Slark i hengslene
Enkelte kampspill bruker 3DS-ens innebygde gyroskop, hvor man må vippe konsollen i ulike retninger avhengig av instruksjonene på skjermen. For disse spillene blir 3D-funksjonen midlertidig koblet ut. Disse minispillene er derimot ikke alltid like heldige fordi hengslene på 3DS-en ikke er sterke nok til å motstå plutselige vipp fremover eller bakover. En løsning er da å holde konsollen ved hengslene, men spesielt smidig er det ikke.
Phantom R har også en forfriskende naiv måte å komme seg forbi vakter på, der han sniker seg frem ved å innta spesifikke positurer bak strategisk plasserte statuer. Positurene velger du ved å trykke på matchende farge på skjermen, hvor du får opp fire fargede felter som representerer hver sin positur.
I sverdkampene mot den påståtte Napoleon Bonaparte benyttes også fargefelt på den nederste skjermen, men her har du kun to alternativer å holde styr på: opp eller ned.
Napoleon selv er i tillegg tidenes teiteste fekter, for han messer angrepstaktikken sin hele veien, noe som resulterer i temmelig komiske sekvenser av «opp,ned,opp,opp» og lignende. At jeg får assosiasjoner til Rammstein sin «Rein, raus» («inn, ut») skal jeg forsåvidt ta på min egen kappe.
Karakterstyrke
Felles for alle minispillene er at de går over tre omganger, og at innsatsen din måles både i en tallscore og en bokstavkarakter, fra E til A. Tallscoren avhenger av hvor mange «treff» du får, og hvor nøyaktig du er, mens bokstavkarakteren hentes fra en nivåmåler som vises øverst i skjermen.
Jo flere perfekt timede «treff» du får, jo høyere kryper nivåmåleren. Og tilsvarende, tabber du deg ut, synker denne urovekkende kjapt. Dersom nivåmåleren går tom, er det over og ut og du må begynne på nytt.
Denne tosidige vurderingen av innsatsen til spilleren gir i tillegg noen merkelig utslag. Det er fint mulig å gruse tallscoren din fra forrige runde fullstendig, og likevel ende opp med en dårligere bokstavkarakter. Og omvendt, selvsagt. Men tallscoren har ingenting å si for progresjonen i spillet, til syvende og sist er det bokstavkarakteren som teller.
Frankofili
På mange måter er Rhythm Thief gjennomført japansk, både i visuell stil og i sjanger. Så er håndholdte eventyr da også betydelig større i solens land, hvor det heller ikke er uvanlig å observere dresskledde businessmenn lese tegneserier på T-banen.
De er rett og slett mer vant med å tilby både spill og tegneserier for alle aldre og interesser der borte, hvor man i Europa (utenfor spillbransjen) egentlig ser på begge deler som noe som bare ungdom driver på med.
At spillet er så tvers igjennom japansk, gjør det da ekstra morsomt å se forsøket på å gjøre spillet så «parisisk» som mulig. Selv har jeg aldri besøkt den franske byen, men det virker likevel som om utviklerne i Sega har gjort mye av forundersøkelsene sine via turistsjapper og postkort. Litt som om vi skulle laget et spill fra Norge, hvor Geirangerfjorden inntok en fremtredende rolle, og alle spiste brunost.
For all del, Rhythm Thief byr på mye stemningsfull, parisinspirert musikk, og det er fornøyelig å se de typiske turistattraksjonene gjengitt i nydelig tegnet stil, men det Sega egentlig gjør, er å servere oss en pastisj av Paris.
Konklusjon
At Dance Dance Revolution, Napoleon Bonaparte og parisisk turistinformasjon går finfint sammen, hadde man antagelig ikke klart å gjette seg til på forhånd. Likevel er det nettopp det det gjør i Rhythm Thief & The Emperor's Treasure.
Historien som fortelles gjennom nydelige filmsnutter og dialog mellom figurer, er en skikkelig spenningshistorie, hvor vi følger den unge Phantom Rs jakt etter skatter i den franske hovedstaden, tett fulgt av en gjennoppstanden Napoleon Bonaparte og hans djevelriddere.
Hoveddelen av spillet er viet denne historien, men fortellingen brytes opp av drøye femti rytmebaserte minispill, hvor en svært stødig rytmesans er påkrevd for å komme seg gjennom utfordringene.
Avhengig av om man klarer å snappe opp rytmen eller ikke, er det verdt å påpeke at minispillene for enkelte kan komme til å bli tilnærmet uoverkommelige og spillet utestenger dermed en gruppe spillere som ikke er komfortable med å trampe takten til musikken.
Likevel, minispillene er varierte og Sega har klart å utnytte alle 3DS-ens funksjoner, slik at de ulike spillene føles friske og fornøyelige å kjempe seg gjennom.
Spillet henter mye fra den mer kjente eventyr-skråstrek-hjernetrimserien Professor Layton, og selv om det ikke når helt opp til nivået professoren har satt, har Sega enkelte løsninger som tidvis fungerer bedre enn sin intellektuelle inspirasjonskilde, slik som blant annet navigasjonen og måten utforskning av områdene er lagt opp.
Rhythm Thief & The Emperor's Treasure er ikke et spill for de uten rytmesans, men for alle andre kan det absolutt være et fengende og morsomt avbrekk i hverdagen.
Les også: Anmeldelsen av Professor Layton and the Spectre's Call
