Anmeldelse

Resident Evil: The Mercenaries 3D

Overraskende engasjerende zombieslakting.

Kanskje er det nostalgikeren i meg som snakker, men jeg har aldri vært en tilhenger av arkaderetningen Resident Evil-serien tok etter at man forlot konseptet med det fastmonterte kameraet. Visst gjorde det siktingen tidvis besværlig, men det var noe med det stillestående perspektivet, tempoet og den avventende uhyggen som skapte en intens og fengslende atmosfære.

Nå har de ufrivillig vandøde inntatt den mer fornedrende rollen som samlebåndsproduserte målskiver av råttent kjøtt. Borte er de snikende skrekkelementene og den gradvise stemningsoppbyggingen. Dette gjelder ikke minst for det første 3DS-tilskuddet i den kjente serien, Resident Evil: The Mercenaries 3D, som i prinsippet kun er en slags utvidet versjon av arkadefunksjonen fra de foregående spillene.

For kort?

Dermed lå de negative superlativene ferdig mobilisert i hjernebarken allerede før jeg skjøv kassetten inn i maskinen, fulgt av hånlig fnising av menylogoen som ikke engang var animert. I skrivende stund har jeg noe motvillig krøpet til korset som en omvendt skeptiker med verkende hender og bud om en aldri så liten overraskelse.

På vei til å grave en ny grav?
På vei til å grave en ny grav?

Spillet er renset for historie og andre dypsindigheter, så det er bare å velge figur og hive seg ut i blodssirkuset med den utkårede våpenkyndige. Det finnes i utgangspunktet fem nivåer med stigende vanskelighetsgrad å bryne seg på. For å fullføre nivåene og avansere videre må du kjøre gjennom alle banene på hvert nivå og sanke med deg et minstemål av poeng. Underveis låser du opp nye spillfigurer, og ikke minst nye egenskaper.

Egenskapene er ganske tallrike, og kan være alt fra bedre våpenhåndtering og gunstigere kombo-bonuser til bedre utholdenhet og lignende. Videre kan egenskapene oppgraderes med ferdighetspoeng som tilegnes deg etter hver bane, og mengden vil variere etter prestasjonen.

Det er dette progresjonssystemet spillet hviler på, for la meg avsløre det opplagte først som sist: Selve nivåene i Resident Evil: The Mercenaries 3D er unnagjort i løpet av en ettermiddag med noenlunde kontinuerlig spilling. Men jeg vil også haste med å tilbakevise påstandene om at tittelen er for mager til å rettferdiggjøre fullpris. Jeg klokket inn snaue syv timer i aktivitetsloggen på slutten av nivå 5, og jaggu klarte ikke spillet å holde på min makabre interesse hele den blodsmurte veien gjennom.

Pil og bue er et bedre våpen enn man skulle tro.
Pil og bue er et bedre våpen enn man skulle tro.

Etter gjennomspilling har det riktignok begrenset verdi å spille baner om igjen i enkeltspillermodus, da det er lite effektivt i forhold til å sanke ytterligere ferdighetspoeng. Det er her den særs underholdende flerspillermodusen kommer til unnsetning. Denne forlenger spillets levetid betraktelig, og finner du en kompetent samarbeidspartner der ute på verdensveven vil nye ferdigheter og poeng komme deisende inn i gledelig tempo. Det meste av spillets appell ligger i nettopp flerspillermodusen, og enkeltspillerdelen kan på sett og vis ses på som en oppvarming.

Innføringen av en solid og givende progresjonsstruktur, særlig i flerspiller, er ikke den eneste grunnen til den positive reaksjonen min Kontrollsystemet er meget godt gjennomført, i en slik grad at det knapt blir en faktor overhodet. 3DS-en føles som en veldig naturlig plattform for spillet. Styringen er glatt, smidig og intuitiv, med alt av våpen og utstyr umiddelbart tilgjengelig med et lett trykk på berøringsskjermen.

Freddy Kruegers lunefulle slektning?
Freddy Kruegers lunefulle slektning?

Hektisk og frydefull likskjending

Dermed kan man uforstyrret konsentrere seg om hovedmålet i spillet: Å utføre hyperaktiv dødshjelp på horder av hvileløse zombiemutanter. Og jeg må si at spillet klarer å gjenopplive den gode, gamle arkadefølelsen hvor man kunne hamre løs på skyteknappen og nyte synet av kruttforbruket underveis – og være fornøyd med det. Straks man kommer inn i «sonen» er Resident Evil: The Mercenaries 3D temmelig oppslukende, og det blir ikke mindre intenst av de stadige, korte tidsfristene og den frenetiske jakten etter de tidsbonusene med sine dyrebare ekstrasekunder.

Poenget er alltid å drepe flest mulig, så litt taktikk er også nødvendig, i form av for eksempel strategisk granatkasting eller godt timede detoneringer av eksplosive tønner. Presisjon vil også belønne deg, da Capcom klokelig har vært relativt gjerrige med ammunisjonen.

Dermed er det lett å bli svett med ondsinnede zombier haltende rundt i nærområdet. På nært hold ser de blodtørstige krabatene ganske bra ut også, med realistisk motorikk og tilfredsstillende reaksjoner på avlevering av skuddsalvene. Zombiekolleksjonen utvides i takt med progresjonen, og omfatter alt fra de mer harmløse suicidale angriperne til alvorlig muterte levende festninger med dødelige slagredskaper. Selve banene byr også på akseptabel grad av variasjon, med alt fra halvforvirrende korridorlabyrinter til klaustrofobiske, inneklemte arealer.

Spis bly din... hva du nå enn er!
Spis bly din... hva du nå enn er!

3D-støtten er det verre med, og dette er utvilsomt den 3DS-tittelen jeg har sett med dårligst utnyttelse av denne teknologien. Selv med effekten på full styrke er dybdefølelsen svært begrenset, og det eneste som ser tredimensjonalt ut er våpenet når du hever det for å skyte. Bakgrunnen, hvor zombiene av en eller annen grunn er mye dårligere animerte enn i forgrunnen, blir enda verre med 3D på. Jeg hadde funksjonen av og trivdes best med det. Det blir bildet også noe skarpere. Med en dose godvilje ser det ut som noe i nærheten av en håndholdt utgave av Resident Evil 5 grafikkmessig.

Det bør nevnes avslutningsvis at spillet er blitt kritisert for å kun la deg opprette én lagring som ikke kan slettes, noe vi skrev om nylig. Dette er selvsagt upraktisk dersom du har planer om å dele på spillet med andre familiemedlemmer eller lignende, eventuelt om du planlegger videresalg. Selv om det kanskje er et snodig valg av Capcom vil jeg ikke anse dette som et stort problem siden det meste av gjenspillingsverdien uansett ligger i poengjakten og flerspillerfunksjonen, og det finnes egentlig ingen særskilt grunn til å starte selve spillet om igjen etter fullførelse av nivåene.

Konklusjon

Ja, Resident Evil: The Mercenaries 3D er nokså innholdsløst og kan fortone seg som monotont for de som foretrekker mer intellektuell stimulans enn det vedvarende zombieslakting kan tilby. Jeg storkoste meg imidlertid, og synes den grunnleggende skytemekanikken i kombinasjon med oppgraderingsssystemet er så tilfredsstillende og underholdende at den korte lengden ikke blir så graverende som den ellers ville vært. Særlig med tanke på flerspillermodusen.

Sånn ja, stå helt i ro nå...
Sånn ja, stå helt i ro nå...

Om du er en utpreget poengjeger er det mer enn nok å gjøre, og du vil sannsynligvis kjenne en trang til å samle poeng til nye og bedre egenskaper og perfeksjonere prestasjonene. Dersom du er typen som anser deg som ferdig etter første gangs gjennomspilling er spillet i tynneste laget, men vel så langt som andre actionspill på markedet.

Grafikken er helt på det jevne, men det er virkelig synd at utvikleren ikke gjorde en bedre jobb med 3D-tilpasningen. Det ville definitivt ha gjort opplevelsen enda mer involverende. Når det er sagt savnes ikke 3D-funksjonen underveis, og det spolerer overhodet ikke den enkle, avhengighetsdannende moroa dette spillet har å by på.

Resident Evil: The Mercenaries 3D 3DS 3DS 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 1. juli 2011
  • Plattform: Nintendo 3DS
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Capcom

Beste priser

Ikke på lager 10,- Til butikk
Ikke på lager 179,- Til butikk

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen