Anmeldelse

Resident Evil: Revelations

Du blir både våt på beina og andpusten av denne thrilleren.

Verden er atter en gang i fare. En terroristgruppe ved navn Il Veltro truer med å infisere hele kloden med et lumsk virus som vil gjøre alle til mutanter. Dersom du ikke får satt en effektiv stopper for dem, går menneskeheten en svart fremtid i møte.

Den grå byen

Kalenderen viser 2005 og vi befinner oss i tiden mellom det fjerde og det femte Resident Evil-spillet.

Ett år tilbake i tid ble den flytende byen Terragrigia angrepet av Il Veltro, med det som resultat at hele byen ble tilintetgjort av FBC, den Føderale Bioterrorismekommisjonen, for å forhindre spredning av det hissige mutantviruset. Men kan noe ha overlevd ødeleggelsene?

Litt skipsreparasjoner tar man seg alltids tid til.
Litt skipsreparasjoner tar man seg alltids tid til.

Stadig flere mystiske lik skyller i land, og Resident Evil-veteran Jill Valentine er på saken. Men hun må avbryte arbeidet når det viser seg at hennes tidligere partner, Chris Redfield, ser ut til å ha forsvunnet ombord et tilsynelatende forlatt cruiseskip som driver rundt i Middelhavet.

Ombord skipet finner Jill og hennes nye partner, Parker, flere tegn til at terrororganisasjonen Il Veltro slettes ikke er utryddet – og det viser seg kjapt at det finnes skumlere ting ombord det slitne skipet enn overivrige canastaspillere.

Hakk i plata

Fortellingen i spillet rulles ut i episoder, på en måte som de fleste kjenner godt igjen fra ulike TV-serier. Hver episode innledes da også med et filmklipp hvor handlingen så langt oppsummeres.

I og med at historien hopper frem og tilbake i tid, gir disse stadige tilbakeblikkene en form for mening, men det kan bli litt for mye av det gode. For ikke bare vises oppsummeringssnuttene i begynnelsen på hver episode, men det vises også på nytt dersom du i mellomtiden har avsluttet spillet midt i en episode og skal begynne herifra igjen.

Kort sagt blir det litt for mye repetisjon til tider, meldigvis kan snuttene hoppes over ved å trykke på start-knappen.

Mesterlig fortalt

Selve måten fortellingen porsjoneres ut på derimot, skal Capcom ha et klapp på skulderen for.

Når enden er god, er alltid godt?
Når enden er god, er alltid godt?

I seg selv er mutanter, tvilsomme offentlige organisasjoner ledet av menn med maktbehov og småklamme, påtatte forhold mellom spillfigur ikke nødvendigvis det mest banebrytende innholdet man kan by på.

Heldigvis har japanerne stålkontroll på fortellerteknikken sin, og den episodebaserte historien deles ut i akkurat passe, ikke-kronologiske stykker til at det kjennes givende å henge med på. Det er spennende, og det blir fort til at du bare «må spille ett kapittel til» før du gir deg for kvelden.

Episodene varierer mellom å formidle historien sett fra tre ulike team sine ståsteder; duoen Jill og Parker, Chris og vampen Jessica, samt datasmartingen Quint og kameraten Keith.

På denne måten serveres du stadig smuler fra hele historiekaka, og de små grå oppfordres til å gjøre koblinger og fundere over sammenhenger selv. Det fungerer aldeles glimrende og er et av spillets sterkeste kort.

Ikke for de lettskremte

Capcom har smurt tykt på med grøss og gru i Resident Evil: Revelations. Spillet går litt tilbake til røttene til serien, og går igjen tidvis inn for å skremme vannet av spilleren.

Sulten kar.
Sulten kar.

Både omgivelser og musikk bidrar til å sette nervene i helspenn, og settingen er perfekt for ubehagelige overraskelser. Ja, så er det kanskje litt billig å slenge monstrøse mutanter mot spilleren mens han minst venter det, men halve moroa med slike spill er jo faktisk å skrike som en drittunge når et eller annet overrumpler deg.

Spesielt musikken gjør inntrykk av å være særdeles godt planlagt. Selv om orgelmusikk kanskje er den mest utslitte skrekkfilmkulissen som finnes, gir spillets beskjedne, men velplasserte bruk av dette gåsepels fra ørene og ned til tærne. Den øvrige musikken og lydbildet generelt, inkludert den tidvise totale stillheten, er virkelig fornøyelig gjennomført, og gir spillet et lydbilde som er noe av det beste jeg har vært borti på Nintendos håndkonsoll.

Mutantene er derimot stort sett en trist gjeng. De aller fleste er plaget med lys, blålig hud og unaturlig beinstruktur, og stort sett ser de ut som de er laget av samme byggeklossene, alle sammen. Etter hvert dukker det likevel opp litt mer varierte, slemmere skumlinger slik at du virkelig får noe å bryne deg på.

Pang pang

For å ta hånd om monstrene, får du utover i spillet stadig kraftigere skytevåpen. Disse kan du i tillegg modifisere med ekstradeler, slik at du kan gi våpnene ekstra skuddkraft og andre fordeler.

Alt styres via den nederste trykkskjermen på 3DS-en, og selv om du riktignok ikke kan knotte her mens du sikter eller er opptatt med noe annet, er det en smidig og funksjonell løsning. Du velger selv om du ønsker førstepersons- eller tredjepersonsperspektiv på siktingen.

«Genesis», en krysning mellom metaldetektor og mobilt laboratorium.
«Genesis», en krysning mellom metaldetektor og mobilt laboratorium.

En nyvinning i dette Resident Evil-spillet er «Genesis», en form for mobilt analyseapparat. Med dette kan du undersøke de ulike mutantene, og ikke minst lete etter skjulte gjenstander. «Genesis» fungerer med andre ord som en blanding av en metalldetektor og et portabelt laboratorium.

Konseptet er både enkelt og samtidig underholdende, og innbyr virkelig til god, gammeldags skattejakt. Selv jeg, som i utgangspunktet ikke er så begeistret for å virre rundt i jakt på en og annen smule, ble nesten manisk opptatt av å gjennomsøke alle kriker og kroker for skjulte godbiter.

Resident Evil: Revelations 3DS 3DS PS3 X360 Windows Wii U XOne PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 27. januar 2012
  • Plattform: Nintendo 3DS
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Capcom

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen