Anmeldelse

Miasmata

Dette er et av fjorårets mest spennende spill.

1: Side 1
2: Side 2

Monsteret på øya

Den siste utfordringen i spillet skal jeg være forsiktig med å si for mye om. Men du er ikke alene på øya. Du deler den nemlig med et rovdyr, og dette dyret kan du ikke drepe. Du kan kanskje klare å jage det bort hvis du er heldig, men selv det er usannsynlig. Å løpe er heller ikke den beste løsningen; når dyret har sett deg minner det om en katt som leker med sitt bytte, og forsøk på flukt gjør det bare ivrigere. Det løper dessuten raskere enn deg, og hvis du i tillegg skulle være så uheldig å falle er det over deg på null komma niks.

Hvordan du skal forholde deg til dette rovdyret finner du gradvis ut av selv. Du vil også oppdage at risikoen for å støte på det er høyere noen steder enn andre, og at det finnes trygge steder på øya. Men dyrets tilstedeværelse sørger for at utforsking alltid er litt skummelt.

Monsteret! (neida)

Du vet at du ikke er alene, og uansett hvor idyllisk naturen rundt deg er, kan du aldri senke skuldrene helt. Du må alltid ha en viss idé om hvor det nærmeste sikre stedet er og hva du skal gjøre hvis beistet dukker opp. For når det først skjer – og det vil det, enten du har fått være i fred i fem timer eller fem minutter – brer panikken seg umiddelbart, og det eneste du klarer å fokusere på er din umiddelbare overlevelse.

Stort og fritt

Jeg opplever Miasmata som et usedvanlig fengslende spill. Ikke bare leverer det en fullstendig unik spillopplevelse som appellerer veldig til utforskningstrangen min, men den store friheten setter meg i førersetet for min egen opplevelse. Det er til en hver tid jeg som bestemmer hvor jeg skal dra, hva jeg skal fokusere på og hvilke mål jeg vil jobbe mot. Informasjonen jeg finner underveis gir ledetråder, men det er jeg som bestemmer hvordan jeg eventuelt skal følge dem.

Det er som å pusle sammen et stort puslespill – man begynner gjerne i et av hjørnene og arbeider seg utover, men det er ingen føringer i hvordan det skal gjøres. Noen ganger er det lett å identifisere de neste bitene man trenger, andre ganger er det vanskelig og man kan kanskje like godt forsøke seg på en helt annen del av bildet. I Miasmatas er hver bit av kartet som avdekkes, hver nye medisinplante man finner og hver utpost, leir eller ruin som utforskes en ny bit i puslespillet, og hver spilløkt resulterer i at man får lagt noen nye biter på plass – ofte etter mye grubling, planlegging og studering av kartet. Det gjør opplevelsen tilfredsstillende og involverende, og spillet byr konstant på en følelse av progresjon uten å måtte ty til overfladiske gulrøtter som erfaringspoeng og gullmynter.

Vann er en annen utfordring.

Når det er sagt, må jeg innrømme at spillet blir litt rutinepreget før det hele er over. Når man blir vant med navigasjonen, skjønner hvordan man skal holde sykdommen under kontroll og, til en viss grad i alle fall, hvordan man skal forholde seg til beistet på øya, forsvinner litt av mystikken. Kanskje systemet med medisinplantene kunne vært litt mer intrikat, kanskje overlevelseselementene kunne vært litt mer omfattende, eller kanskje spillet rett og slett hadde hatt godt av å være bitte litt mindre.

Miasmata ser ikke ut som noe AAA-spill; den egenproduserte grafikkmotoren er et imponerende stykke arbeid, men det er alltid klart at du spiller et indie-spill. Samtidig har utviklerne lykkes i å skape villmark som føles ekte. Det er ikke lett å lage natur som faktisk ser naturlig ut, og de aller fleste spillutviklere sliter med det. Miasmatas skog både ser og høres ut som skog, til tross for grafikkens mange små svakheter, og det imponerer meg virkelig. Dette er et spill laget av mennesker som skjønner at en skog er så mye mer enn en samling busker og trær.

Konklusjon

Miasmata byr på en unik og fengslende opplevelse. Det er spennende å se hvordan utviklerne har gjort noe så enkelt som grunnleggende navigasjon i spillverdenen til en konstant utfordring – på den måten har de skapt en opplevelse som verken trenger kamp eller tradisjonelle gåter, men hvor utforskningen er vanskelig nok til å bære store deler av spillopplevelsen alene.

Dramatisk himmel.

Du har kun én fiende i Miasmata, men den brukes til gjengjeld så effektivt at den preger hele spillopplevelsen. Du vet aldri når du møter på monsteret – det kan gå flere timer mellom hver gang. Men du vet at det er der ute, og når det først dukker opp bør du være klar. Lite er så guffent som å ha gått seg vill, å vite at mørket snart faller på, og at du i praksis er kveldsmat hvis du blir funnet. Og når det først dukker opp, byr det på noen svært intense øyeblikk, der du desperat forsøker å holde beistet på avstand mens du snubler mot sikkerheten.

Presentasjonen bærer preg av at Miasmata er en lavbudsjettsproduksjon, men jeg er likevel imponert over hvor naturlige spillets villmarksområder føles. Den store variasjonen imponerer også, øya skilter med langt større mangfold enn du tror. Men kanskje den faktisk er litt for stor; jeg må innrømme at spillet ble litt mindre magisk og mer rutinepreget mot slutten. Miasmata er uansett et usedvanlig spill, som går sine egne veier og lykkes svært godt med det. Du bør absolutt gi det et forsøk.

Spillet er testet på følgende PC-oppsett:

1: Side 1
2: Side 2

Siste fra forsiden