Anmeldelse

One Piece: Pirate Warriors

Pirater, djevelfrukt og middelmådig manga-galskap.

En av de mest populære manga og animeserie på markedet, og en av de mestselgende i Japan, er One Piece. Ikke bare er det utgitt utallige blader og sendt over 500 episoder i serien, men det har også blitt produsert noe som 32 videospill regnet fra år 2000 til 2012, brorparten utgitt av Namco Baindai. Pirate Warriors er seriens siste innskudd, men når nok ikke helt opp til de virkelig store.

Stråhattpiratene

Som helt ny til One Piece-universet var Pirate Warriors et bra sted å begynne. For de som ikke vet det, handler One Piece om den unge piraten Monkey D. Luffy, og eventyrene han og hans mannskap begir seg ut på. Luffy ønsker å bli den neste Piratkongen. På ferden skaffer han seg venn etter venn, og mange bestemmer seg for å slå seg sammen med ham – selv om de har andre drømmer enn det å bli pirat. Og slik blir «Stråhattpiratene» dannet.

Spillet er delt inn i kapitler og tar for seg deler av One Piece-historien. Det utelater nødvendigvis store biter av det omfattende eposet, men det er fin måte å gå gjennom Luffys eventyr på, både for fans og for oss som ikke kjente til historien før vi plukket opp spillet.

Nami er klar til kamp.

Etter opplæringsbrettet forteller Luffy resten av mannskapet hvordan de andre ble med i banden. Etter hvert som man klarerer hvert kapittel forsøker figurene å være behjelpelige med å etablere en kontekst for det som skjer videre.

Fans av One Piece vil nok ha en underliggende kunnskap, og vil klare å fylle inn disse hullene i plottet selv, men det kan hende historieutviklingen går litt fort for nykommere. Av og til kjennes hoppene i historien litt store, som om utviklerne har hatt det for travelt. Du kan derfor bli sittende som et spørsmålstegn etter hvert som du blir sendt ut i nye episoder.

Historiedelen i spillet kalles «Main Log», og her følger vi stort sett hovedpersonen Luffy. Etter hvert som du spiller deg gjennom historiemodusen, får du tilgang til andre figurer fra Stråhattbanden. Dette nye alternativet blir da «Another Log», som lar deg spille gjennom historien med en av de andre figurene. I tillegg får du også etter hvert tilgang til en nettmodus og en utfordringsmodus.

Luffy slår fra seg.

Etter et par brett vil du mest sannsynlig se et mønster, da de som oftest er delt inn en actiondel, en hjernetrimdel og til slutt en sjefskamp. Selv om utviklerne har utelatt flere hendelser, er brettene lange. Det kan ta alt fra en halv time til én time å spille gjennom en episode. Har man kjennskap til serien vil en sikkert kjenne igjen kjente steder fra både manga- og animeserien, slik som Orange Town og Marineford.

Slag, spark, sverd og cyborger

Det spesielle med medlemmene av Stråhattpiratene, sett bort ifra at de har både et dyr og en robot i gjengen, er at alle enten har umenneskelig styrke eller et supertalent. Luffy har vært så heldig/uheldig at han har spist «djevelfrukt», eller Gum-gum-frukt som det blir kalt i spillet. Denne frukten har endret Luffys kropp slik at den nå fungerer som gummi. Dette har gjort pirat-spirrevippen elastisk og utrolig spenstig, slik at han lett kan hamle opp med store fiendegrupper.

Slåssystemet tar i bruk Luffys Gum-gum-angrep, slik mange sikkert kjenner de fra manga- og animeserien. Han er veldig kjapp, og armene og beina hans kan bli veldig lange. Slik kan han mose en helt haug med fiender på kort tid. Han kan bruke armene som pisker eller blåse opp hånden slik at den blir gigantisk, eller bruke den som en hammer.

Intens pirat-kamp.

Om du har spilt spill utviklet av Tecmo Koei før, som Fist of the North Star: Ken's Rage eller noen av Samurai Warriors- eller Dynasty Warriors-spillene, vet du hvordan spillestilen er. Det stormer en hel haug med fiender mot deg  noen angriper, men de aller fleste står bare og ser på. På denne måten kan du banke opp fiender i hopetall  hundrevis på hundrevis. Slag- og sparkkombinasjonene er enkle og selv om du egentlig ikke kan noen av dem, vil du likevel klare å trykke deg frem noen av Luffys kule triks.

I Pirate Warriors har du hverken muligheten til å blokkere eller hoppe unna angrep. Forsvarsmulighetene er derimot snevret inn til et kast til siden, noe som gjør det enkelt å dukke unna angrep. Sidekastet kan også brukes til å storme mot fiendene.

I motsetning til Tecmo Koeis vante spill, utvider One Piece: Pirate Warriors aktivitetene til å inkludere både lett hjernetrim og «quick-time-events». «Quick time-event»-ene trekker helhetsinntrykket ned. De er ikke vanskelige, men blir fort irriterende. Pirate Warriors bruker dem forholdsvis heftig. En kan si de bryter opp den ganske ensidige spilleformen med knappemosing, og i tillegg er det er en fin måte for figurene å bruke noen av spesialangrepene sine, men jeg må si det ble litt vel mye av dem.

Knappesekvensene trekker helhetsinntrykket ned.

Figurene er forseggjorte og veldig like de du finner i manga-en og i animeserien, og de fungerer alle helt ulikt i spillet. Det er nesten som om du spiller et nytt spill hver gang du får skifte figur. Historiedelen vil du 95 prosent spille som Luffy, men muligheten for å prøve seg mer med de andre ligger i «Another Log». Flere av de bandemedlemmene krever større mestring enn det Luffy gjør, og gjør deg mer avhengig av å kunne slag- og sparkkombinasjonene deres.

Død på nett

I nettmodusen kom jeg over ett av spillets mest fremtredende problemer − den kunstige intelligensen. Med tanke på at det er et hugg-og-slå-spill trenger du ikke en briljant kunstig intelligens som kan planlegge, flanke og samarbeide, men problemet i Pirate Warriors er hvor uforsiktige kameratene dine er. De maskinstyrte figurene du er på lag med i nettmodusen er en hjelp, men saken er at om de dør – da er det game over. Da har du tapt kampen.

Du kan ha flere figurer ute på banen, og alle er en hårsbredde fra døden, men likevel guffer de på bossen med krum hals og kort ulltrøye – og selvfølgelig dør de. På nett kan altså belage deg på mange tap på grunn av spillets kunstige intelligens.

Tegninger og elektriske gitarer

Selv om spillet er ganske morsomt er det kanskje presentasjonen som er Pirate Warriors høydepunkt. Spillets tegneserieinspirerte grafikk er nydelig. Utvikleren har gått for en cell-shadet stil, noe som gjør at det ser ut som spillet er tegnet heller enn computeranimert. Ettersom One Piece opprinnelig er en manga var dette absolutt en riktig avgjørelse, og det ser helt fantastisk ut i den høye oppløsningen. Lyden er også fantastisk. Du har de adrenalinpumpende gitarsoloene, som er så typiske for japanske spill og animeserier. .

Mangaestetikken fungerer godt.

Alle hovedpersonene har lånt stemmene sine til spillet, men ironisk nok kan dubbingen være litt irriterende til tider. De kommer med de samme frasene om og om igjen gjennom hele spillet. For eksempel løper Luffy rundt og sier «gum-gum», eller noe lignende på japansk, nesten hver gang han angriper.

Et annet problem er hvordan figurene kommuniserer med hverandre mens du spiller. Ettersom alt går på japansk er de fleste av oss avhengige av å lese teksten, og mens en må slå tilbake gruppe etter gruppe med fiender kan dette bli litt vanskelig. Flere ganger tok jeg meg i at jeg ikke hadde fått med meg hva de snakket om, og håpet det ikke var alt for viktig.

Konklusjon

One Piece: Pirate Warriors var for meg en god introduksjon til universet, men spillet i seg selv er ikke godt nok til ligge helt der oppe med de store klassikerne. Alt spillet har å tilby har blitt forsøkt før, og selv om det er supersjarmerende er det ikke spor etter originalitet i hverken slåssystemet eller oppsett.

Måten dette hugg-og-slå-spillet er lagt opp på er såpass enkel, at det fort føles veldig repeterende. Du har standardoppsettet med en knapp for slag og en for spark, og du må bruke disse for å lage enkle kombinasjoner. Det er heller ikke mange nok angrepskombinasjoner til bringe noe variasjon til opplegget. De nitidige «quick time-event»-ene er et forsøk på å bringe litt krydder til spillopplevelsen, men de blir dessverre også veldig forstyrrende og til slutt irriterende. Jeg savner skiftinger i kampsystemet, noe som kunne vært skapt med for eksempel kast og blokkeringer.

One Piece: Pirate Warriors leverer ikke godt nok.

Universet er fargerikt og figurene er absolutt minneverdige. På mange måter er det spennende bare å sette seg tilbake og følge Luffy på hans oppdagelsesferd, men som en spillopplevelse leverer ikke Pirate Warriors godt nok. Forhåpentligvis vil Tecmo Koei smekke sammen en oppdatering som kan fikse den kunstige intelligensens problemer i møtet med nettmodusen.

One Piece: Pirate Warriors lar spillerne ta del i franchisen beste øyeblikk, men hoppene i historien er litt for voldsomme til at de uten tidligere kunnskaper om Stråhattpiratene henger med i alle de skarpe svingene. Selv om jeg syns det tidvis var underholdende å følge Luffy, blir plottet i Pirate Warriors litt rotete.

Spillet er ikke utfordrende, men som andre spill basert på bøker eller TV-serier kan det tilby noen timer med lett underholdning. For de som aldri har vært borti One Piece, er spørsmålet om de liker japansk galskaps-manga godt nok − og om de gjør det kan de få en god opplevelse. Men om det ikke er tilfellet, er det ikke sikkert spillet vil falle i smak.

Siste fra forsiden