ANMELDELSE: Mount & Blade: Warband
Anmeldelse

Mount & Blade: Warband

Sosial sverdslakt

Kongen av middelalderkamp er tilbake, nå med flerspiller.

Liker du spill som gir deg frihet til å velge din egen skjebne? Actionrollespillet Mount & Blade: Warband er slik. Handlingen foregår på kontinentet Calradia, som minner mye om middelalderens Europa. Du spiller en person som har bestemt seg for at bondelivet ikke er noe for deg. I stedet vil du ut i verden, og kanskje sette ditt eget personlige preg på den.

Ingen spill slår Mount & Blade når det gjelder kamp fra hesteryggen.
Ingen spill slår Mount & Blade når det gjelder kamp fra hesteryggen.

Fra landeveisrøver til vasall

Mulighetene er mange. Du kan for eksempel bestemme deg for å samle sammen en gjeng skurker, og leve som landeveisrøver eller plyndre landsbyer. Alternativt kan du gjøre det motsatte; lede en hær med soldater og jakte på banditter, barbarer og andre lovløse. Eller du kan bli handelsmann selv, og tjene penger på å frakte verdifulle varer mellom byene. Men det stopper ikke der. Calradia er et stort kontinent med flere riker, som stadig er i krig med hverandre – og de er alle på jakt etter nye allierte.

Hvis du velger å slåss for en av Calradias konger vil du kjempe mot rikets fiender og erobre byer i hans navn. Og hvis du viser deg som en verdig vasall vil du kunne få kontroll over disse byene selv, og tjene deg rik på skatteinntekter. Men pass på; Calradia er en farlig verden, og det er stadig noen som vil ha det som er ditt. Plutselig har du gått fra å kun ha ditt eget følge å ta hensyn til, til å ha ansvar for store landområder – og skatter blir det dårlig med når fienden plyndrer bygdene dine og beleirer byene.

Det er imidlertid ikke bare friheten som gjør spillet til en herlig opplevelse. Kampsystemet bidrar også. Her er det ikke snakk om urealistiske kombinasjonsangrep eller sverd som kutter gjennom alt, men en langt mer realistisk tilnærming til middelalderens ulike måter å drepe hverandre på. Enten du bruker pil og bue, armbrøst, sverd, øks, lanse eller hammer kreves det god timing og nøyaktige bevegelser for å overvinne fienden, og selv om systemet føles litt seigt i starten blir det svært tilfredsstillende når du er fortrolig med det.

Moro på slagmarken.
Moro på slagmarken.

Når du setter deg på en hest blir det enda bedre, og jeg har fortsatt til gode å se et spill som slår Mount & Blade på kamp fra hesteryggen. Du kan også lede stadig større styrker med andre soldater, og enten du er typen som liker å lede angrepet selv eller rope ut ordre fra en bakketopp får du rikelig med muligheter til å vise deg som en stor hærleder.

Hvis du kjenner Mount & Blade fra før, er ingen av disse tingene nye for deg. Warband beskrives som en frittstående tilleggspakke for Mount & Blade, men det er egentlig ikke slik jeg ville forklart det. I stedet er det en videreutviklet versjon av originalspillet, med en rekke små og store nyheter og forandringer. Du bør heller tenke på det som Mount & Blade versjon 1.5.

Flerspiller i middelalderen

Den mest omfattende nyheten er at du nå kan spille Mount & Blade mot andre. Det er ikke snakk om at man kan spille kampanjemodus i flerspiller – i stedet er flerspillermodusen kun fokusert på tradisjonelle flerspillerkamper i moduser som «deathmatch», «team deathmatch», «capture the flag», «battle» og «siege». Standardmodusene fungerer akkurat som forventet, egentlig, mens modusen «battle» bare er «team deathmatch» hvor hver spiller får én sjanse per runde.

Solnedgang i ørkenen.
Solnedgang i ørkenen.

Favoritten så langt er «siege», som heller ikke har noen overraskelser, men som er veldig underholdende likevel. Her er målet å angripe eller forsvare en borg eller festning, og angriperne må blant annet bruke beleiringstårn og stiger for å komme opp på fiendens murer (avhengig av kartet). Samtidig må de regne med et regn av piler fra slottsmurene og mer eller mindre organiserte kavaleriangrep fra modige forsvarere som tenker at angrep er den beste formen for forsvar. Men jobben er ikke gjort når angrepstårnene når frem til murene; barrikader må forseres og hvis man ønsker støtte fra soldater på hesteryggen må man møysommelig åpne slottsporten.

Flerspillermodusen har et enkelt økonomisystem hvor du belønnes med penger for gode prestasjoner, og kan kjøpe utstyr mellom rundene. Dette innebærer litt strategi; det er moro å kjøpe det dyreste utstyret du kan få tak i, men du får ikke refundert beløpet når du dør. Derfor lønner det seg å balansere litt, slik at du har noe igjen til å utstyre deg også i neste «liv» om ting går galt.

Krig i Rohan. Calradia, mener jeg.
Krig i Rohan. Calradia, mener jeg.

Og ting vil sannsynlig gå galt noen ganger. Warband er ikke det enkleste spillet for en nybegynner å hevde seg i, og du må nok regne med en karrière som hakkemat før du begynner å få kontroll på tingene. Heldigvis har spillet allerede fått et stort miljø på nettet, og det er ikke slik at alle er eksperter. Men noen er selvsagt bedre enn andre, og for å avgjøre hvem som virkelig er best, har spillet en egen duellmodus hvor to spillere møtes til en svært personlig dyst.

Selv om Warband strengt tatt ikke gjør annet enn drøssevis av flerspillerspill har gjort tidligere, er det moro å spille på nettet. Det herlige kampsystemet gjør at individuelle kamper mot enkeltfiender kan ta lang tid og foregå over store områder – nesten som i en av Errol Flynns klassikere. Spesielt artig er det å slå ned en ridder fra hesten hans med et velplassert og godt timet hugg, før du selv slenger deg opp på den nå eierløse hesten som middelalderens svar på Niko Bellic.

Konge og dronning

Enspillerdelen har også fått noen rimelig solide nyheter. Calradia har gjennomgått store forandringer, og hele verdenskartet er endret siden sist. I tillegg har vi fått en ny fraksjon, nemlig arabisk-inspirerte Sarranid-sultanatet. De har varierte styrker som generelt konsentrerer seg om fart fremfor rustning, men også noen av de tyngste kavalerienhetene i spillet. Verden er med andre ord blitt større og mer variert. Men når sant skal sies er det ikke slik at den nye fraksjonen får noen veldig stor innvirkning på spillet.

En Sarranid-landsby.
En Sarranid-landsby.

En viktig nyhet er at spillet nå har fått et genuint mål du kan jobbe mot, nemlig å selv bli konge over hele Calradia. Dette er et mål du må regne med å bruke lang, lang tid på å oppnå, og det er nok bare de mest seriøse spillerne som vil klare det. Samtidig er det godt å endelig ha et slikt veldig konkret mål man kan velge å jobbe mot.

Andre nyheter inkluderer muligheten til å inngå giftemål, enten for den virtuelle kjærlighetens skyld eller for å skaffe skaffe seg politisk makt. For å gifte deg må du først bli kjent med ei jente, og det skjer på fester som adelen holder rundt omkring i Calradia. I starten av spillet vil du sannsynligvis ikke få innpass i disse, men hvis du allierer deg med en fraksjon blir du automatisk invitert. Det å vinne gladiatorturneringer er også en god måte å få innpass på.

På disse festene treffer du ikke bare viktige vasaller, men også deres døtre. Hvis du finner ei jente som du vil prøve deg på, kan du erklære din beundring for henne, og avhengig av hvordan hun ser på deg vil du så kunne besøke henne ved jevne mellomrom. I Calradia faller jentene for poesi, så det lønner seg å lære en rekke dikt utenat. Etter noen hemmelige møter med dikt til langt på natten, kan du spørre faren hennes om å giftemål. Hvis han går med på dette må du sannsynligvis betale medgift, men du får samtidig et godt forhold til familien.

Dette er faktisk en fest.
Dette er faktisk en fest.

I mitt spill gikk det imidlertid ikke så lett. Jeg fikk nemlig en ekte Romeo og Julie-historie, siden det ble krig mellom landene våre og faren (av forståelige grunner) nektet å gifte datteren bort til en fiende. I stedet for å feige ut med selvmord slik de gjorde i Shakespeares skuespill, stakk jeg like godt av med min kjære – til farens store forargelse.

Videreutviklet, men ikke perfekt

Mount & Blade er fortsatt et veldig underholdende spill, og nyhetene gjør Warband enda bedre enn originalen. Men jeg føler faktisk fortsatt at utviklerne har en god del å gå på før Mount & Blade blir det storspillet det har potensialet til å bli. Kort sagt, føles spillet fortsatt veldig mekanisk. Calradia er en levende og dynamisk verden, men den virker ikke særlig realistisk og selv om dialogene er velskrevne føles ikke de andre figurene som særlig mer enn roboter.

I tillegg er oppdragene du får rett og slett ganske kjedelige og ensformige. Når du har løst ett oppdrag av en type, vet du nøyaktig hvordan alle andre slike oppdrag kommer til å fungere. Mer variasjon og dybde hadde absolutt ikke vært å forakte, for slik det er nå er det få av oppdragene som faktisk gir særlig tilfredsstillelse å løse. Heldigvis kan du fint ignorere dem til fordel for de andre aktivitetene i spillet.

Romantikk i luften.
Romantikk i luften.

Warband preges også av både små og store «bugs», og gir en viss følelse av å være uferdig. Taleworlds har vist seg som en utvikler vi kan stole på, så de kommer garantert til å fikse det meste, men det er likevel synd. Jeg opplevde for eksempel å måtte gå tilbake til et gammelt spill, da kampanjen plutselig begynte å krasje uansett hva jeg gjorde. Veldig irriterende.

På den andre siden må jeg si meg imponert over teknikken i flerspillerdelen. Nettkoden virker veldig solid, og alt fungerer glatt og smertefritt. Det er riktignok noen små skjønnhetsfeil her og der. Jeg har for eksempel sett skummelt mange svevende våpen, men det kan vel forklares med at slagmarkene i Calradia er hjemsøkt av de mange som har falt der. Det som virkelig teller fungerer uansett veldig godt, og jeg har aldri opplevd å få spillopplevelsen ødelagt av hakking eller andre feil.

Konklusjon

Warbands største nyhet er flerspillerdelen, som er svært underholdende på tross av at den egentlig ikke gjør noe særlig nytt og spennende. Men med et så godt kampsystem som Mount & Blade har, er det egentlig ikke rart at det blir herlig å prøve seg mot andre spillere, og jeg håper inkluderingen av en flerspillerdel gjør at også de som ikke bryr seg så veldig om å spille alene vil teste dette flotte spillet.

Kjærlighet kan få overraskende følger.
Kjærlighet kan få overraskende følger.

Hvis du ikke har interesse av flerspillerdelen, og allerede eier Mount & Blade, er det litt vanskelig å anbefale et kjøp av Warband til fullpris. Forbedringene er absolutt til stede, og jeg kunne ikke tenke meg å gå tilbake til originalspillet nå som jeg har prøvd Warband, men samtidig er de ikke store nok til at jeg føler meg overbevist om at enspillerdelen i Warband er verdt investeringen alene.

Likevel er det åpenbart mange som ikke har spilt Mount & Blade, og hvis du er en av disse vil jeg ikke nøle med å anbefale Warband. Du har gått glipp av et storslagent spill i Mount & Blade, men Warband gjør det superenkelt å rette opp den feilen. Dette er den beste versjonen av Mount & Blade så langt, og så lenge du kan overse visse skjønnhetsfeil i forhold til grafikk og brukergrensesnitt er det et spill du absolutt bør spille.

Mount & Blade: Warband er en frittstående utvidelse, som kan installeres uavhengig av originalspillet. For mer detaljert informasjon om hvordan spillet fungerer kan du lese anmeldelsen av Mount & Blade.

Kommentarer (17)

Forsiden akkurat nå

Til toppen