Anmeldelse Overlord: Dark Legend

Lys i mørket

Det er mer lystig å være slem enn man skulle tro.

Enkelte sier det er godt å være litt ond i blant. Vel, som ung herskerrekrutt i Overlord: Dark Legend på Wii er det ikke så veldig ofte du får denne muligheten, selv om spillet hele tiden minner deg på at du liksom er slem. Du styrer riktignok en rekke småslemme skapninger, og er i ledtog med en gammel fyr som ser skummel nok ut – men er dette ondskap? Nei, her er du faktisk ganske snill mot menneskene i riket ditt. De som får unngjelde er stort sett fiender med slemme planer og uskyldige sauer som gresser fredelig. Sauebonder over det ganske land vil dermed muligens se på dette som ondskap i spillform, men neppe noen andre.

Herskertalent

Du spiller som en ung herre som har en bortreist herskerfar og to eldre søsken med skumle planer for riket. I utgangspunktet er du ganske pinglete, men etter en liten stund dukker det opp en velkjent rustning med uante krefter på slottet Gromgard. Da snakker vi ikke bare om solid beskyttelse, men den gir deg også tilgang til en rekke små hjelpere. Det er stort sett disse stygge undersåttene som gjør jobben for deg i Overlord: Dark Legend, og du er en hard sjef. De komiske små hjelperne er faktisk de som har de aller tøffeste levekårene i dette spillet.

Dark Legend kan best beskrives som et actioneventyr i tredje person, der du bruker fire typer hjelpere for å nå dine mål. Du låser dem opp etter tur og litt ut i spillet har du både brune, røde, blå og grønne undersåtter tilgjengelig. Disse har alle sine unike egenskaper og bruksområder, og du er ofte avhengig av en viss type for å komme deg videre i spillet. De blå er for eksempel eksperter på helbreding, samt at de er de eneste som tåler vann. De rød er flammeslukere, og kan på den måten åpne nye veier for deg og dine. Dermed blir lett gåteløsning en viktig del av Dark Legend, og det kler spillet godt.

Kontrollene er noe kaotiske og uvante i starten, det er tross alt mye du skal holde styr på her. Som med så mye annet er det imidlertid trening det kommer an på, og utover i spillet er det mye enklere å være rask og effektiv i din styring av hjelpere og deg selv. Selv om styring er jevnt over god er det noen problemer. Kameraet rundt spilleren er tidvid noe knotete, og pekeren er enkelte ganger litt lite følsom. Det kan være grobunn til frustrasjon at du innimellom må stå i akkurat «riktig» vinkel for å kunne plukke opp ting.

Utover i spillet finner du ikke bare gjenstander som gir deg flere typer hjelpere. Du får også kloa i magi som gir deg flere assistenter om gangen, bedre helse og mer mana. Sistnevnte kan du selv bruke å more deg med, vår helt har nemlig magiske evner – det er lite som slår å sjokkere fiender med skikkelige lynnedslag og andre ulumskheter. Slike angrep er et godt supplement til dine hjelperes stridsinnsats. Du kan også oppgradere egen rustning og våpen for gullpenger du finner rundt omkring i landskapet, samt gjøre dine små slemminger enda litt sterkere i kamp.

Du styrer

Selv om assistentene dine stort sett gjør det de skal gjøre, enten det er å stå vakt for å plukke ned fiender eller bære store gjenstander, har de en solid arbeidsmoral. Den kunstige intelligensen er responsiv i forhold til fiender, men her er det stort sett du som styrer showet. Et lite problem med dine hjelpere kan bli å finne veien når man blir for mange. Du risikerer at de setter seg fast i perioder og ikke helt skjønner hvor de skal gå. Slikt hører heldigvis til sjeldenhetene, og blir dermed aldri et irritasjonsmoment.

Historien i spillet er i utgangspunktet ikke veldig interessant, men det kan unnskyldes når innholdet til tider underholder på en helt kurant måte. Dessuten har flere av oppdragene flotte eventyrtemaer, slik som skrudde versjoner av Rødhette og ulven og Hans og Grete. Humoren i spillet er også helt akseptabel, selv om det er sjeldent man ler høyt av det som ytres på skjermen. Likevel sikrer den lettbente tonen at du blir sjarmert, både av venn og fiende. Det er spesielt din mentor Gnarl som står frem i denne avdelingen, hans tørrvittigheter er tidvis ganske så spissfindige.

Eventyrverdenen du ferdes i er både variert, innbydende og spennende. Her løper du over lyse og gressgledde enger eller lusker deg gjennom mørke og dystre skoger. Verdenen er tilgjengelig via et stort og fint oversiktskart, der du kan zoome ned på detaljnivå for mer informasjon. Heldigvis er det ikke slik at du nødvendigvis må sprinte fra A til B hele tiden. Teleporteringsmuligheter eksisterer på alle opplåste brett, og blir raskt en kjærkommen transportvei. Du kan også lett finne frem til punkter der du kan fylle opp kvoten din med hjelpere, slik at du hele tiden kan endre på typemiksen du har.

Hjelpere er jo til for å ofres. Du kan riste dem og kaste dem, slik at de eksploderer vekk diverse hindere. Du kan også ofre dem i ulike brønner for mer helse og mana, samt sende dem inn i døden for moro skyld. Til gjengjeld har dine dumme små i hvert fall litt selvstendighet, og når du knuser ting i miljøet er det ofte de plukker opp både hatter(!) og våpen som gjør dem enda mer slagkraftige.

Det er også gledelig at fiendefloraen er såpass stor. Ulver, alver, dverger, kjøttende planter og andre merkelige vesener er hele tiden klare for å kvitte seg med deg. Ja, selv kakemenn med sukkerstenger som våpen er ute etter ditt blod. Du blir i hvert fall ikke lei av fiendene, for de endrer seg fra område til område i verdenen, og flere har særegne svakheter dine respektive hjelpere kan utnytte.

Følelsen av å befinne seg i et fabelrike understrekes av det grafiske utrykket, som er en slag blanding av World of Warcraft og Fable-spillene. Søte hus, velpleide åkre og mystiske huler har alle det samme særpreget som fremhever eventyrinntrykket. Detaljene er mange og morsomme, og som vi har vært inne på er variasjonen i det kunstneriske uttrykket god. Noen småfeil dukket likevel opp underveis, der den mest kritiske var at helten vår rett og slett falt gjennom brettet. Når dette først skjedde var det ingen annen vei utenom enn å starte på nytt fra hovedbasen Gromgard igjen.

På lydsiden er det ikke overraskende mono- og dialogene står frem. Stemmeskuespillet er stort sett veldig solid, og bruken av humor fungerer over middels godt. En annen faktor som får deg i riktig stemning er musikken. Denne endrer seg fra brett til brett og setter standarden for hvilken stemning disse skal ha.

Konklusjon

Du er aldri ond i Overlord: Dark Legend på Wii, selv om du behandler dine egne ansatte langt på utsiden av det arbeidsmiljøloven gir rom for. Vår helt er nemlig opptatt av å rydde opp i nærmiljøet, og holde riket sitt ryddig og rolig. Dette gjøres ved å sende hjelpere rundt for å gjøre møkkajobbene for deg i miljøer som både er vakre og varierte.

Dark Legend er ikke et spill du spiller gjennom to ganger, og uten flerspiller er varigheten noe begrenset. Likevel er det faktisk ganske moro mens du holder på. Oppdragene har velkjente temaer og humoren er jevnt over solid. Da får det ikke hjelpe at ondskapen stort sett uteblir.

Overlord: Dark Legend kommer i salg 26. juni, kun for Wii. Overlord II kommer samme dato, for Xbox 360, PlayStation 3 og PC, og anmeldelse av de utgavene følger på et senere tidspunkt. DS-utgaven heter Overlord Minions og slippes også 26. juni.

Diskuter artikkelen i forumet

Overlord: Dark Legend Wii Wii 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 26. juni 2009
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Codemasters
  • Utvikler: Climax

Forsiden akkurat nå

Til toppen