillmekanikker som er så overdrevne at du rett og slett bare blir sittende og glise. Den usedvanlig flotte grafikken hjelper også; øynasjonen Panau er en fryd for øyet uansett hvor du befinner deg.

Grunnen til at jeg oppgraderer karakteren fra syv til åtte er imidlertid noe jeg gjorde i går. Jeg satt og skrev på denne anmeldelsen, da jeg plutselig begynte å lure på hvordan det ville gå å taue en bil med et jagerfly. Det måtte selvsagt prøves. Dermed ble jeg sittende i en time eller to, hvor det eneste jeg gjorde var å forsøke å transportere diverse kjøretøyer luftveien, med jagerfly og helikoptre. Det var utrolig moro – fryktelig unyttig, men utrolig moro. Det at Just Cause 2 i det hele tatt gir deg muligheten til å underholde deg selv med slike absurde sysler, og faktisk legger opp til at du skal gjøre det, er i seg selv grunn nok til at du bør kjøpe det.

Kommentarer (20)

Forsiden akkurat nå

Til toppen