Anmeldelse

Kaptein Sabeltann og Ildprøvene

Et kort og tafatt sjørøvereventyr uten en eneste skarp tann.

Da jeg var en liten pode var Terje Formoes Kaptein Sabeltann-prosjekter noe av det mest spennende jeg kunne oppdrive. Sverdkamper, magiske skatter, og et figurgalleri med eksentriske og overdrevne figurer grep meg inn i en verden fylt av mystikk og egenhet. Jeg var Sabeltann-frelst.

Med det i tankene hadde jeg nok siklet etter Kaptein Sabeltann og Ildprøvene om det hadde kommet ut på mine yngre dager. Hvem vet: med litt masing og grining hadde jeg kanskje til og med greid å overbevise foreldrene mine om å kjøpe spillet til meg. I så fall tror jeg egentlig at jeg hadde blitt veldig skuffet etter bare et par timer med sjørøverspillet.

Pinky kan sikkert holde pusten i ti minutter.

Utvikleren Ravn Studiohar tidligere gjort seg bemerket med å utvikle spill til barn basert på kjente norske produkter. Både Kjell Aukrusts Flåklypa og filmatiseringen av Anne-Cath. Vestlys Knerten Gifter Seg har gjort stor suksess som videospill tidligere, og Kaptein Sabeltann føles ut som et logisk tilskudd i utviklerens spillportefølje.

De har først og fremst gjort seg ved å lage spill myntet på barn; spill som er forholdsvis enkle i formen, men med innhold som lett fenger og er svært tilgjengelig. Dette er en trend de også har forsøkt å fortsette med Kaptein Sabeltann og Ildprøvene.

Piratverden med sjarm

Det er en vakker og sjarmerende verden utviklerne har manet frem, med måkeskrik, bølgeskvulp og sommerlig piratstemning. De kjente og kjære skikkelsene fra Kaptein Sabeltann-universet er godt gjenkjennelige i form av fint tegnede portretter og små livlige figurer. På den visuelle siden er det altså ingenting å klage på. Kaptein Sabeltanns verden er akkurat så fargerik og pirataktig som du forventer, med hodeskaller, skattekart, kanoner, skuter og sjørøvere rundt hver sving.

Pinky tar seg en tur på brygga.

Forrykende sjøprat blir servert av en gjenkjennelig stemme – det er nemlig Sabeltann-skaperen Terje Formoe selv som har stemmen til den svartkledte og liksminkede Kaptein Sabeltann. Formoes ikoniske stemme trer frem som høydepunktet blant en ellers helt grei gjeng med stemmeskuespillere.

Likevel har jeg problemer med hvordan dialogene blir levert. Setninger ender veldig ofte på merkelige måter, for eksempel med et rart trykk på noen stavelser. Dette er såpass tydelig at både store og små vil grine på nesa, og det føles mest som unødvendig slurv fra utviklerens side, som burde ha merket seg dette.

Ikke særlig moro

I spillet følger vi unggutten Pinky mens han jobber seg mot en plass på mannskapet til hans store idol: Kaptein Sabeltann. Underveis blir den unge sjørøverspiren også kjent med en blindpassasjer kalt Ravn, samt store deler av besetningen på kapteinens skip, Den Sorte Dame.

Pinkys prøvelser er det som legger hovedgrunnen for spillet. Vår unge helt må nemlig utføre en rekke ulike aktiviteter for å bevise at han er egnet for det harde sjørøverlivet. Skrubbing av dekket, komplett med vaskebørstekasting etter måkene, er bare en av oppgavene den unge sørlendingen må tåle. Han må også dra på skattejakt i jungelen, og forvare seg mot angripende monstre med et lite sverd, samt samle inn mynter i platformspill-brett og dykke i sjøen etter fisk til den sultne kapteinen.

Plattform-sekvensene har ikke akkurat mye innhold å by på.

Problemet er at ingen av disse prøvelsene egentlig er moro. Kontrollene under prøvelsene er stive og til tider trege, og Pinky løper rundt i et tempo som for meg blir flere hakk for bedagelig. Spillet leder deg direkte til målet under skattejaktdelene, og det eneste som gjør at monstrene byr på litt utfordring er de tafatte kontrollene. I plattformdelene fungerer kontrollene bedre, men det ender bare opp med å tydeliggjøre andre feil. Disse brettene er altfor korte og uproblematiske til å by på noen form for involvering.

Mens man spiller gjennom eventyrdelen samler man inn kobbermynter som kan brukes til å låse opp tegninger og musikk fra en butikk i spillets hovedmeny. Dette er kanskje ment som en motivasjon til å spille gjennom spillet flere ganger, men etter bare én gjennomspilling hadde jeg mer enn nok mynter til å låse opp alt butikken hadde å by på.

Hva med barna?

Det største problemet er at det virker som om utviklerne undervurderer barns begrep om kvalitet og evne til å forstå. Joda, jeg ser at dette er et spill myntet på unge barn og at det derfor ikke kan eller bør inneholde komplekse gåter og innviklede minispill, men i Kaptein Sabeltann og Ildprøvene ender vi opp med dårlige kontroller som frustrerer og hindrer mer enn de hjelper i et besynderlig kort spill.

Skattejakt – 'X' viser stedet.

Ja, for spillets eventyrdel er over på kortere tid enn det tar å høre på to Sabeltann-plater, og i løpet av denne tiden spillet makter ikke spillet å ha en spenningskurve av noe slag. Det slutter like slapt og tafatt som det begynner. Det er sjelden jeg kommenterer et spills lengde, men jeg har aldri opplevd maken til kort opplevelse for fullpris under min anmelderkarriére.

Etter at man har fullført eventyrdelen kan man gjøre ildprøvene om igjen fra hovedmenyen, og man kan prøve å slå sine egne rekorder. Om man deler konsollen med brødre eller søstre kan man også prøve å slå hverandres rekorder. Det gjør likevel ikke at ildprøvene blir morsommere eller mindre irriterende å spille, og jeg tviler på at noen gidder å ha en innbitt kamp på poenglistene.

Konklusjon

Kaptein Sabeltann og Ildprøvene fremstår mest som et halvferdig spill, hvor utvikleren har gått tomme for tid. Det visuelle, som blir spillets lyspunkt, er upåklagelig; Sabeltanns verden er stappet full av akkurat det du forventer fra et piratspill. Stemmeskuespillet virker derimot å ha blitt utsatt for tidspress, og det er slurv og hastverksarbeid å spore på flere steder.

Selve spillet blir heller aldri særlig moro, noe kontrollene skal ha mye av skylden for. Pinky beveger seg altfor tregt, og kontrollene føles ofte som en hindring for hva man egentlig ønsker å gjøre. Dette smitter også over på spillets ildprøver, og gjør at de stort sett oppleves som slitsomme.

Det er rett og slett ikke godt nok håndverk, og jeg forventer mer av den nok så høyt aktede norske utvikleren. Med litt mer finpuss på kontrollene, litt bedre stemmeregi, samt en lengre og mer engasjerende eventyrdel kunne dette blitt en klart bedre opplevelse, både for barn og voksne.

Kaptein Sabeltann og Ildprøvene fåes kun til Nintendo DS

Siste fra forsiden